Når helseministeren blir syk, får han da rehabilitering?
KRONIKK: Dagens helsepolitiske føringer legger opp til at den enkelte skal få være sin egen helseminister. Men hva skjer når denne helseministeren ikke er frisk?
Språket vi bruker er med på å forme hvordan vi forstår verden, og hvordan vi oppfører oss i den. I politiske tekster brukes språket for å skape endringer i samfunnet.
Regjeringen Solberg har laget en opptrappingsplan for rehabilitering, og vil utvikle det de kaller Pasientens Helsetjeneste. Med dette mener regjeringen at pasienten skal settes i sentrum og få mulighet til å medvirke i sin behandling. Det er sagt at hver enkelt av oss skal få være sin egen «helseminister»! Med denne språkbruken ser vi at vi får større myndighet, og også ansvar, til å ivareta egne helseprosesser. En kan anta at med opptrappingsplanen blir rehabiliteringstilbudet til befolkningen bedre. Problemet er bare at det er litt uklart hva det er regjeringen vil trappe opp.
Mindre bruk av sykehustjenester
Vi som jobber i rehabiliteringstjenestene vet at pasientene og brukerne ofte trenger høy og sammensatt faglig kompetanse. Et tenkt eksempel er Kalle, som har fått ulike plager etter et hjerneslag. Han har lammelser og beveger seg ikke så lett, han strever med å huske ting, og føler seg forvirret og sliten. Han er ganske sårbar.
Rehabilitering har tradisjonelt vært forklart som en virksomhet som inkluderer flere faggrupper fra ulike nivå i ulike sektorer. I en egen veileder om rehabilitering og habilitering fra 2011, beskriver Helsedirektoratet rehabilitering som en tjeneste som innehar ulik grad av intensitet, kompleksitet og faglig innhold. Rehabilitering involverer pasientenes og brukernes ønsker, behov og erfaringer. Fokus er både den fysiske kroppen, omgivelsene våre, og hvordan vi har det psykisk og sosialt.
Med dette helhetlige perspektivet blir rehabilitering en prosess der ulike fagpersoner, tidsavgrenset og målrettet, samarbeider om forbedring etter at en person er blitt syk eller skadet. Denne store bredden medfører også svært ulik begrepsbruk; rehabilitering betyr forskjellige ting i forskjellige sammenhenger og lar seg vanskelig avgrense. Uansett er målet oftest bedret funksjon og større grad av selvstendighet. For Kalle og mennesker med liknende utfordringer, vil det være ønskelig med en regjeringspolitikk som styrker tilgangen til slike tjenester.
Det pågår en viktig endring i måten rehabilitering blir forklart i det politiske ordskiftet. Når vi analyserer politisk språkbruk om å gi enkeltmennesker mer makt – og dermed mer ansvar for egen helse, finner vi en annen politisk agenda: Å spare penger. Det omtales som lønnsomt at den enkelte innbygger klarer mer selv, og at mer skjer der hverdagslivet leves og ikke inne på sykehus eller i institusjoner. Fokuset i politikken dreier bort fra sykdom (slik som hjerneslag) til generell folkehelse: Hold dere friske! Det uttrykkes forventinger om at innbyggerne har kunnskap om, og følger anbefalinger om for eksempel kosthold, mosjon og sunn livsstil. Å være «helseminister» innebærer at vi alle forvalter helsen vår godt, og bruker helsetjenestene mindre.
Det virker som om behandlingen er å behandle mindre
Med Samhandlingsreformen som ble innført i 2012 kunne vi lese at mennesker som ofte trenger rehabilitering, som syke eldre, de med kroniske sykdommer og tilstander (slagpasienter), rusproblemer og psykiske lidelser, ikke lengre skulle være tapere i dagens helse-Norge. Samhandlingsreformen beskrev rehabilitering som rask utskriving til hjemmet og økt bruk av kommunale lavterskeltiltak, for eksempel lærings- og livsmestringskurs i regi av frisklivssentraler og frivillige organisasjoner. Formålet var å gi befolkningen mulighet til å håndtere hverdagen sin bedre. Samtidig ble rehabilitering beskrevet som en måte å unngå funksjonsfall, og å fremme mestring, evner og muligheter. Analysen viser en venstreforskyvning på en tenkt tidsakse: Reformen forklarte rehabilitering som forebygging og tidlig innsats før behov for tjenester i det hele tatt oppstår, og dermed en måte å spare inn på budsjettet.
Opptrappingsplanen bygger på politikken i Samhandlingsreformen, og legger samtidig vekt på at rehabilitering ikke lengre skal være definert som en tidsavgrenset prosess. Forklaringen er at en da utelater alle som lever med kroniske tilstander uten utsikter til å bli bedre. Her oppstår nok et viktig skifte i språkbruken: Fremfor å avgrense rehabilitering som faglige innsatser, i et gitt tidsrom, i form av tjenester rettet mot en konkret endring i en helsetilstand, dreier fokuset over på livssituasjonen til mennesker som lever med tilstander og har vedvarende behov for omsorg. Opptrappingsplanen bruker hele livet som perspektiv, og forklarer rehabilitering som at de som lever med funksjonsutfordringer får medvirke til å være selvstendige, får utdanning, deltar i arbeidslivet, og har et sosialt liv. Fremfor passiviserende behandling i sykehus, ønsker regjeringen å aktivere den enkelte pasient eller bruker ute i samfunnet.
Føringene legger opp til at behandlingen, altså rehabilitering, er å behandle mindre. Mellom linjene leser vi at rehabilitering handler mindre om hvordan vi har det, og mer om hvordan vi tar det.
Mer ansvar for helse på enkeltmennesket
Disse politiske føringene kan gi god mening, men det oppstår også noen paradoks.
Rehabilitering kan i større grad forstås som en form for styring av mennesker i samfunnet fremfor et behandlingsopplegg i tilknytning til sykehus eller institusjoner. Den aktive «helseministeren» skal selv finne motivasjon til å mestre bedre, helst med mindre involvering av fagpersoner som samarbeider om prosesser. Ikke så lett for mennesker som Kalle, med lammelser, dårlig hukommelse, forvirring og slitenhet.
Rehabilitering blir politikk, ikke klinikk
Den politiske prioriteringen innebærer at hele befolkningen skal gjøre sitt beste, for eksempel å forebygge hjerneslag eller å unngå ytterligere funksjonsfall etter et slag. I de politiske tekstene ser vi en forventning om at Kalle og vi andre bruker mindre av det vi kan kalle spesialiserte rehabiliteringstjenester. Denne språkbruken muliggjør en nedtrapping av tjenestetilbud i sykehus eller institusjoner. For mennesker med behov for rehabilitering er dette neppe udelt positivt. Det er jo nettopp fordi «helseministerne» ikke er friske og ofte er sårbare, at de trenger rehabilitering i form av tjenester.
Det er viktig å rette kritisk søkelys på at krav om bedre utnyttelse av mestring, evner og muligheter virker mer oppdragende enn behandlende. Med språkanalyser kan vi diskutere mulige konsekvenser av en bestemt språkbruk, og i denne analysen kan vi tenke at enkelte problemer heller vil øke når mennesker ikke møter et tilstrekkelig rustet tjenesteapparat. Det er nettopp hvordan vi har det – altså etter at vi har opplevd alvorlig sykdom eller skade, at vi ønsker å møte fagpersoner som samarbeider om tidsavgrensede prosesser. Ofte skal det mer til enn å ta seg sammen.
Vi som jobber i rehabiliteringstjenestene ønsker en regjeringspolitikk som i språkbruk skiller mellom mestringsevne, forebygging og kommunale lavterskeltiltak – og rehabilitering som en tjeneste rettet mot sårbare mennesker som etter skade eller sykdom, har behov for tidsavgrensede faglige tiltak. Rehabilitering må ikke miste sin status som en klinisk, reaktiv, helsetjeneste, der ulike fagpersoner er hovedansvarlige i prosesser som bidrar til godt fungerende dagligliv, etter at behovet for tjenester har oppstått! En opptrappingsplan som ikke overlater helseministerposten til de mest sårbare og utsatte i samfunnet.
