Når jeg blir spurt om å komme med en «russisk reaksjon» på en eller annen begivenhet i Russland eller omverden, nøler jeg med å svare. På lik linje med andre gigantiske land i den tredje verden, som India eller Brasil, er Russland et samfunn av ulikheter.

Mange har aldri sett Vesten med egne øyne

For en nordmann kan det bli nesten umulig å tenke seg hvor forskjellige kår ulike grupper av russerne befinner seg i. Her i Norge har tross alt en IT-ingeniør fra Oslo og for eksempel en videregående lærer fra et lite sted i Finnmark mer eller mindre lignende forbruksnivåer og sammenligningsbare holdninger.

Det er utenkelig i Russland. En IT-ekspert fra Moskva kan få en lønn som tilsvarer ti tusen norske kroner, og hun eller han er mest sannsynlig engelsktalende og har tilgang til utenlandske medier via internett. Men en videregående lærer fra for eksempel republikken Tuva i Sør-Sibir, vil mest sannsynlig ikke få mer enn rundt to tusen norske kroner i måneden.

Det betyr at hun eller han kanskje aldri har sett med egne øyne det «Vesten» som statskontrollerte medier beskriver som ondsinnet. Turer til Vest-Europa er meget uvanlig i Russlands fattige provinser. Folket der, selv de med bedre utdannelse, har oftere en tendens til først og fremst å lytte til hva statlige medier sier. Det påvirker deres syn på alt, inkludert Ukraina.

De fleste forskere orienterer seg internasjonalt

Hvor befinner forskerne seg i dette landskapet av forskjeller? Alt i alt har Russland i dag rundt 350.000 forskere i forskjellige institusjoner. De absolutt fleste jobber ved statlige institusjoner. Antallet går langsomt ned siden de mange veteranforskerne fra sovjettida dør ut eller pensjonerer seg. Men det betyr også at den største demografiske kohorten blant de russiske forskerne er de som er 30 til 39 år gamle (de utgjør rundt 28 prosent av totalen).

Født på 1980-tallet vokste denne generasjonen opp i et relativt åpent samfunn. De siste 20 år har man i Russland trengt publikasjoner i internasjonale akademiske tidsskrifter for å få forfremmelse i akademiske institusjoners hierarki. De fleste unge forskerne er, i hvert fall til et visst nivå, engelsktalende. Og praktisk talt alle bruker, i det minste sporadisk, ikke-russiske informasjonskilder på nettet.

Hva kan vi forvente av russiske forskere?

Så, kan man da forvente at det russiske akademiske fellesskapet får mye mer fullstendige opplysninger om hva som skjer i Ukraina enn de fleste andre russere? Og kan man forvente at de går sterkt ut mot krigen?

Ja, det kan man gjøre, men dette tilfellet er mye mer komplisert. Det handler ikke bare om alder, sosiokulturell bakgrunn, eksponering for omverdenen og informasjonstilgang, selv om disse variablene er viktige. Generelt har forskere overalt i verden en tendens til å være mer kritiske til myndighetenes politikk i freds- og krigsspørsmål, nettopp fordi de er bedre informert og kan utvikle sine egne holdninger uavhengig av dominerende medier.

Da USA angrep Irak i år 2003, støttet hele 72 prosent av amerikanerne krigen, men praktisk talt alle amerikanske Asia-forskerne som jeg kjente, var tydelig mot invasjonen av Irak. Men USA er et liberalt samfunn hvor dissens imot regjeringen i de fleste tilfeller ikke medfører noen seriøse sanksjoner. Derimot sanksjonerer mange liberale miljøer de holdningene som ikke oppfattes som politisk korrekte. Støtte til en angrepskrig kan i mange tilfeller bli nettopp en slik holdning. Med andre ord, er du en amerikansk forsker i et miljø preget av mer liberale holdninger, føler du deg mye mer komfortabel når du ikke støtter Amerikas kriger. I det minste de krigene som ikke kan rettferdiggjøres som nødvendig forsvar. Men situasjonen i russiske forskningsmiljøer er mer kompleks.

