– Det er ikke nødvendigvis storhoteller og høymoderne skianlegg som tiltrekker turister fra Tyskland, USA og Singapore som kommer hit for å oppleve det norske Arktis. Hvis det likevel er slike fasiliteter noen turister etterspør, er det da slike turister vi vil ha? spør Astrid Maria Cabrera.
– Det er ikke nødvendigvis storhoteller og høymoderne skianlegg som tiltrekker turister fra Tyskland, USA og Singapore som kommer hit for å oppleve det norske Arktis. Hvis det likevel er slike fasiliteter noen turister etterspør, er det da slike turister vi vil ha? spør Astrid Maria Cabrera.

Lar vi en krise gå til spille med krisepakken på én milliard kroner til reiselivet?

KRONIKK: Det er urovekkende at ambisjonene for reiselivsutviklinga er å komme tilbake til slik det var før korona inntraff, framfor å stille nye krav og spørsmålet vi skulle stilt for lengst: Hvor mye reiselivsvekst tåler stedene våre?

En tid hvor vi ser tilbake på koronakrisa vil komme. Nå kan vi bruke koronasituasjonen til å tenke grunnleggende nytt i måten vi organiserer samfunnet på, eller vi kan gå tilbake til dit vi var før korona og fortsette «business as usual». Dessverre ser det ut til at sistnevnte er tilfellet for reiselivsutviklinga.

Det er mange gode klima- og naturtiltak fra lokale reiselivsoperatører i Norge, men den helhetlige reiselivsutviklinga før korona var ikke ansvarlig, verken med hensyn til natur og klima, eller med hensyn til lokalbefolkningen som bor på populære reisemål.

Reiselivsutvikling er blitt synonymt med store hotell og flyplasser

Så hva er problemet med reiselivsutviklinga? Ofte mangler kreativ tenkning når vi utvikler reiselivet. Vi opererer etter en universell oppskrift på det vi tror er en suksessfull reiselivsutvikling. Oppskriften innebærer ofte å tilrettelegge for et stort volum.

Da tenker jeg ikke først og fremst på de store mengdene med turister, som i seg selv kan være en påkjenning for lokalbefolkningen, naturområder og dyreliv. Jeg tenker hovedsakelig på at reiselivet setter enorme spor på stedene våre.

Reiselivsutvikling er blitt synonymt med storhoteller og storflyplasser. Er målet nådd når alle reiselivsdestinasjonene har høyhus, kjedehoteller, handlegater med turistbutikker, skianlegg, hyttefelt og spahotell?

Lofoten ser til Tromsø for inspirasjon, Tromsø ser til Levi, og Grønland sammenligner seg med Tromsø og Svalbard i reiselivstrategiene sine. Et «one size fits all»- syndrom dominerer den overordnede reiselivsutviklinga. Ved å operere etter den samme oppskriften risikerer vi ikke bare på miste verdifulle stedskvaliteter, men også å bevege oss langt unna nødvendige klimamål og naturhensyn.

Gågatene bogner allerede av suvenirbutikker og hoteller. Storflyplasser står på agendaen i distriktene, og med det følger ofte nye veiprosjekter og eiendomsinvestorer som banker på kommunens dører, ivrige etter å utvikle hoteller og ferieboliger.

Vi kan ikke fortsette der vi slapp før korona

I et samfunn hvor sosiale medier gir oss et vindu ut til hele verden, blir konkurransen for å holde seg relevant stadig mer tilspisset mellom reiselivsdestinasjonene. Destinasjonene må stadig utvikle nye tilbud som overgår de vi allerede har i kampen om å trekke til seg turister.

I Tromsø planlegges det et omstridt skianlegg med en påfølgende hyttelandsby og hotellresort. Grunnlaget for denne ideen er å være konkurransedyktig med Levi, som har det største skianlegget i Finland. Det kan tyde på at reiselivsdestinasjoner befinner seg i paradoksale kappløp hvor ingen av dem er vinnere på lang sikt. De konkurrerer om å tilby de samme tilbudene, men i stadig mer ekstreme utgaver som går på bekostning av naturen.

