Fangshytta Camp Zoe i Krossfjorden på vestkysten av Spitsbergen. I dag er hytta fortsatt i god stand. Flere cruise-skip setter sine turister i land her, for å oppleve fangsthytta og gå turer i området. Samtidig er det en belastning på den sårbare vegetasjonen, på treverket i hytta og for dyrelivet når ivrige cruise-turister yrer i land fra de store skipene.
Fangshytta Camp Zoe i Krossfjorden på vestkysten av Spitsbergen. I dag er hytta fortsatt i god stand. Flere cruise-skip setter sine turister i land her, for å oppleve fangsthytta og gå turer i området. Samtidig er det en belastning på den sårbare vegetasjonen, på treverket i hytta og for dyrelivet når ivrige cruise-turister yrer i land fra de store skipene.

Vår polare kulturarv smuldrer opp

KRONIKK: Om noen få år har fangsthyttene på Svalbard rast helt sammen, om de ikke er skylt på havet. Og historien med dem.

I februar rullet NRKs spektakulære sakte-TV over tv-skjermene våre minutt for minutt, og vi ble trukket inn i Svalbards eventyrverden. Vi ble bergtatt av naturen og havet, av dyrelivet og de enorme dimensjonene på landskapet, av fjellene og av lyset – ikke minst av lyset.

Innimellom all naturen fokuserte NRK også på de historiske restene fra det menneskeskapte i det vide landskapet, og vi fikk spennende historier eller små glimt av mikroskopiske hytter der vi skuet innover mot land. For dette landet er faktisk berørt av mennesker.

Men nå truer klimaendringene med å rive bort de små fangsthyttene i et akselererende tempo.

Gir oss innblikk i fangstmennenes harde og ensomme liv

I Svenskegattet, like ved Smeerenburgfjorden nordvest på Spitsbergen, der Hurtigrute-skipet Spitsbergen lå ankret opp dag 3 av sin seilas rundt Svalbard, ligger en enkel fangsthytte fra 1920-tallet.

En bitte liten prikk i det enorme, tomme landskapet. Her har en pelsjeger ligget i ensomme timer og hørt vinden ule rundt hytteveggene. Kanskje måtte han ut og redde pipa en stormfull natt, eller sette slåene for vinduene for å unngå at småstein som vinden pisket opp skulle knuse rutene.

Man blir ydmyk av å se en slik bitte liten flik av det tøffe livet til en fangstmann. Hytta er liten og sparsomt møblert, med en smal køye, en liten kommode, et bord og en veggfast benk. Under bordet ligger en sko og på benken står en rusten kaffekjele. Det kjennes ut som om fangstmannen akkurat har satt fra seg kaffekoppen og gått ut for å se til revefellene sine. Forfallet har kommet langt, vind og vær har vunnet over hytta. Utover gulvet er det strødd med glasskår, vinduene er knust og den ene veggen er falt delvis inn i hytta.

Treverket både i hytta og innboet er brutt ned av råte, og kollapser om det tråkkes på. Hytta ligger bare få meter fra strandkanten som nylig har rast ut. Bølgene slår mot land og innimellom raser det enda mer ut.

Slike hytter fins det mange av rundt Svalbards kyster – mer eller mindre rast sammen. Om noen få år har de rast helt sammen, om de ikke er skylt på havet. Og historien med dem.

Fra anlegget ved marmorgruva «London» på Blomstrandøya som ligger i Kongsfjorden. Marmorbruddet ble anlagt i 1911. Det virket lovende, og en hel landsby ble bygget opp med flere boligbrakker til 70 arbeidere, smie, verksteder, en masse avansert utstyr og en liten jernbanelinje fra bruddet og ned til utskipningskaia som også hadde en lastekran. Dette bildet viser jernbanevogner som er veltet nede ved lastekaia, og i bakgrunnen, to av boligbrakkene som fortsatt står igjen i London. Dessverre viste det seg at marmoren ikke var så bra likevel, og bruddet ble lagt ned nesten før det var åpnet.
Fra anlegget ved marmorgruva «London» på Blomstrandøya som ligger i Kongsfjorden. Marmorbruddet ble anlagt i 1911. Det virket lovende, og en hel landsby ble bygget opp med flere boligbrakker til 70 arbeidere, smie, verksteder, en masse avansert utstyr og en liten jernbanelinje fra bruddet og ned til utskipningskaia som også hadde en lastekran. Dette bildet viser jernbanevogner som er veltet nede ved lastekaia, og i bakgrunnen, to av boligbrakkene som fortsatt står igjen i London. Dessverre viste det seg at marmoren ikke var så bra likevel, og bruddet ble lagt ned nesten før det var åpnet.

Vind og vær tærer på minnene om de glemte polarheltene

Nesten rundt hvert et nes fins rester etter tidlige tiders virksomhet. Hvalfangerne fra mange europeiske stormakter har vært her – i rundt 150 år jaktet de på grønlandshvalen i fjordene her og ute i havet, helt til det ble tomt. De bygde seg landstasjoner der hvalfettet ble smeltet om til olje, tappet på tretønner og fraktet hjem til moderlandet sjøveien.

Russiske fangstfolk har vært her, og satt opp sine fangststasjoner og sine høye russerkors. Norske fangstfolk har også vært her, og spredte sine små hytter rundt i landskapet. Eventyrere fra Europa og USA forsøkte å overgå hverandre i å prøve ut finurlige måter å nå Nordpolen og dø på veien. I det hele tatt var det veldig mye død.