De siste liberale institusjoner forsvinner

Flertallet av forskerne som jeg personlig kjenner innen Asia-studier under 55-60 år, er imot krigen. Rundt halvparten av mine bekjente i dette feltet som er over 60 er også imot krigen, særlig de som har erfaring med opphold utenfor Russlands grenser. Men personlige overbevisninger er én sak, og hvorvidt man får mulighet til å uttale seg er en annen sak.

Russland har aldri vært et fullstendig liberalt samfunn, og nå forsvinner de siste overlevninger av liberale institusjoner i Russland. Man kan få opptil oppsiktsvekkende 15 år i fengsel for å fremme «falske» (i virkeligheten realistiske og/eller kritiske) opplysninger om Ukrainakrigen. Folk får ikke engang lov til å kalle det en «krig». Det må bare kalles en «spesiell militær operasjon». Det er en rent orwelliansk ordbruk.

De flere tusen russerne, i hovedsak ynge og bedre utdannete, som er blitt pågrepet mens de deltok i antikrigsmarkeringer risikerer nå å miste sine jobber og kanskje også sin frihet. Å bli en eksplisitt krigsmotstander i dagens Russland er nesten det samme som å bli en dissident i sovjettiden. Man står mest sannsynlig i fare for å miste posisjon, og kanskje risikerer man også å ende opp i den mørke underverdenen av russiske fengsler.

Har tatt avstand mot Putin

Disse tilstandene fører til at de som har ledet an krigsmotstanden i russisk akademia, er russisktalende forskerne med sovjetisk eller russisk bakgrunn som lever i relativ trygghet i utlandet.

Jeg er selv blant forskerne med bakgrunn fra St. Petersburgs statlige universitet som har signert et åpent brev som definerer krigen som en kriminell handling og erklærer at vi ikke lenge kan betrakte Putin, som fikk sin utdanning som jurist ved dette universitetet på 1970-tallet, som en del av vårt universitetsfellesskap.

Initiativtakeren til dette brevet er en kollega som jobber ved et universitet i delstaten Iowa i USA. Mer enn halvparten av de som har signert brevet er, i likhet med initiativtakeren og meg, russisktalende forskere fra forskjellige institusjoner i hele verden, fra Norge til Japan. Det fins knapt en eneste forsker i den russisktalende akademiske diasporaen i USA, Europa eller, for eksempel, Japan og Sør-Korea som støtter Putin og hans krig. Men hundrevis av kolleger fra selve St. Petersburg har ikke kunnet signere brevet selv om de har ønsket å gjøre det, ut av velbegrunnet frykt for represalier.

Flere vil komme til Norge

De russiske forskerne som signerer slike protestbrev til tross for faren det innebærer, er ofte de som er best i sine felt, som vet at det skal bli vanskelig å sparke dem siden de er uerstattelige ved sine institusjoner. De er ofte også de forskerne som har stort nettverk i utlandet, som er kjente hos utenlandske kolleger og håper at det kan fungere som beskyttelse mot videre forfølgelse i Russland.

Men forfølgelsene blir gradvis større, og det betyr også at interessen for å utvandre vil vokse i forskningsmiljøene, særlig blant de yngre forskerne som er meget kritiske til Putins diktatur generelt. Å bli en eksplisitt krigsmotstander i dagens Russland er nesten det samme som å bli en dissident i sovjettiden. Vi kan forvente at mange flere russiske forskere enn tidligere vil prøve å komme seg til Norge som asylsøkere eller jobbsøkere.

Vi bør se på hvordan vi kan motta og integrere denne utvandringsbølgen fra russisk akademia på det beste mulige vis.

LES OGSÅ:

For første gang har Russland tapt informasjonskrigen

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap