Fjorårets opptakt til OL har vært dramatisk. Først varslet USAs president Joe Biden en slags boikott av Kina på grunn av menneskerettighetsbrudd og attpåtil folkemord, der amerikanerne bare ville sende deltagere og ingen høytstående politikere.

Deretter kom kontroversen rundt tennisstjernen Peng Shuai. I november la hun ut en post på Weibo, Kinas svar på Twitter, der hun anklaget tidligere visestatsminister Zhang Gaoli for seksuelle overgrep. Deretter forsvant både hun og posten i flere uker, til det internasjonale tennisforbundets raseri. Plutselig dukket hun smilende opp i mediene på et bilde fra en videosamtale med Thomas Bach - president i Den internasjonale olympiske komité (IOC). Da var alt brått bra igjen.

Hyrte advokater

Underveis har vi hatt en pågående diskusjon om hva norske idrettsutøvere kan og bør gjøre for å markere støtte til menneskerettighetene under OL. Dette er nemlig regulert av IOC. I 2008, da det sist var OL i Kina, hyret Olympiatoppen et advokatfirma for å undersøke utøvernes muligheter og begrensninger til politiske markeringer under arrangementet.

På den ene siden anbefalte advokatene utøverne å avstå fra markeringer dersom de var i tvil om de var innenfor IOCs regelverk. På den andre siden vektla advokatene at IOCs ordlyd åpner «for en betydelig grad av skjønn når det gjelder innholdet i bestemmelsene knyttet til politiske ytringer/handlinger».

Vil unngå «splittende forstyrrelser»

På grunn av vedvarende debatt om dette skjønnet, publiserte IOC i 2020 retningslinjer for hva som regnes som politiske markeringer. Her inngår armbånd, kneling, eller «bevegelser av politisk natur». Selv om de sier at de fullt ut støtter ytringsfrihet, skriver de samtidig at målet med retningslinjene er å sikre alle en opplevelse av OL uten «splittende forstyrrelser».

I etterkant foretok IOC en undersøkelse som viste at utøvere flest var enige i denne apolitiske linja. Undersøkelsen omfattet 3500 utøvere fra 185 nasjonale olympiske komiteer og 41 idretter. Funnene viste blant annet at en betydelig majoritet mente det var upassende å demonstrere eller uttrykke sitt syn på banen (70 prosent), under seremonier (70 prosent), eller ved medaljeutdelinger (67 prosent). Kina var mest negative (85 prosent), mens et land som Storbritannia var langt ned på listen med 23 prosent.

Tvilsom undersøkelse

Metoden i undersøkelsen etterlater imidlertid flere spørsmål om troverdigheten til disse tallene. Utøverne skulle eksempelvis oppgi på en skala hvor enige de var i påstanden om at det var «‘Not appropriate’ for athletes to have an opportunity to demonstrate or to express their individual views on political issues and other topics ‘In the media’».

For det første er «to demonstrate» og «express their individual views on political issues» ikke nødvendigvis det samme. For det andre er «political issues and other topics» en sekkebetegnelse som kan lede svaret i den ene eller andre retningen. Undersøkelsen bryter altså med et av den kvantitative forskningens mest grunnleggende regler: still ett spørsmål om gangen.

Nødt til å bry seg

Men det er ikke nødvendigvis slik at IOCs undersøkelse er helt på jordet. Debatten rundt Beijing-OL i Norge førte til at Norges idrettsforbund (NIF) i 2021 tok stilling til saken. Rapporten Verdier verdt å kjempe for ble vedtatt på NIFs ekstraordinære idrettsting i oktober i fjor, men ikke uten tydelig dissens fra utøverkomiteen.

Blant argumentene var frykten for å bli presset til å mene noe, og at en politisering av idretten ville skade dets renommé. Tilsvaret til det, under tingdebatten, var at idretten allerede var kraftig politisert. Enkeltutøvere og OL-vinnere som Johannes Høsflot Klæbo sa allerede før vedtaket at norske idrettsforbund ikke hadde noe annet valg enn å bry seg.

Noe er i ferd med å skje

Et annet spørsmål er hvorvidt IOC faktisk har jussen på sin side når de begrenser utøvernes mulighet til å ytre seg. Noen mener at IOCs regelverk bryter med FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948, artikkel 19: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet». Andre mener at dette prinsippet kan fravikes for å «forebygge uorden eller kriminalitet», slik Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sier. En tredje gruppe peker på at det er Sveits som må avgjøre dette, siden IOC har hovedsete i landet. Til nå har sveitsiske myndigheter vært særdeles lite interesserte i det.

Likevel tyder den økte interessen for tematikken blant idrettsforbund og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner på at noe er i ferd med å skje. Folk snakker sammen, eller bruker «stille diplomati», som en IOC-representant kalte det når han skulle forklare hvorfor de og ingen andre fikk kontakt med Shuai. Det er i alle bedre enn at ingen snakker sammen.

Referanse:

Næss, H.E. (2021). Idrett, politikk og menneskerettigheter. Oslo: Fagbokforlaget. Næss var også konsulent for rapporten Verdier verdt å kjempe for.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap