Norske koronatiltak har fått arbeidsledigheten i Strömstad til å skyte i været. Både ordføreren i Strömstad og kommunedirektøren i Halden har bedt om en oppmyking på grensene. Svaret har foreløpig vært et blankt nei fra sentralt hold i Norge.

Hvordan kan det ha seg, at det som sentrale myndigheter anser som absolutt nødvendige smittevernstiltak, blir møtt med så mye motstand lokalt? Og hvorfor møter lokale protester så liten forståelse fra sentralt hold? For bedre å forstå denne spenningen, må vi forstå den rollen selve grensen spiller til hverdags for dem som bor i grenseområdene, og samtidig forstå hva som ligger bak den «nye» Svenskegrensen.

Ulike veivalg, gjensidig irritasjon

Norske koronatiltak har gjort svenskegrensen til en ‘hard grense’ for første gang siden 1954, da pass- og bevegelsesfrihet mellom nordiske land ble innført. De fleste beboerne i grenseområdene har aldri opplevd en hard grense, og relasjoner over grensene er sentrale. Svenskegrensen har derfor skapt økonomiske, sosiale – og følelsesmessige – utfordringer.

Den «nye» grensen til Sverige er «objektivt begrunnet» med smitteraten i de svenske regionene. Håndteringen av pandemien har vært svært ulik: Sverige har forblitt relativt åpent, mens Norge har valgt nedstenging av ulik grad og varighet. Sveriges koronadødstall har til allmenn forferdelse passert 6600, mens Norge og andre nordiske land har noen få hundre døde.

Utenfra oppfatter mange at svenske beslutningstagere har hatt en passiv og tidvis kald tilnærming til krisehåndteringen, og latt smitten gå sin gang med mål om flokkimmunitet. Dette har trolig bidratt til at norske tiltak har vært utformet som isolasjonsstrategier rettet inn mot å unngå hverandre, og i grenseområdene at nordmenn skal unngå både Sverige og svensker.

Forklaringene på hvorfor Sverige valgte sin egen vei er flere, og de vies mye oppmerksomhet. Det pekes blant annet på ulikheter i forholdet mellom politikk og administrasjon, privatiseringsreformer, historiske erfaringer med krisehåndtering og politisk kultur.

Vanskelig å forstå fra svensk side

I juni 2020 var det forventet at Norden, i likhet med andre europeiske regioner, skulle etablere en felles «reiseboble». Når Danmark, Finland og Norge åpnet for inn- og utreise, forble imidlertid grensene mot Sverige stengt. Dette på bakgrunn av den svenske koronahåndteringen og landets høye utslag på de europeiske smitteratekriteriene. Norge har historisk - fra tapet av Jämtland og Härjedalen i 1645 - måttet avfinne seg med at Sverige har vært førende i å bestemme grensen mellom landene både geografisk og politisk, og plutselig nå er det Norge som «setter grensene».

På svensk side har det vært vanskelig å forstå isolasjonsstrategien fra nordiske naboer. Det er blitt uttrykt frustrasjon over «særbehandling» og sårhet over å få skylden for norske smittetall. Norden-minister Anna Hallberg har også kritisert det hun mener er utydelig kommunikasjon om tidspunkt for og varighet av grensestenging, og hvilke regioner som er åpne eller stengt til enhver tid.

Norge har henvist til smittespredningskriterier som «objektiv» begrunnelse for hvilke regioner og land som skulle være åpne. Det har likevel kommet anklager om at grensestengingen var økonomisk begrunnet. Ordføreren i grensekommunen Årjäng truet med å anmelde Norge for brudd på EØS-avtalen om fri flyt av tjenester, varer og personer. Utenriksminister Ann Linde og Norden-minister Hallberg har uttalt at isolasjonsstrategien ville sette «dype spor» og skade forholdet mellom landene og hele det nordiske samarbeidet.

Samtidig har svensker som arbeider i Norge rapportert om diskriminering og isolasjon på arbeidsplassen. «Party-svenske» er erstattet med «Korona-svenske», og enkelte har opplevd å få bilen sin ramponert.

Hvordan påvirker grensereglene sentralt og lokalt?

Effektene av den ‘nye’ Svenskegrensen oppleves ulikt sentralt og lokalt.

Nesten 50 prosent av nordmenn bor innen to timers kjøring fra et grensehandelssted, og store deler av befolkningen grensehandler. Flere svenske kommuner er helt avhengige av norske besøkende. Etter de nye grensehindringene ved svenskegrensen har arbeidsledigheten i svenske grensekommuner økt kraftig, og flere opplever nå en alvorlig økonomisk krise.

Livet til mennesker i grenseregioner er gjerne tett sammenvevd. Siden slutten av 1800-tallet har de nordiske landene samarbeidet om å harmonisere sosialpolitikk, regler for arbeid og skatt, samt levering av velferdstjenester for å gjøre grensepassering enklere, men også hverdagslivet for menneskene som lever i disse regionene. Mange bor på den ene side av grensen, og jobber på den andre. Barn har foreldre og søsken på hver sin side av grensen, men kan likevel møtes uhindret, nettopp fordi det har vært enkelt å krysse grensen.

De som bor lengre unna svenskegrensen, klarer seg fint noen måneder, uten fritidsturen til Sverige. For de som bor i selve grenseområdene er bevegelse over grensen en del av dagliglivet, og grensen noe man knapt tenker over. Ståle Løvheim, leder for Nordby Shoppingcenter i Strömstad sa til NRK: «Halden og Strömstad er som Sarpsborg og Fredrikstad, eller Oslo og Asker og Bærum. Det er familier som ikke får sett hverandre».

Grensepassering er fortsatt mulig, men krever blant annet karantene og testing ved ankomst til Norge. Og de fleste har jo ikke praktisk mulighet til å være i karantene.

Hva skjer nå?

Forholdet mellom Sverige og Norge vil sikkert normaliseres. Denne krisen har vist tydelig hvor sammenvevd Norge og Sverige er: først og fremst gjennom økonomi og sosiale relasjoner over grensen. Norge er også en av Sveriges viktigste handelspartnere. Dette viser at det finnes flere gode grunner til å normalisere forholdet, men også å skape bedre grunnlag for samarbeid før neste krise kommer.

Den dagsaktuelle grensepolitikken kan derimot sette dypere spor for menneskene i grenseområdene: nå er de blitt bevisste på at grensen faktisk eksisterer, og at denne definerer noen faktiske forskjeller. Enten forskjellene er politiske, administrative, kulturelle eller sosiale.

Les også:

Kommer vi til å bli like gode venner med Sverige igjen?