Vi både lyver og blir løyet for hele tiden. Visste du for eksempel at i løpet av de første ti minuttene du snakker med en fremmed, så har dere begge løyet i snitt tre ganger hver? Heldigvis er mange av disse løgnene uskyldige.

Men løgner kan også ha store konsekvenser. Spesielt for de som har jobber hvor de må vurdere andres troverdighet. Jeg tenker blant annet på psykologer, lærere, barnevernspedagoger—og ikke minst—politietterforskere og dommere. Når for eksempel omsorgsretten skal avgjøres og mor sier en ting, far sier noe annet, og barnet ikke sier noe i det hele tatt. Hvem skal vi tro på? Når det er ord mot ord; kan vi vite hva som er sant?

Det er dette jeg undersøker i mitt doktorgradsprosjekt på Politihøgskolen. Jeg forsker på om det finnes kjennetegn som gjør at vi kan skille det sanne fra det falske.

Ikke bruk kroppsspråket for å avsløre løgn

NRK-serien Gåten Orderud ble sett av rundt én million seere, og vekket igjen interessen for trippeldrapssaken fra 1999. Det store spørsmålet som de fleste stiller seg er: hvem snakker egentlig sant?

Norgeshistoriens kanskje mest omtalte kriminalsak er et godt eksempel på hvordan få tekniske bevis kan føre fokuset over på troverdighet. Det var fire mistenkte, og fire ulike historier. Og både de som jobbet med saken, samt (mediene og) resten av det norske folk dannet seg inntrykk av om personene virket troverdige. I Per Orderuds tilfelle mente mange at han virket litt puslete og veik. At han fremsto lite troverdig på grunn av sitt usikre kroppsspråk.

Men forskning viser at det er problematisk å basere seg på kroppslige tegn for å avsløre løgn. På tidlig 2000-tall samlet noen forskere all forskning som var gjort på løgnfeltet. De fant ingen sammenheng mellom slike tegn og løgn.

Disse funnene ledet til et skifte i løgnforskningen. Vi gikk fra å se på hva folk som lyver og snakker sant gjør, til å studere hva de faktisk sier. Det er dette jeg fokuserer på i min forskning.

Ba forsøkspersonene om å lyve for hverandre for å undersøke hvordan de forklarte seg

I eksperimentene mine fikk jeg folk til å møte opp to og to for å gjennomføre det de trodde var ulike samarbeidsoppgaver. Det som egentlig skjedde var at halvparten av parene ble trukket til å delta i en løgngruppe, og den andre halvparten til en sannhetsgruppe.

Jeg ba løgnparene om å lyve om hvor de hadde vært og hva de hadde gjort i et spesifikt tidsrom, altså oppgi falske alibiforklaringer. Resten av parene fortalte sannheten, altså oppga de sanne alibiforklaringer.

Jeg var interessert i å undersøke hvordan de forklarte seg. Hva hver enkelt sa, og hvordan dette stemte overens med forklaringen til den personen de var sammen med.

Ikke tro at løgnere vil motsi hverandre

Når flere personer sier det samme, så tenker vi at dette er sant. Men når historiene spriker blir vi mistenksomme. Undersøkelser viser faktisk at både mannen i gata, så vel som eksperter, anser sprikende forklaringer som et av de tydeligste verbale tegnene til løgn.

Men det vi finner, er at løgnere ofte er akkurat like samstemte som de som snakker sant, om ikke mer. Forskningsresultatene går altså imot det de fleste tror, at like forklaringer er mer troverdige.

Som for alle de andre i Orderud-saken så er det godt mulig at Per lyver. Men det er altså hverken kroppsspråket, en voksende nese eller ulike forklaringer som avslører ham i så fall.

Hva da?

Kan svaret ligge i de små detaljene?

Det er her min interesse for menneskets hukommelse viste seg å være nyttig. Vi vet at denne ikke fungerer som et videokamera. Derimot så blir minnene våre påvirket av hvor oppsiktsvekkende noe er. Sentral og viktig informasjon trekker mye oppmerksomhet, kodes inn bedre og huskes lettere enn små detaljer.

I tillegg finner vi at de som lyver og snakker sant gjerne har ulike strategier for å bevise sin uskyld. Løgnere er mest opptatt av å «holde seg til historien», mens de som snakker sant oftest ønsker å være behjelpelige og fortelle alt.

Min hypotese var derfor som følger: Både de som lyver og de som snakker sant burde være omtrent like samstemte når det kommer til de sentrale detaljene. Dette fordi løgnere strategisk fokuserer på det, og de som snakker sant husker det godt.

Når man skiller ut de små detaljene, derimot, så forventet jeg at forskjellen mellom gruppene ble større. Løgnere velger seg gjerne ut noen få, små detaljer i frykt for å rote det til, og derfor samsvarer historiene også for disse. Mens de som snakker sant naturlig vil ha mer sprikende forklaringer om disse små tingene, fordi hukommelsen er dårligere.

Hva er egentlig en liten detalj?

Men hvordan kan man måle forskjellen mellom det sentrale og de små detaljene? Jeg gjorde dette ved å la forsøkspersonene mine se bilder på en skjerm.

Jeg brukte teknologi vi kaller «eye-tracking» for å ha mulighet til å analysere hva hver enkelt så på, hvor lenge de så på det og så videre. På denne måten kunne jeg regne på og skille de sentrale og viktige aspektene, fra de små detaljene. Deretter kunne jeg se dette opp mot detaljene i forklaringene.

Som forventet, så var forskjellen mellom de som løy og snakket sant mye større for de små detaljene.

Vi bør forvente oss at en sann historie spriker om de små detaljene

Det disse resultatene viser er at ved å ikke bare se på hvor like forklaringene er generelt, men skille ut de små detaljene, så kan kanskje disse si noe om sannsynligheten for at forklaringene er sanne eller ikke.

Funnene står i kontrast til det vi gjerne tror: at ulike historier bør gjøre oss mistenksomme. Tvert imot viser de at sprikende forklaringer kan være det vi bør forvente oss av en historie basert på et reelt minne. Spesielt når det gjelder de små detaljene.

Løgn er viktig i en rekke sammenhenger, men som for all annen forskning tar også denne forskningen tid. Selv om vi ikke er der at vi har et godt svar på om for eksempel Per Orderud lyver eller ikke, så kan forskningen hjelpe oss å legge dårlige svar til side.

Den aller viktigste lærdommen er kanskje at vi må drepe myten om at ulike historier bør tolkes som løgn. Vi ønsker naturlig nok at rett part skal bli trodd, både i omsorgsfordelingssaker og i drapssaker.