– Lovendringen vektlegger testing av flyktningers språkkompetanse i ett språk, norsk. Det er derfor urimelig at samme vilkår skal gjelde for døve flyktninger som testes i to ulike språk, skriver kronikkforfatteren.
– Lovendringen vektlegger testing av flyktningers språkkompetanse i ett språk, norsk. Det er derfor urimelig at samme vilkår skal gjelde for døve flyktninger som testes i to ulike språk, skriver kronikkforfatteren.

Døve flyktninger vil rammes urimelig hardt av nye språkkrav

KRONIKK: Endringer er på sin plass, men de kan ikke ha som mål å gjøre flyktningenes livssituasjon verre. Skal lovendringen ha noe for seg, må den være rettet mot å styrke flyktningenes språkkompetanse. For døve flyktninger handler dette om bedre kvalitet på opplæringen de får i Norge.

Publisert

Kunnskapsdepartementet (KD) avgjør snart om integreringsloven og statsborgerloven skal endres for personer som søker permanent opphold og statsborgerskap i Norge.

Det foreslås blant annet at kravet om antall timer norskopplæring for flyktninger som deltar på kommunale introduksjonsprogram, skal erstattes med et krav om at den enkelte skal oppnå et visst nivå i muntlig og skriftlig norsk.

Døve flyktninger nevnes ikke spesifikt i høringsnotatet fra KD, og det er ikke avklart om endringen i kompetansekrav skal gjelde denne gruppen.

Forslaget er dermed ikke særlig gjennomtenkt når det gjelder døve flyktninger, og det er en reell fare for at de er uteglemt i en prosess som i høyeste grad angår dem selv.

Ikke alle har lært sitt nasjonale tegnspråk

Når døve flyktninger kommer til Norge, opplever de fleste store kommunikasjonsbarrierer i et land som krever deltakelse på introduksjonsprogram og språktesting.

Grunnen til dette er at mange kommer fra fattige og krigsherjede land. I flere av disse landene er det et negativt stigma knyttet til det å være døv, og tegnspråk er et undertrykt språk.

Få døve som kommer fra slike land, har fått språkopplæring eller skolegang i oppveksten. Noen av dem har verken lært sitt nasjonale skriftspråk eller sitt nasjonale tegnspråk fra før og kan i varierende grad være analfabeter.

For døve er tegnspråk det naturlige språket for å kunne tilegne seg kunnskap. Men verdens tegnspråk er like nasjonale som ethvert talespråk, og døve flyktninger lærer derfor norsk tegnspråk i Norge. Norsk tegnspråk og norsk er ikke språklig beslektet. Siden norsk tegnspråk ikke har en skriftvariant, lærer døve flyktninger også å lese og skrive norsk.

Mangler læremidler på ulike nasjonale tegnspråk

I tillegg til språktrening, er samfunnskunnskap en sentral del av opplæringen de får. Disse fagene er de kommunale introduksjonsprogrammene forpliktet til å presentere på et språk deltakeren forstår.

Det er likevel ikke vanlig at døve flyktninger får opplæringen på sitt nasjonale tegnspråk. Det finnes ikke kvalifiserte lærere som kan disse språkene i Norge, og det er ikke utarbeidet læremidler på ulike nasjonale tegnspråk.

Døve flyktninger får derfor sin opplæring på norsk tegnspråk, et språk de er i ferd med å lære seg.

Dette språket testes de også i. Testingen er en avlesningsprøve og en kommunikasjonsøvelse norsk tegnspråk. Ut over dette testes de i leseforståelse og skriftlig norsk.

Språkprøven i norsk har samme vanskelighetsgrad som for andre flyktninger, selv om disse kun testes i ett språk. I prosessen med å lære norsk, har de i tillegg tilgang til talespråk og skriftspråk. Opplæringen får de på sitt hjemlands språk, både i form av undervisning og læremidler. Dette får ikke døve flyktninger.

En skjerping av kravet til norskkunnskaper

Flyktningenes språkkompetanse testes ved hjelp av et felles europeisk rammeverk for språk: Common European Framework of Reference for Languages (CEFR). Rammeverket definerer blant annet ferdighetsnivåer og måler språklig fremgang.

Kunnskapsdepartementets forslag til lovendring er i realiteten en skjerping av kravet til norskkunnskaper hos flyktninger. Mens man før skulle kunne lese og skrive korte, enkle tekster – skal man etter lovendringen kunne skrive og forstå personlige brev med beskrivelser av hendelser, følelser og ønsker.

Ingen offentlige retningslinjer for hva som er godt nok

Det går an å søke unntak fra dette kravet hvis det ikke er mulig å oppnå slike kunnskaper i norsk. Unntak kan gis på bakgrunn av helsemessige årsaker, eller personlige forutsetninger man ikke rår over selv.

Manglende skolegang og språkdeprivasjon, som kan gjelde for døve flyktninger, er ikke definert som gyldige grunner for fritak.

Hvis døve flyktninger ikke blir inkludert i unntaksordninger, kreves det at de behersker både skriftlig norsk og norsk tegnspråk.

For norsk språk ble rammeverket CEFR utarbeidet i 2001, men et tilsvarende rammeverk finnes ikke for norsk tegnspråk. Det betyr at det ikke finnes offentlige vedtatte retningslinjer for hva som er adekvat tegnspråk på ulike nivåer og hvordan ulike nivåer vurderes i norsk tegnspråk.

Det viktige døvesamfunnet

Døve flyktninger deler etnisitet med sine landsmenn, men ikke språk. Foruten norske døve, har de få personer å kommunisere med i sitt nye land. Felles for døve i verden er at de er en minoritet i majoritetsbefolkningen og finner fellesskap med hverandre på tvers av kulturelle og geografiske grenser.

Selv om verdens tegnspråk ikke er like, har de til felles at de er visuelle språk og formidles med ansikt, hender og overkropp. Dette gjør kommunikasjon mulig mellom mennesker som ikke deler språk, på en annen måte enn via talte språk.

Det norske døvesamfunnets spisskompetanse i denne typen kommunikasjon er velkjent i tegnspråkmiljøet, men mindre kjent utenfor. Ål folkehøgskole og kurssenter for døve, en opplæringsinstitusjon med utstrakt erfaring i blant annet tegnspråkopplæring, er ledende i Norge med sin kompetanse på dette feltet.

Senteret bør være en sentral aktør i døve flyktningers samfunns- og språkopplæring. I et utvidet perspektiv er det også viktig å ruste det øvrige døvesamfunnet i Norge og rekruttere personer fra dette miljøet som lærerkrefter og ressurspersoner når døve flyktninger bosettes lokalt.

Det handler om likeverd

Det er uklart om KD vil heve flyktningenes språkkompetanse eller gjøre det vanskeligere å få opphold i Norge. Realiteten er at endringer er på sin plass, men de kan ikke ha som mål å forverre flyktningenes livssituasjon. Skal den varslede lovendringen ha noe for seg, må den ha et reelt fokus på å styrke flyktningenes språkkompetanse.

For døve flyktninger handler dette om bedre kvalitet på opplæringen de får i Norge. Det handler om å møte tilstrekkelig kompetanse i systemet og å ha døve personer å kommunisere med kort tid etter ankomst. Det handler også om at nivåvurdering i tegnspråk mangler kvalitetssikring uten et vedtatt rammeverk, og at undervisningsmateriell må utarbeides på ulike tegnspråk.

Men mest av alt handler det om likeverd. Lovendringen vektlegger testing av flyktningers språkkompetanse i ett språk, norsk. Det er derfor urimelig at samme vilkår skal gjelde for døve flyktninger som testes i to ulike språk.