Stoler ikke norske velgere på politikerne og det politiske systemet lenger? Bompengeopprør, vindkraftprotester og klimademonstrasjoner har dominert den politiske nyhetsdekningen den siste tiden.

Nyhetene fra Europa og USA gjør det lett å finne grunner til å bekymre seg for demokratiet i vår del av verden.

Vi har sett franske demonstranter i gule vester som setter Paris i brann, østeuropeiske populister som bygger ned viktige demokratiske institusjoner, og en amerikansk president som splitter egen befolkning. Hvordan er situasjonen i Norge? Har nordmenn mistet tilliten til det politiske systemet?

Høy tillit

De norske valgundersøkelsene har studert utviklingen i nordmenns tillit til politikere i mer enn 40 år, fra 1973 og frem til i dag. I denne perioden er det ingen tegn til en systematisk nedgang i politisk tillit.

Siden 2005 har tilliten til politikere vært stabil, og en lignende utvikling finner vi for velgernes tillit til politiske institusjoner. I 2017 var nordmenns gjennomsnittlige tillit til Stortinget på omtrent 6 (på en skala fra 0 til 10), mens deres tillit til partiene var på omtrent 5.

Om dette er et høyt eller lavt nivå avhenger selvfølgelig av hva man sammenligner med. En betydelig andel velgere har også i Norge lav tillit til politiske aktører og institusjoner.

Likevel er dette høye nivåer sammenlignet med andre land, og det er altså ikke slik at «folk flest» sin tillit til politikken har blitt svekket i perioden 2005-2017 i Norge.

Det er trolig flere grunner til dette: Lange demokratiske tradisjoner, en sterk økonomi, en generøs velferdsstat, høy grad av tillit mennesker imellom, og ikke minst et fleksibelt flerpartisystem, som fanger opp misnøye med saker som er viktige for velgerne.

Misfornøyde velgere

Misfornøyde velgere finnes imidlertid også der det er høy politisk tillit. Bompengeopprøret er et godt eksempel. En stor velgergruppe uttrykker misnøye med en sak som er viktig for dem. Men i stedet for å sette gatene i brann, er det kommunevalget som blir «slagmarken». Dette tyder på en grunnleggende tillit til de politiske institusjonene.

Likevel står det norske politiske system overfor utfordringer. I undersøkelsen av forrige stortingsvalg peker særlig to områder seg ut: permanente hjemmesittere og økende politisk polarisering. Begge disse utfordringene handler om politisk tillit.

Èn av ti stemmer aldri ved valg

Med en valgdeltakelse på nesten 80 prosent i Stortingsvalg, er Norge blant de vestlige landene med høy oppslutning om valg. Å stemme er systemtillit i praksis. Derfor er det bekymringsfullt at en gruppe på ti prosent av de med stemmerett ved samtlige av de fire siste valgene (2011-2017), ikke stemte i noen av dem.

Hva kjennetegner disse permanente hjemmesitterne? De er oftere unge, og det er noen flere menn enn kvinner. Har du lav inntekt eller lav utdanning er det mer sannsynlig at du aldri stemmer – hele 20 prosent av dem som ikke har utdanning ut over grunnskolen, deltok ikke ved noen av de fire siste valgene. Den mest overrepresenterte gruppen blant de permanent hjemmesitterne er likevel velgerne med innvandrerbakgrunn, hvor nesten en av fire ikke stemmer.

Vi ser altså at et betydelig mindretall ikke deltar i valg. Dette er bekymringsfullt fordi det skaper sosiale skjevheter i makt og innflytelse. Samtidig kan opplevelsen av å ikke få sine interesser ivaretatt forsterke mistillit til politiske institusjoner og bygge politisk utenforskap.

Polariserte velgere

Et annen trussel mot tilliten til det norske demokratiet er økt politisk polarisering mellom velgerne. Slik polarisering kan ha mange uttrykk. Det kan handle om økende ideologisk avstand mellom ulike velgergrupper, dypere splittelser i synet på viktige enkeltsaker, og sterkere negative følelser overfor andre velgergrupper – såkalt affektiv polarisering.

Et sentralt funn i boka Velgere og Valgkamp er økt avstand mellom partienes velgere i viktige enkeltsaker. Ved forrige valg var innvandring den viktigste enkeltsaken for velgerne. Samtidig var det den saken som var mest splittende i velgernes syn på regjeringen. Rundt en femdel av velgerne syntes innvandring var en av regjeringens beste saker, og omtrent like mange svarte at dette var en av sakene hvor regjeringen gjorde en spesielt dårlig jobb. Ingen andre saker delte velgerne like mye i synet på regjeringen. Vi ser også tegn til økt ideologisk polarisering mellom partienes velgere.

Solberg-regjeringen – den første i norsk politisk historie med et høyrepopulistisk parti – er mer kontroversiell enn tidligere regjeringer. Mens omtrent én av to av Høyre-velgerne i 2013 syntes at den rødgrønne regjeringen hadde gjort en god jobb, mente bare én av fire av Ap-velgerne det samme om Solberg-regjeringen i 2017. Et tilsvarende mønster finner vi hvis vi sammenligner FrPs og SVs velgere. Mens 33 prosent av FrPs velgere var fornøyd med Stoltenberg-regjeringens innsats i 2013, er kun 10 prosent av SVs velgere fornøyd med Solberg-regjeringen i 2017.

Det gjenstår å se om dette er en reaksjon fra venstresiden på "blå-blå" politikk, på at Frp sitter i regjering, eller om det er et uttrykk for en tiltagende ideologisk polarisering av norske velgere.

Tydelige forskjeller

Politisk polarisering kan skape mistillit til systemet, slik vi har sett i USA. Samtidig er politisk konflikt en viktig ingrediens i et sunt demokrati. Å øke valgdeltakelsen blant underrepresenterte grupper, er vanskelig å se for seg uten tydelige forskjeller mellom partiene. En sentral utfordring er derfor å synliggjøre politiske forskjeller på måter som ikke bidrar til uforsonlig polarisering.