Populærvitenskap

Hva preger møter mellom fremmede i en by?`Sverre Bjerkeset har undersøkt hvordan folk omgås.
Hva preger møter mellom fremmede i en by?`Sverre Bjerkeset har undersøkt hvordan folk omgås.

Hva får fremmede til å samhandle i byens offentlige rom?

POPULÆRVITENSKAP: Tre grunnleggende forhold utløser tilfeldig sosial kontakt mellom fremmede i offentlige byrom.

Det sies at sosial distansering faller lett for oss nordmenn. Vi vil jo helst ikke omgås andre, spesielt ikke fremmede. Om vi må, bør det skje på en armlengdes avstand og være raskt overstått.

Å tøyle det sosiale

Men rent faktisk har vi byboere regelmessige utvekslinger med fremmede; byen består jo fundamentalt sett av mennesker vi ikke kjenner. I byrommet dreier det seg om alt fra flyktige forhandlinger om forbipasseringer på befolkede fortau til mer sjeldne tilfeller av langvarig prat på en parkbenk. Gjennom feltarbeid i det sentrale Oslo har jeg i noen år forsket på hvilke omstendigheter som utløser tilfeldig, vennligsinnet kontakt mellom fremmede i byens offentlige rom.

Slik kontakt er et grunnleggende og ofte feiret aspekt ved bylivet; «urbanitetens essens» har den blitt kalt. Samtidig er denne typen kontakt under press i byutvikling i dag. Utpregede hjemlige tilfeller er prestisjefylte, privateide bydeler som Aker Brygge og Tjuvholmen i Oslo. Slike privateide byområder og byrom har vekket internasjonal bekymring: mennesker, aktiviteter og uforutsette sosiale møter blir gjerne forsøkt fjernet eller tøylet fordi de kan true næringsinteresser og vekke ubehag hos foretrukne målgrupper.

Normalt interagerer vi ikke med fremmede uten videre. Vi trenger en grunn. Slike grunner, eller forhold, som utløser tilfeldig kontakt mellom fremmede kan deles i tre hovedtyper og en rekke undertyper. Det er forhold som eksponerer folk for kontakt fra andre, får folk til å henvende seg til andre eller åpner for gjensidig tilgjengelighet.

Eksponert for kontakt

Noen forhold gjør mennesker tilgjengelige for ukjente andre. Det kan skyldes rollen eller statusen de har i samfunnet, eller andre grunner.

Den mest utbredte typen eksponerte personer i byens rom er folk med sosiale roller som forplikter dem til å være tilgjengelig for andre: politi, vektere, vakter, vaktmestre, serveringspersonale med flere.

Det er også noen grupper av mennesker som er eksponert for kontakt fordi de ansees som sosialt ufarlige. Det gjelder blant andre eldre, men fremfor alt barn. Også de som skiller seg ut i kraft av hva de gjør, har på seg eller bringer med seg, kan være utsatt for henvendelser. Så som den unge muslimske kvinnen som bærer hijab og bunad i 17. mai-toget eller den halvgamle fyren i det drag-antrekket som stolt spankulerer gatelangs. Ikke minst gjelder det folk ifølge med hunder – og barn.

«Rett» til å ta kontakt

Andre forhold gir individer en rett eller en opplevd rett til å initiere kontakt med fremmede. Det kan, igjen, skyldes rollen eller statusen deres i samfunnet, eller annet.

Selgere, meningsmålere, ververe, aktivister, gateartister. Alle har de til felles at de, i tillegg til å oppfattes som tilgjengelige for andre, også fungerer som åpningspersoner, som individer med rett til å henvende seg til andre. I en storby florerer det normalt av slike.

Vissheten om at de for en stakket stund ikke er fullt som seg selv å regne kan for noen senke terskelen for å tilnærme seg andre. Fulle folk er typiske åpningspersoner (også godt hjulpet av svekket kritisk sans). Folk som drikkes ut likeså. Og russen, jamfør russeknuter som krever henvendelser til ukjente andre. En annen type åpningsperson er stamgjesten eller gjengangeren, som med fast tilhold på gater, torg eller serveringssteder gjerne henvender seg til eller inntar vertsrollen overfor andre som måtte bevege seg inn på «territoriet» deres.