Derfor kan vi ikke fortsette der vi slapp før korona. Det er å videreføre den allerede alarmerende klima- og naturkrisa vi står i.

Nedbygging av natur skjer også i Norge

Flere fylker og kommuner har erklært en global natur- og klimakrise, Troms og Nordland er noen av dem. Denne krisa er et resultat av lokale inngrep som skjer over hele verden, også her i Norge i reiselivsutviklingas navn.

Nedbygging av natur og naturmangfold er ikke noe som bare skjer i regnskoger i Amazonas eller Indonesia. Det skjer også i kommunene vi bor i. Sangsvaner, myrsniper og viktig myrlandskap står stadig i fare for å bygges ned til fordel for et storflyplassprosjekt i Lofoten.

Ambisjonene om å fortsette reiselivsutviklinga slik den var før korona, er verken forenelig med Norge sine mål om å halvere klimautslippene, eller å bruke tiåret fram til 2030 til å restaurere framfor å bygge ned natur.

Det er imidlertid mye som tyder på at reiselivsutviklinga skal gå tilbake til som det var. Vi skal fortsette å øke konkurransen og gjøre oss attraktive først og fremst for investorer og turister.

Hva vil turistene ha, og hvilke turister vil vi ha?

Gjør vi oss egentlig interessante for det fremtidige turistmarkedet ved å fortsette som før, eller risikerer vi at reiselivet blir offer for egen suksess? Det er ikke nødvendigvis storhoteller og høymoderne skianlegg som tiltrekker turister fra Tyskland, USA og Singapore som kommer hit for å oppleve det norske Arktis. Hvis det likevel er slike fasiliteter noen turister etterspør, er det da slike turister vi vil ha? Er det et slik reiseliv vi skal legge til rette for?

Alle inngrep og endringer skjer lokalt. Lokale politikere har derfor store muligheter til å legge til rette for en utvikling som i større grad ivaretar verdifulle stedskvaliteter og natur- og klimahensyn. Politikerne kan i større grad stille krav til investorer. Lokale politikere kan til og med takke nei til det som fremstilles som «gavepakker», som flyplass- og veipakken i Lofoten er et eksempel på.

Men det skal et stort mot til å takke nei til slike investeringer, da en storflyplass gjerne gir løfter om håp for næringsutvikling og befolkningsvekst, særlig i distriktene. Distriktene kan derfor ikke stå alene i konsekvensene om å si nei til slike investorpakker. De må få støtte og tid til å utvikle en reiselivsutvikling som i større grad er tilpasset deres stedskvaliteter og behov.

«Grønne alternativer» er ikke nok i seg selv

Vi trenger en grunnleggende endring i måten vi tenker reiselivsutvikling på. «Grønne alternativer», som elektrifisering av det norske kortbanenett er viktige bidrag inn mot en endring, men slike tiltak er ikke løsningen alene.

For det første er overgangen til vind, sol og batterier ikke miljønøytralt. De krever både store mengder arealer og energi som også innebærer store avtrykk i naturen.

For det andre ser vi at overgangen til «grønnere alternativer» umiddelbart blir satt på vent når noe så uforutsigbart som korona inntreffer. Widerøe satte skyhøye ambisjoner om et elektrisk kortbanenett, men meldte kort tid etter korona, at nå gjaldt det først og fremst å berge selskapet og arbeidsplasser.

Å leve med uforutsigbarhet er en bieffekt av å leve i en høyst globalisert verden. Vi vet aldri hva fremtiden vil bringe, og det vil gjerne aldri oppstå et perfekt tidspunkt for å gjøre de endringene som må til å for å ivareta klimaet og naturen.

Kanskje er nettopp koronasituasjonen både det minst og mest passende tidspunktet til å få til en mer ansvarlig reiselivsutvikling. Kan vi bruke korona til å for alvor diskutere tålegrenser? Kan vi bruke krisepakken til reiselivet som et verktøy til å bane veien mot radikale endringer? Alternativet er å la koronakrisen gå til spille.

Powered by Labrador CMS