Nå, seks uker etter at vi gikk over til en digital hverdag, viser det seg at veien til kunnskap ikke var brolagt med digitale plattformer og pyntet med løsninger i skyen.

De som tidligere fremstilte digitaliseringen som guds gave til menneskeheten og at hverdagen skulle bli så mye bedre bare vi ble digitale nok, får stadig færre tilhengere.

Prøv å overbevise en mor med hjemmekontor, hund, katt og tre barn i skolealder i en liten leilighet i femte etasje om at digitaliseringen denne situasjonen har tvunget frem er en bedre fremtid.

Spør også den ensomme studenten som endelig skulle starte på et nytt kapittel i livet, studere, treffe nye folk og lage seg en ny hverdag med egne rutiner om det samme.

Digital læring gir høyere terskel

Vi skjønner dem godt, som lærere på lærerutdanningen med hjemmekontor og hjemmeundervisning av egne barn og 60 frustrerte studenter som savner hverdagen slik den var før 13. mars, ville det ikke falle oss inn å prøve å overbevise noen av dem.

Selv de unge som man skulle tro var godt rustet for digitaliseringen har mistet motivasjonen og strukturen i hverdagen. De sover lenger og læring av fag er til dels byttet ut med bekymringen for ikke å lære nok. For selv om deres hverdag tidligere i stor grad ble tilbragt på digitale medier viser det seg at disse digitale flatene er forbeholdt de korte møtene i sosiale medier og ikke som en læringsarena.

Den digitale arenaen blir derfor ikke så viktig som vi hadde trodd. Det er de faktiske møtene, ansikt til ansikt som viser seg å være de mest verdifulle møtene. Den digitale læringsarenaen har vist seg å bidra til en større distanse og terskelen for å ta kontakt med lærere og medstudenter er høyere.

Selv om vi alle er frustrerte av å være i en situasjon som har endret hverdagen i stor grad, må vi innse at det kan vedvare i lang tid. Ingen kan med sikkerhet si når hverdagen før 13. mars kommer tilbake.

Vi må nå stå sammen, og samarbeide om den optimale løsningen, i denne litt rare og uvante situasjonen. På bakgrunn av dagens situasjon som kan vedvare, har vi spurt våre studenter om deres opplevelse av undervisning på digitale flater.

Studentene er bekymret for om de klarer å gjennomføre studiene

Vi vil gjerne bidra til at studentene klarer å opprettholde motivasjonen i en ellers kontaktløs og uforutsigbar hverdag, og har derfor spurt dem om hva som skal til for å få en mer forutsigbar studiesituasjon med et snev av faste rutiner.

Derfor gjennomførte vi en anonym spørreundersøkelse blant førsteårsstudentene på lærerutdanningen. 37 av 52 studenter svarte på undersøkelsen.

Mange av disse studentene kommer mer eller mindre rett fra videregående skole og har derfor liten erfaring med det å faktisk være student og studere på egen hånd. De er samstemte på at de savner å være på campus, over fire av fem sier at studiesituasjonen har endret seg i stor grad. To av tre er bekymret for å stryke på eksamen, og halvparten er bekymret for å ikke klare å gjennomføre studiene.

Et sterkt ønske om å komme tilbake på campus

Disse signalene må vi ta på alvor! Dette er framtidige lærere som skal gi skolen et løft gjennom innføring av masterstudier og fagfornyelsen. Selv om de ikke bare opplever den nye studiesituasjonen som negativ, uttrykker de et sterkt ønske om å komme tilbake på campus.

Til tross for at spart reisetid og at de må strukturere egen tid trekkes fram som noe av det positive, veier tilstedeværelse på campus tynger. Mange uttrykker svært tydelig en økt negativ holdning til digital undervisning etter denne vårens omlegging. Over halvparten liker det ikke, mens halvparten sier det er greit nok hvis det ikke eksisterer andre alternativ.

En ting er de alle samstemte om, savnet av faktiske møter med lærere og medstudenter på Campus er stort. De vil alle tilbake til ordinær undervisning hvor samarbeid med medstudenter og fysisk tilstedeværelse står i sentrum.

Vil «koronakullet» få et dårligere rykte?

En konsekvens av undervisning på digitale flater er også at eksamen har blitt heldigitalisert og dermed endret. Det har i enkelte fag blitt utvidet bruk av skriftlig hjemmeeksamen, og muntlig eksamen går over nettet, noe som bidrar til mindre kontroll på eksamenssituasjonen. Vi kan bare spekulere på om disse studentene vil få et dårligere rykte og bli «koronakullet» som slapp billig unna på eksamen.

Verre er det kanskje for de studentene som starter opp til høsten. Skal de bli møtt av en digital rektor og faglærer som en figur på en eller en annen digital plattform?

For mange av dem var siste faktiske skoledag på videregående skole 13. mars, etter dette ble de forvist til digitale flater. Her har de måttet forholde seg til ulike løsninger som undervisning i sanntid, ulike oppgaver med ulike frister. Noen oppgaver kommer god tid i forkant av timen, mens andre kommer dagen etter. Da er det ikke lett å opprettholde verken disiplin eller motivasjon for egen læring, noe som i seg selv er svært forståelig.

Går glipp av den viktige eksamenstiden

Når eksemen i tillegg er avlyst, røk siste rest av motivasjon ut av vinduet. Dette kan ha ført til at de har gått glipp av, kanskje den viktigste tiden for å bli forberedt til studier, eksamenstiden. Både strukturen i hverdagen og forberedelsestiden til eksamen har gått tapt denne våren, hva det kan medføre av konsekvenser for den framtidige student kan vi bare spekulere på.

Russetida forsvant også inn på digitale flater, mindre grupper og færre sprell. Det er ikke rart hvis motivasjonen forsvant i dragsuget av at alt må gjøres og mestres på egen hånd.

Det holder ikke med kreative løsninger

Det er helt avgjørende, og særlig for profesjonsutdanningene hvor kunnskap i stor grad utvikles gjennom sosialt samspill, at vi finner gode løsninger hvor tilstedeværelse er mulig. Dette er viktig for alle, men spesielt for de som skal starte sine studier til høsten, at de kan ha campus som en ramme for sine studier.

Får vi ikke tilrettelagt godt nok for profesjonsutdanningene og deres undervisning på campus kan vi stå i fare for å at et årskull mister et studieår, blir forsinket i utdanningen sin og pådrar seg flere bekymringer enn nødvendig.

Det er ikke bare i skole og barnehage vi må overholde smittevernet – det må vi også overholde i universitets- og høgskole-sektoren. Det holder ikke med kreative løsninger, ikke at digitale flater innbyr til mye kreativitet, det må også midler til slik at vi kan dele opp i mindre grupper som kan være til stede på campus til ulike tider.

Det er ikke bare næringslivet som trenger hjelp og ekstra midler i denne situasjonen. Det gjelder også våre universiteter og høgskoler som skal utdanne vår fremtidige arbeidsstokk uten at det går ut over kvaliteten.

Kanskje nettopp i denne uvante og krevende situasjonen bør studiestedene sørge for å ivareta studentene bedre og legge vekt på at studiene skal oppleves som mer givende for studentene.

Les også:

Selv våren 1940 fikk privatistene vitnemål