– I tillegg til åpenbart negative sosiale reaksjoner, kan også velmente forsøk på å hjelpe ha en negativ effekt. For eksempel forsøk på å få den traumeutsatte til å slutte å tenke på eller snakke om hendelsen, skriver Kristin Alve Glad.
– I tillegg til åpenbart negative sosiale reaksjoner, kan også velmente forsøk på å hjelpe ha en negativ effekt. For eksempel forsøk på å få den traumeutsatte til å slutte å tenke på eller snakke om hendelsen, skriver Kristin Alve Glad.

Hvorfor fordømmer, klandrer og stigmatiserer vi mennesker som har opplevd noe traumatisk?

KRONIKK: Vi vet dessverre at en del traumeutsatte blir møtt med negative sosiale reaksjoner når de forteller andre om det de har opplevd. Hvorfor er det slik?

Publisert

De fleste av oss vil oppleve en eller flere svært dramatiske hendelser i løpet av livet, som en brann, bilulykke, alvorlig sykdom, eller vold og overgrep. Slike hendelser kan overvelde oss – og gjøre at vi føler oss hjelpeløse og maktesløse. Ofte innebærer de en trussel for eget eller andres liv, eller for vår egen kropp og verdighet. Disse hendelsene beskrives gjerne som potensielt traumatiserende; de har potensialet til å traumatisere oss.

Én av tingene som påvirker hvor skadelig en potensielt traumatiserende hendelse er for oss, er hvordan vi blir møtt av andre når vi forteller om det vi har opplevd.

Hvordan reagerer vi på traumer?

Det er stor variasjon i hvordan mennesker som har opplevd noe potensielt traumatiserende reagerer. Grovt sett har forskere funnet fire forløp: De fleste opplever kun kortvarige plager. Noen får moderate til alvorlige symptomer som gradvis går over. Andre får sterke symptomer som vedvarer. Det finnes også en gruppe som først ser ut til å klare seg bra, men som så utvikler moderate til alvorlige plager flere måneder eller år etter hendelsen.

Vi har ikke noe klart svar på hvorfor vi reagerer så ulikt på traumer. Men både vår personlighet og hvordan vi reagerer rent følelsesmessig under den traumatiske hendelsen ser ut til å spille en rolle. Også de sosiale reaksjonene vi blir møtt med i etterkant av en traumatisk hendelse har noe å si. Altså hvordan vi blir møtt av familie, venner, kollegaer og resten av samfunnet.

Negative sosiale reaksjoner

Dessverre vet vi at andre mennesker ikke alltid støtter de som har opplevd noe traumatisk. I stedet blir en del traumeutsatte møtt med negative reaksjoner. Dette kan være for eksempel at de ikke blir trodd, eller avvisning. Det kan også være stigmatisering, at de blir behandlet annerledes som følge av den traumatiske opplevelsen. Noen traumeutsatte blir også møtt med kritikk, fordømmelse eller klandring, det vil si at de selv får skylden for det som skjedde.

Her beskriver for eksempel en kvinne som hadde blitt voldtatt hvordan hun ikke ble trodd, men heller ble møtt med benekting og klandring av sine foreldre:

Det var bare så forferdelig at (min mor) ikke trodde på at jeg hadde blitt voldtatt. Hun var sikker på at jeg ba om det... (Mine foreldre) hjernevasket meg så mye med at jeg ikke hadde blitt voldtatt at jeg faktisk begynte å tvile på det. Eller kanskje jeg faktisk ville det. Folk sier at en kvinne ikke kan bli voldtatt hvis hun ikke vil.

– Judith Herman, fra Trauma and Recovery: The Aftermath of Violence, s. 67. (Egen oversettelse)

Noen traumeutsatte sier at disse negative sosiale reaksjonene er enda mer psykologisk opprørende enn den originale traumatiske hendelsen.

I tillegg til slike åpenbart negative sosiale reaksjoner, kan også velmente forsøk på å hjelpe ha en negativ effekt. For eksempel forsøk på å få den traumeutsatte til å slutte å tenke på eller snakke om hendelsen.

Hvorfor reagerer andre negativt?

De fleste mennesker tenker at verden gir mening, at mennesker er gode og at vi kan til en viss grad kontrollere det som skjer med oss, ifølge Ronnie Janoff-Bulman, en svært innflytelsesrik traumeforsker. En traumatisk hendelse bryter med disse grunnantagelsene: Verden blir plutselig meningsløs, ukontrollerbar og uforutsigbar – og vi skjønner hvor sårbare vi faktisk er.

Traumeutsatte utgjør på denne måten en alvorlig trussel for verdensforståelsen vår: Hvis den traumeutsatte ikke kan klandres for det som har skjedd, kan det skje hvem som helst. Det kan til og med skje oss!

Men hvis de traumeutsatte har litt skyld i det selv, utgjør de ikke lenger en slik trussel. Da kan vi andre fortsette å tenke på verden som forutsigbar og trygg.

Negative reaksjoner og psykiske plager

Amerikanske forskere har nylig oppsummert forskningsstudiene som finnes på hvordan de som forteller om sine traumatiske opplevelser blir møtt av andre. Her fremhever de hvor skadelig det kan være for deres psykiske helse å bli møtt av negative sosiale reaksjoner etter en traumatisk opplevelse.

Mange studier har for eksempel funnet en sterk sammenheng mellom negative sosiale reaksjoner og psykiske plager hos traumeutsatte, som posttraumatisk stresslidelse og depresjon.

Visse former for negative sosiale reaksjoner er også mer skadelige enn andre, ifølge de amerikanske forskerne.

Selv om klandring av traumeutsatte ofte blir sett på som spesielt skadelig, antyder resultatene deres at andre reaksjoner (som ofte kan være velmente) – for eksempel at man behandler dem annerledes, eller forsøker å kontrollere eller distrahere dem – er spesielt viktige å unngå.

Det er mulig at både kontrollerende og distraherende reaksjoner fra andre er sterkt forbundet med psykiske plager hos traumeutsatte, fordi de oppfordrer til å unngå traumet fremfor å håndtere det.

Hva kan vi gjøre?

Det å komme seg igjen etter et traume handler ikke bare om en indre, personlig prosess. Nyere forskning tyder på at den sosiale konteksten rundt den utsatte kan spille en viktig rolle. Det er følgelig svært viktig at vi er oss bevisst hvordan vi møter traumeutsatte – slik at vi kan redusere sjansen for at vi forårsaker ytterligere skade.

For hva skal vi gjøre da, hvis en venn eller kollega forteller oss om noe traumatisk de har opplevd?

Én måte å møte traumeutsatte på, er ved å gi emosjonell støtte. Vi kan for eksempel vise at vi tar det de sier på alvor – og lytte empatisk til det de forteller. Vi kan også formidle at det som skjedde ikke var deres skyld og tilbringe tid med dem.