Spiseforstyrrelser er mye vanligere blant enkelte grupper av eliteidrettsutøvere enn i den generelle befolkningen. Det har vært godt kjent helt siden professor Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges idrettshøgskole startet på forskningsfeltet idrett og spiseforstyrrelser på 1980-tallet. Etter hvert har vi fått solid dokumentasjon på at dette også gjelder for utøvere i ungdomsidretten og på toppidrettsgymnas, og at forekomsten av generelle mentale helseplager som angst og depresjon også er en bekymring i en rekke idretter.

Derfor har det nå blitt fremmet et representantforslag i Stortinget om handlingsplan for forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.

I 2019 anbefalte en ekspertgruppe fra den medisinske komiteen til Den internasjonale olympiske komité (IOC) å utvikle en mer standardisert og vitenskapsbasert tilnærming til forståelse av mentale helseplager i idretten.

Et av punktene denne ekspertgruppen vektlegger er at håndtering av mentale helseplager i idretten må adresseres både overfor den enkelte og på systemnivå. På individnivå er det nødvendig med behandling for den enkelte utøver, på systemnivå er det avgjørende å optimalisere prestasjons- og læringsmiljøet til utøverne. Der spiller treneren, trenerteamet og sportslig ledelse en viktig rolle.

Trenerens atferd som risiko eller beskyttende faktor

Det finnes en del kunnskap om idrettsspesifikke risikofaktorer for utvikling av mentale helseplager generelt, og spiseforstyrrelser spesielt. Vi tar til orde for en økt oppmerksomhet rundt mulige beskyttende faktorer.

Risikofaktorer for utvikling av mentale helseplager og helsefremmende faktorer som bidrar til å styrke mental helse, trivsel og velvære, er sammensatt og komplekst. Det kan aldri pekes på én enkeltfaktor som risiko eller beskyttende faktor. Én viktig brikke er trenerens kompetanse og atferd. For å forstå hvordan treneren kan beskytte mot mentale helseplager kan vi bruke den velkjente motivasjonsteorien om selvbestemmelse.

Den støttende treneren

Ifølge denne teorien har alle mennesker grunnleggende psykologiske behov for autonomi (selvbestemmelse), kompetanse og tilhørighet, og disse behovene må tilfredsstilles for å oppnå indre motivasjon.

Utøvere fungerer derfor best når de opplever at «dette er mitt prosjekt» (autonomi), «dette får jeg til» (kompetanse), og «jeg hører til i gruppa, og de bryr seg om meg» (tilhørighet). Trenere som er støttende, vil skape et bedre miljø for å prestere og lære. Utøverne vil får rom for å mestre og trives.

Dette kan både bidra til at de blir mer motiverte, og det kan beskytte mot alvorlige mentale helseplager som angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Treneren er derfor en nøkkelperson for å skape en tryggere idrett.

Den autoritære treneren

I sterk motsetning til den støttende treneren som er god på samhandling med utøverne, finner vi den kontrollerende og autoritære treneren. Denne treneren vil aktivt kunne motarbeide de psykologiske behovene.

«Du er så dårlig at du ikke fortjener plassen din på laget!» er et eksempel på undergraving av utøverens ferdigheter og prestasjoner og dermed aktiv motarbeiding av behovet for kompetanse. Den kontrollerende atferden til treneren hemmer behovet for autonomi, mens treneren som alltid gir de samme fotballspillerne lite spilletid kan motarbeide deres behov for tilhørighet.

Dette vil ikke bare føre til manglende mestring, trivsel og motivasjon, men øker også sjansen for mistrivsel, lav selvfølelse og mentale helseplager. Denne treneratferden gjør ikke bare idretten utrygg, men opplevelsen av å ikke få til noe eller ikke være verdt noe kan utfordre det mer grunnleggende selvverdet til den enkelte utøver.

Profesjonelle trenere som støtte for både utøvere og frivillige

Trenerens støttende atferd og samhandlingskompetanse er noe som må bygges opp over tid. Dette kan ikke læres som en quick-fix på et helgekurs. På samme måte som at en elektriker må gå to år på skole og to år i lære, så har trenerrollen etter hvert så mange kunnskaps-, ferdighets- og kompetansekrav at det er behov for flere profesjonelle trenere med bachelorgrad eller mastergrad inn i idretten.

Norsk idrett er tuftet på frivillighet, og de frivillige trenerne og lederne gjør en uvurderlig viktig jobb for at barn og unge skal få drive med idrett. I takt med økt kompleksitet og krav i trenerrollen, er det også klare tall som viser at det er vanskeligere å rekruttere frivillige til verv i idretten.

I frivilligåret 2022 er vi er opptatt av at de frivillige må få lov til å bidra på sine premisser, og at de skal oppleve at de har profesjonelle og kompetente trenere til å støtte seg i det frivillige arbeidet. Dette vil skape en tryggere idrett som kan være en beskyttende faktor for utvikling av mentale helseplager. Det kan også støtte oppunder idrettens grunnverdier om idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap