Nærnaturen er viktig i krisetid, som i fritid. Nordmenn har vært så heldige å kunne være ute og bruke naturen, også etter at samfunnet stengte ned 12. mars.

Våren og sommeren har lært oss hvor verdifulle grønne lunger og kyst- og markaområder i og rundt våre byer er for nærferie, men også som samfunnsberedskap i krisetider. Kan det tenkes at lett tilgjengelige friluftsarealer – der man kan få mosjon og sinnsro, med nødvendig fysisk distanse – er like viktig som andre smitteverntiltak? Er det sågar en sikkerhetsventil for å kunne opprettholde andre langsiktige smitteverntiltak som begrenser vår handlefrihet?

Vi som bor i norske byer er så heldige å ha naturområder i nærheten av der vi bor. Mange har engasjert seg i nærnaturens betydning og gjort seg tanker om hva den betyr for oss – ikke minst i en krisesituasjon. NINA har studert hvordan nærnaturen i Oslo er blitt brukt under koronakrisen sammenlignet med samme periode i foregående år. Ved å studere store datasett fra trenings-apper, sammen med data fra automatiske tellere som registrerer passeringer på stier i marka, ser vi mønster av utendørsaktivitet i hele Oslo kommune.

Brukte parker og marka tre ganger så mye

Resultatene forteller at byparker og marka ble brukt nesten tre ganger så mye. Flere søkte seg til stier og områder som er lenger unna folk, og grønne områder ble brukt i større grad enn «grå» byarealer. Bruken var større jo tettere det er med trær.

Folk har fått helsebringende naturopplevelser, som forskningen har dokumentert kommer fra mosjon på naturlig underlag, eksponering til det grønne og variasjonen i naturen. Samtidig har vi kunnet tilfredsstille myndighetenes krav til sosial isolasjon og redusert smittespredning.

Grønne rom i og rundt byen har altså vært tilfluktssted i koronakrisen – våre «grønne tilfluktsrom» er en del av samfunnsberedskapen for pandemier.

Forskningen viser blant annet at:

● Trær er viktige for å få folk til å oppsøke naturen som er nær dem

● Turgåing er den største aktiviteten og har størst folkehelseeffekt på tvers av befolkningen

● Avstand og tilgang til grøntområder der man bor er viktig for aktivitetsnivå

● At naturen ligger i byen har avgjørende betydning for hverdagsbruk

● Bynatur ofte er ulikt fordelt i storbyer

● Boligprisene er høyest nær strandsoner, store byparker og byskoger

Mangel på nærnatur gir økt risiko

De fleste byfolk i Norge har relativt lett tilgang til nærnaturområder sammenlignet med folk i større byer i utlandet som er blitt hardt rammet av koronaviruset. Internasjonale studier tyder på at tilgang til slik natur som regel fordeles svært ulikt i befolkningen. Mangel på tilgang henger mange steder sammen med lav inntekt, dårlig tilgang til helsetjenester og tettere boforhold, og gjør at noen grupper er utsatt for høyere risiko for smitte enn befolkningen sett under ett. Er grønn samfunnsberedskap og tilgang til grønne tilfluktsrom jevnt fordelt i bybefolkningen her i Norge?

Vi mangler kunnskap om fordeling av grøntområder i forhold til befolkningens demografi, helsesituasjon, sosiale og økonomiske kår. Det er derimot godt dokumentert at nærnatur har vært under press på grunn av byutvikling de siste tiårene. Heldigvis er det tatt grep i kommuneplaner i mange byer, hvor de har begynt å snu den trenden. Gode argumenter for å forsterke dette arbeidet trengs.

Forskning har vist at tilgang til grøntområder har stor positiv betydning for livskvalitet og folkehelse for alle i hverdagen. I en krisesituasjon, som en pandemi, har erfaringer fra andre land vist at helserisiko ved smitte er større for grupper med lavere inntekt, dårligere tilgang til helsetjenester og i yrker med mye kontakt med andre folk. Er dette også grupper som har minst tilgang til grønne tilfluktsrom? Her er det behov for mer kunnskap.

Høster kunnskap av koronakrisen

Koronakrisen er altså et stort naturlig eksperiment, der vi har fått muligheten til å høste viktig kunnskap for framtidig byplanlegging og politiske prioriteringer.

Vår egen helse er blitt knyttet med all tydelighet til å ta vare på grøntarealene, og legge til rette for bruk av dem i hverdagen. Derfor bør også politikere prioritere å innhente data om hvordan tilgang til, og bruk av, den bynære naturen utvikler seg på lik linje med kunnskap om andre levekårsindikatorer. Dette inkluderer kunnskap om hvor mye og hvordan ulike grupper i befolkningen bruker naturområder i fritid og kriser. Bynære grøntområder innehar i tillegg en lang rekke andre verdier og funksjoner enn det som ble så synlig under koronakrisen, slik som å dempe negative effekter av ekstremvær, ta vare på planter og dyr, og i byskoger som ressurs for høsting.

Den kunnskapen vi har samlet om bruken av denne naturen under koronakrisen, bør minne oss om hva slags betydning den har for fremtiden. Vi mener samfunnet vil tjene på å investere i kunnskap om grønn samfunnsberedskap.