I disse dager er vi mange som kan kjenne på frykten for smitte og alvorlig sykdom. Vi kan også føle oss ensomme.

Mange har dessuten fått merke på kroppen hvordan kombinasjonen av hjemmekontor og hjemmeskole kan få selv de mest avbalanserte familiemedlemmer til å gå hverandre på nervene.

Psykologisk avstand og koronahverdagen

Et begrep som kan hjelpe oss til å forstå følelsene som oppstår i koronakrisen, er psykologisk avstand. Ordet brukes om hvor nær eller langt unna noe oppleves å være, delvis uavhengig av hvor langt borte det faktisk er. I den nye hverdagen kommer enkelte ting tettere på oss enn vi er vant til. Andre ting føles lenger borte fra oss enn de pleier.

Koronakrisen gjør noe med hva og hvem som føles psykologisk nær og langt unna. Situasjonen er nærmest en gymnastikkøvelse, der de opplevde avstandene til mennesker og hendelser rundt oss blir strukket og tøyd i nye og uvante retninger.

Det handler om mange former for avstand. Noen avstander er blitt mindre og andre større. Enkelte av følelsene som da oppstår, kan være positive. Men endringer i opplevd avstand kan også forklare de negative emosjonene mange nå føler – inkludert frustrasjon, redsel og ensomhet.

Fire former for psykologisk avstand

Et jordskjelv, en ulykke eller et smitteutbrudd på motsatt side av jorden, føles lenger borte og mindre viktig enn noe som skjer i vårt eget land. En ulykke som hendte for mange år siden, oppleves lenger unna oss enn en som inntraff i forrige uke.

Personer vi er tett knyttet til, eller personer som har mange likhetstrekk med oss selv føles psykologisk nærmere oss enn de vi bare kjenner så vidt. Og den psykologiske avstanden til noe vi forestiller oss – et skrekkscenario eller en fremtidsdrøm – er kortere hvis det vi forestiller oss virker sannsynlig enn hvis det virker usannsynlig.

Når det usannsynlige plutselig skjer her

De fire formene for psykologisk avstand: geografisk, tidsmessig, sosial og hypotetisk, henger vanligvis sammen. For eksempel har vi det med å tenke at usannsynlige hendelser oftest foregår på steder som er langt borte fra oss, i en fjern fremtid, og skjer med noen vi ikke identifiserer oss med.

Dette kan kanskje delvis forklare hvorfor det var utenkelig for de fleste at koronaviruset skulle komme til Norge, nå i 2020, og at helt vanlige folk som deg og meg skulle bli smittet.

Konkrete tanker og sterkere følelser

Våre tanker om det som er langt unna, er oftest ganske abstrakte. Når noe oppleves nærmere, blir tankene mer håndfaste. Hører vi at en ukjent sykdom har brutt ut i en annen verdensdel, tenker vi oftest om den i generelle termer. Dette må være skremmende og vanskelig for lokalbefolkningen, kan vi for eksempel tenke. Tankene våre er forholdsvis generelle, og følelsesreaksjonene tilsvarende beskjedne.

Noe som utspiller seg her og nå, med noen som likner på oss, reagerer vi sterkere på. Idet vi forsto at koronaviruset hadde kommet til Norge, ble tankene og fantasiene våre også et hakk mer konkrete: Har jeg vært i kontakt med noen som har vært i Italia i det siste? Er bestemor i risikogruppen? Har jeg nok antibac?

Risiko- og irritasjonsmoment er kommet nærmere

Med koronapandemien er mange ting kommet nærmere. Smitte og sykdomsrisiko oppleves faretruende nære. Viruset er kommet over dørstokken eller lusker rett utenfor. Mange kjenner noen som er smittet. Dermed øker frykten.

Men avstanden mellom familiemedlemmer blir kraftig redusert når alle må tråkke rundt i den samme leiligheten dag etter dag. Da kan det oppstå både klaustrofobi, krangling og brakkesyke. Vi som har tatt med oss jobben hjem, merker kanskje også at selve arbeidsoppgavene er kommet nærmere. Datautstyr, dokumenter og møter som tidligere hørte til på arbeidsplassen, inntar nå stuer, kjøkken og soverom.

Dermed kan også bekymringer, stress og konflikter lettere følge med på lasset og forsure stemningen hjemme.

Andre mennesker kan føles lenger unna

Samtidig kan noen som er viktige for oss, kjennes lenger unna. Eldre og kronisk syke må beskytte seg, og mange kan ikke ta imot besøk. Elever i hjemmeskole kan både kjede seg og føle seg alene når medelevene ikke er fysisk til stede. Voksne som er permitterte eller har hjemmekontor, kan savne den vanlige omgangen med kollegaer.

Avstanden til sosiale fellesskap er også blitt større. Treningsstudioet er stengt og fotballtreningen avlyst. Selv om verken butikk eller arbeidsplass er fysisk flyttet, kan de likevel føles lenger unna enn før. En busstur til byen har blitt risikosport, og en handletur kan virke som en farefylt ekspedisjon.

Fordi ulike former for psykologisk avstand ofte går sammen, kan det også føles som veldig lenge siden ting var slik de pleier, og vi hadde de vanlige sosiale møtepunktene.

Den gode nyheten

Samtidig kan situasjonen paradoksalt nok også gjøre at noen som geografisk er langt borte, kjennes nærmere enn ellers - kanskje til og med nærmere enn et familiemedlem som sitter ved siden av oss i sofaen. Et eksempel er læreren som gjennomfører matematikkundervisningen som en videokonferanse fra kjøkkenbordet, og innleder timen med å gi elevene en «guided tour» av boligen.

Gjennom å bli mer personlig reduseres sosial avstand. Uten arenaene hvor vi vanligvis møtes, har også nye fellesskap vokst frem.«Korona-hjelp»-grupper på Facebook setter folk i kontakt med hverandre, og den sosiale avstanden krymper.

Konserter strømmes på Facebook, gjerne fra artistens egen stue. Utøver og andre tilhørere kan kjennes nærmere oss enn de ville ha gjort på en vanlig konsert.

Her ligger kanskje nøkkelen til hva vi alle må prøve på nå: Oppsøke digitale fellesskap for å redusere sosial avstand. Distrahere oss fra tankene om koronaviruset for å øke den opplevde avstanden til sykdom og smitte, og dermed midlertidig dempe frykt og uro.

Å finne den rette balansen

En av de store livsoppgavene våre er å finne den riktige balansen mellom avstand og nærhet. Først og fremst gjelder det i mellommenneskelige relasjoner: Vi trenger å knytte oss til andre, men uten å miste egne behov av syne.

Nesten like viktig kan det være å finne en god balanse mellom nærhet og avstand til hendelser, oppgaver og livsbetingelser. Det merker vi nå. Vi skal være redde for koronaviruset, men redselen må ikke få komme så tett innpå oss at vi blir handlingslammet. Vi må ta jobben med oss hjem, men uten at den gjennomsyrer privatlivet. Vi er nødt til å forestille oss ulike mulige økonomiske konsekvenser av krisen, men uten å overveldes av frykt når viktige beslutninger skal tas. Vi trenger andre mennesker, men i den nye hverdagen kan vi merke at sosial kontakt kan komme i både for små og for store porsjoner.

Når vi om måneder og år ser tilbake på denne epoken i livene våre, vil vi nødvendigvis ha fått den på avstand, og detaljer kan ha blitt glemt til fordel for det store bildet. En viktig erfaring jeg håper vi tar med oss, er hvordan krisen snudde vår opplevelse av avstand og nærhet på hodet.