Hvalfangerne på 16- og 17-hundre tallet døde i hopetall i kamp med hvalen i små fangstbåter og iskaldt vann. De russiske fagstasjonene har egne gravfelt like ved hyttene, og utallig er de dagbøkene som norske fangstfolk har avsluttet med sine siste krefter og som ender i en hilsen hjem og en bønn om tilgivelse og en fredfull død.

Mye av dette har vi hørt om og delvis også sett på sakte TV. Og det er utrolig spennende og fasinerende og se og høre om menneskenes slit for å overleve. Hva er det så igjen å si som ikke er sagt, eller vise, som ikke er vist på NRK? Det er at svært mange av de historiske sporene som gjør at vi bedre forstår alt slitet; de vil være borte om få år.

Minnesmerker etter de som ga Norge kontroll over Svalbard

Historiene deres er ofte spennende og dramatiske. De forteller om fangstmannens lange, mørke og iskalde vinterdager og netter der klærne frøs fast til veggen i senga, om lange turer i all slags vær for å se til revefellene og om slitet med å holde skjørbuken på avstand. Men også om nordlyset som spraker over himmelen, og stille, solfylte netter med sanking av dun og drivtømmer til ved, mens rødnebbterna skrikende forsøker å holde inntrengeren borte fra redet.

Polar-pionerer og vitenskapsmenn som Nansen og Amundsen, Sverdrup og C.A. Larsen er løftet frem som bærere av Norges nasjonalfølelse, men det er ikke bare en håndfull polarhelter som har formet Norge som polarnasjon. Virksomheten til de norske fangstfolkene var en viktig årsak til at Norge til slutt fikk suvereniteten over Svalbard i 1920.

Dette bildet er fra fangsthytta i Svenskegattet. Den er bygget en gang mellom 1921 og 1924, og ble brukt av norske fangstfolk. Fangsthytta er fra den norske overvintringsfangsten. Denne hytta var hovedstasjon i dette området fra tidlig på 1920-tallet. Her står sengekøya fortsatt med rester av en madrass, kommoden står under vinduet, og kaffekannen ligger under boret. Riktignok er malingen skallet av og treverket nedbrutt, men man får likevel følelsen av at fangstmannen nettopp satte fra seg kaffekoppen og gikk ut for å se etter revefellene sine.
Dette bildet er fra fangsthytta i Svenskegattet. Den er bygget en gang mellom 1921 og 1924, og ble brukt av norske fangstfolk. Fangsthytta er fra den norske overvintringsfangsten. Denne hytta var hovedstasjon i dette området fra tidlig på 1920-tallet. Her står sengekøya fortsatt med rester av en madrass, kommoden står under vinduet, og kaffekannen ligger under boret. Riktignok er malingen skallet av og treverket nedbrutt, men man får likevel følelsen av at fangstmannen nettopp satte fra seg kaffekoppen og gikk ut for å se etter revefellene sine.

De anonyme fangstfolkene har også stor ære for at Norge ble en polarnasjon og fortsatt blir sett på som det. Og på sett og vis var det fangstfolkene som bar den tyngste børen. De hadde ingen sponsorer – slik de store polarutforskerne hadde. Deres sponsor var handelsmannen som ga varer mot den fangsten de håpet å få med tilbake fra de kalde kyster et år etter. Og mange var de menn som ga livet sitt i slitets tjeneste der oppe i isødet.

Før forsvant disse minnene sakte, nå går det fort

Nå er minnesmerkene etter fangstmennenes slit i ferd med å smuldre bort. Klimaendringene i nordområdene skjer i alarmerende tempo. Endringene har vært spesielt store i Svalbard-området: Økende luft- og havtemperatur, sterkt redusert tykkelse og utbredelse av havis, tinende breer og permafrost, jord- og sørpeskred og nedbørsmengder som selv bergensere legger merke til er i ferd med å bli den nye normalen.

Det som særlig bryter ned de små fangsthyttene er råtesopper som får bedre livsbetingelser med klimaendringene. Råtesoppene ødelegger treverket slik at det kollapser. Det var derfor den ene ytterveggen var falt inn i fangsthytta i Svenskegattet.

Svært mange av de historiske hyttene står ute på strandkanten, svært nær havet, ettersom det var vannet som var fangstfolkets transportåre. Bølgenes kraft er stor, og de slår mot strandkanten og sliter ned jord- og steinmassene slik at det som står oppå strandkanten til slutt også raser ut. Det er nesten ikke is i fjordene rundt Svalbard om vinteren lenger, og høst- og vinterstormene herjer godt med strandkanten også i den kalde årstiden.

Selvsagt prøver myndighetene å bevare og å dokumentere før alt blir borte. Men de aller fleste fangsthyttene står til nedfalls, - det er bare mulig å bevare en liten andel, og selv den mest nitide dokumentasjon kan ikke erstatte opplevelsen av den ensomme fangsthytta i isødet. Og det er klart; en liten trebygning som står utsatt til på et nes i høy-Arktis, plaget av isbjørn-besøk og råtesopp, undergravd av bølgene og dyttet på av vind og jordras, – den bukker under. Før gikk det sakte, nå går det fort!

Myndighetene bør gjøre mer for å dokumentere før det forsvinner og gjerne ta i bruk digital teknologi. Kanskje bør vi også vi også ta dette med i betraktningene når vi vurderer hva klimaendringene faktisk koster oss som samfunn?

Powered by Labrador CMS