Natt til torsdag 29. august registrerte Meteorologisk institutt over 18.000 lyn på Østlandet. Fire tusen lyn bare i løpet av noen få morgentimer.

Det førte til store problemer på veiene, og full stans på tog og T-bane flere steder.

Hendelsen er et eksempel på hvordan evnen til å jobbe fremoverlent over tid har vært for dårlig.

Ikke nytt eller ukjent

I et intervju på Dagsrevyen 29. august sa Vibeke Aarnes, sjef for infrastruktur i Bane Nor at «når det gjelder lyn, er anleggene våre av mye metall. Metall leder strøm. Det kan slå ned i en skinnegang og gå langt i selve skinnen. Selv om vi har barrierer som sikringer og vern, er spenningen så høy i lynnedslaget – at det kan skade signalanlegget, det har skjedd flere steder».

Det var en grei og plausibel forklaring. Problemstillingen burde derimot være hverken ny eller ukjent. Naturhendelser som lyn kan svært sjelden styres eller kontrolleres. Det handler altså ikke om slike hendelser inntreffer, men når. Da gjelder det som samfunn å være best mulig forberedt.

Skille mellom trussel og sårbarhet

Samfunnssikkerhet dreier seg om samfunnets evne til å verne seg mot, og håndtere uønskede hendelser. I Norge beskrives arbeidet med samfunnssikkerhet som en sammenhengende kjede, ofte kalt samfunnssikkerhetskjeden. Den består av bestanddelene kunnskap, forebygging, beredskap, håndtering, gjenoppretting, og læring. Tanken er at kjeden samlet sett skal bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag, og en mer strukturert og systematisk tilnærming til risiko.

En viktig hensikt med en risikobasert tilnærming, er å identifisere tidligere, eksisterende og framtidige trusler og sårbarheter. Dette er to begreper som ofte blandes sammen. Naturfenomen som lyn er et eksempel på en trussel. Sårbarheten er den motstandsevnen objektet, her signalanlegget, har til å motstå effekten av trusselen, altså lynet. Ofte begrenses karleggingen og oppfølgingen av sårbarhetene til de tiltak som ikke er på plass. Det er en noe begrenset tilnærming. Det er like viktig å se på nivået av eksisterende tiltak.

Det at Bane Nor har barrierer som sikringer og vern på plass, demonstrerer kunnskap om effekten av lynnedslag. Det er bra. Samtidig viste kaoset som fulgte at nivået på eksisterende tiltak ikke fungerte optimalt. Det er en svakhet.

Hva kan skje neste gang?

I Norge har beredskapen ved flere anledninger fått kritikk for å være for hendelsesstyrt. Det er først når ting har skjedd, at tiltak som stenging av gater eller rassikring har kommet på plass. Det er både bra og nødvendig at samfunnet høster erfaringer og tar lærdom av det som har vært. Slik skal det være.

Samtidig må vi evne å se framover. Hva kan skje neste gang? Er det noe helt nytt, eller kanskje noe kjent i et større eller annerledes format?

Verden er i endring

Jeg etterlyser derfor et kompetanseløft knyttet til identifisering og håndtering av framtidig risiko. Vi må bli flinkere som samfunn til å ta inn over oss at verden er i endring og se framover.

Hyppigheten av ekstremvær øker. Været blir villere og våtere. Skal vi klare å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner, må vi derfor jobbe og investere enda mer systematisk og foroverlent. Vi må slutte å løpe etter – vi må ligge foran.

Uro, bekymring og problemer

Å opprettholde funksjonalitet i anlegg som ivaretar samfunnets behov for transport, defineres som en av flere kritiske funksjoner, ifølge en utredning fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Alvorlig svikt vil kunne skape «uro, bekymring og problemer i hverdagen, med konsekvenser for folks trygghet og viktige samfunnsinteresser», ifølge utredningen. Ivaretakelse av denne funksjonen er altså noe som burde ha høy prioritet hos involverte parter.

«Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje» er et berømt sitat fra den greske filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) Det kan trygt sies å være like relevant i dag som på de greske filosofers tid.