Alle har vi dessuten en rett til både å tilby og be om hjelp knyttet til enkel informasjon (retning, beliggenhet, tidspunkt m.m.) og mindre tjenester (fyr, myntveksling, krysse gaten, holde en dør m.m.).

Gjensidig åpenhet

Det er også forhold som gjør fremmede gjensidig tilgjengelige for hverandre, for eksempel det å dele gruppetilhørighet, et avgrenset fysisk rom eller en opplevelse.

Felles gruppetilhørigheter som kan utløse hilsninger eller noe mer omfattende kontakt mellom folk som støter på hverandre, er mangeartede: barnehagegrupper, hundeeiere, buss- og trikkesjåfører, fans av samme fotballklubb, mennesker med samme minoritetsbakgrunn.

Fysisk avgrensede steder kan være «åpne soner», som inne- og uteområdene på visse – dels utrydningstruede – puber, barer og kafeer. Alkohol spiller utvilsomt en rolle. Men også enkelte kaffesteder kan ha lignende sosiale kvaliteter, som nå nedlagte Evita på Grønland. Her fantes en ledig, uformell stemning både inne og ute, en folkelig profil, kunder med ulike bakgrunner, mange stamgjester, livlige samtaler, og fremmede som lett kom i prat. Stundom kan «åpne soner» dekke mye større områder. Forbrødring under demonstrasjoner, konserter, festivaler og feiring av idrettsbragder er noen eksempler, det lavmælte sorgfellesskapet etter 22. juli er et annet.

Også små og store hendelser man bevitner sammen med ukjente andre kan åpne for kontakt: torgmøter, opptog, gatemusikk, improteater, spontane opptrinn. Interessevekkende fysiske objekter kan også utgjøre slike felles referanser, som vannfontener, skulpturer eller rikholdige vareutstillinger. Mobilspillet Pokémon Go må nevnes spesielt. Det har vært kilde til svært mye tilfeldig samhandling mellom byens fremmede, og eksemplifiserer digital teknologis sterke potensiale også når det gjelder fysisk interaksjon.

Ulike uttrykk, like omstendigheter

Hvordan kontakt mellom ukjente spiller seg ut, varierer geografisk og kulturelt. Utlendingers oppfatning av nordmenn som sosialt reserverte stemmer godt med psykologiens «nordiske personlighetstype» og med antropologisk forskning på norske særtrekk. Som nordmenn setter vi oss selv også gjerne opp mot med mer spontane og utvungne søreuropeere og ekstroverte nordamerikanere.

Likevel viser studien min at de underliggende forholdene som utløser eller tillater tilfeldig kontakt mellom Oslos fremmede, langt på vei er de samme blant etnisk og ikke-etnisk norske.

Tilsvarende gjelder blant disse og de nordamerikanerne pionersosiologen Erving Goffman i sin tid beskrev, i sin teoretiske utlegning av fenomenet. De grunnleggende forholdene som bevirker tilfeldig kontakt mellom byens ukjente er overveiende også de samme i et annet land jeg har bodd og forsket i, Argentina (i mye et vestlig land). Forskjellene mellom de nevnte landene og gruppene består mer i hvor tilbøyelig folk er til å samhandle med fremmede når forholdene åpner opp for det og med hvilken smidighet slik kontakt håndteres.

Genuine møteplasser

Før alt kom til å handle om å holde avstand til hverandre, var fysiske offentlige møteplasser høyt på byenes agenda. Kongstanken var og er at en mangslungen befolkning der skal møtes og interagere. For at det siste i noen grad skal skje, må vi i vår samtidige iver etter pene og pyntelige bymiljøer vokte oss for å ikke frisere bort for mange av de forholdene som slik kontakt springer ut av.

Kilde:

Bjerkeset, Sverre (2022), Byens tilfeldige møter: Hva får fremmede til å interagere med hverandre? Norsk Sosiologisk Tidsskrift (s.1-18) 14. Juni 2022

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS