I etterkant av den dødelige pågripelsen av George Floyd har en rekke debatter pågått. En av disse omfatter bruken av «stopp-og-sjekk» i norsk politi.

Politiet kan spørre om legitimasjon, utføre kontroller eller foreta andre undersøkelser som ransaking av folk. Dette er elementer av tvang som er tillatt etter ulike norske lover. «Stopp og sjekk» innebærer at politiet gjør slike inngrep uten god nok juridisk grunnlag.

For eksempel at kontroller blir initiert av at politiet er nysgjerrige eller «bare ville slå av en prat». Samtidig kan fullt lovlige inngrep oppfattes som «stopp og sjekk» av publikum dersom inngrepet for dem virker uforklarlig eller uten lovlig grunnlag.

I kjølvannet av George Floyds dødsfall, har personer med minoritetsbakgrunn stått fram med sine opplevelser av hyppigere kontroller av politiet og mindre rettferdig behandling enn majoritetsbefolkningen.

Men hva vet vi om det norske politiets stopp og sjekk-praksis?

Flere studier har satt temaet på agendaen, men ingen har systematisk kartlagt stopp og sjekk-praksis i Norge.

Det som derimot finnes, er studier av hvordan det å bli stoppet av politiet oppleves, hvordan etnisitet kan brukes som en ressurs for å styrke politiets relasjon til etnisk minoritetsungdom, og hvordan politiet jobber med «stopp og sjekk» saker når de klages inn til Spesialenheten.

Opplever å bli mistenkeliggjort

Når politiet besøker minoritetsungdom på skolen, viser det seg at selv om intensjonen til politiet gjerne er velbegrunnet kontroll på grunn av enkeltelever og miljøer som skaper uro og begår kriminalitet, er det ikke nødvendigvis slik det oppleves.

Unge med minoritetsbakgrunn uten kriminelt rulleblad eller tidligere kontakt med politi opplever skolebesøk som mistanke og stigmatisering fra majoritetssamfunnet. Hyppige politimøter som oppleves som urettferdig, kan bidra til å forme deres følelse av utenforskap i det norske samfunnet og svekke tilliten til politiet.

I en nordisk studie forteller ungdommene at de opplever at klesdrakt, etnisitet, nabolag, det å stå sammen med andre og at de er gutter, som grunner for politikontroll. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuer og observasjoner om hvorfor politiets utlendingskontroll ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere uten lovlig opphold i landet.

Oppførsel, utseende og ytre framtoning er en viktig del av hvorfor politiet velger å gjennomføre kontroller, blant annet i utlendingskontroller, men ikke alene. Dersom det ikke ligger annet til grunn enn oppførsel, utseende og fremtoning, har ikke politiet lov til å utføre kontrollen.

En nylig avlagt masteroppgave i politivitenskap viser at minoritetsungdom har lavere tillit til politiet enn majoritetsungdom og at tilliten i større grad svekkes etter kontakt med politiet.

Hva kan politiet gjøre bedre?

Én måte å styrke relasjonen mellom politi og ungdom på er å benytte den kompetansen som politifolk med en annen etnisk bakgrunn har. Politibetjenter med etnisk minoritetsbakgrunn har med seg erfaringer fra oppveksten som gjør at de bedre kan forstå opplevelser av urettferdighet og diskriminering. De forstår også behovet for at politiet forklarer hvorfor de kontrollerer, og på hvilket grunnlag.

Politibetjenter med etnisk minoritetsbakgrunn kan for eksempel også bruke kroppsspråk og atferd, som måter å stå på, gå på, hilse og snakke på for å gi troverdighet i møter med minoritetsungdom. De kan også utfordre stereotypiske forestillinger blant enkelte etnisk norske kolleger.

I Oslo politidistrikt arbeider de aktivt for å forbedre relasjonen, og alle som jobber patruljerende har fått opplæring som vektlegger en forklarende tilnærming. Det vil si, at politiet forklarer hvorfor de kontrollerer og på hvilket grunnlag. Dette kan bidra til at ungdommene opplever prosessen som mer rettferdig, og kan forebygge en opplevelse av at kontrollen er basert på utseende eller kulturelle trekk.

Lærer av egne og andres feil

En annen måte å styrke politiets arbeid på er gjennom å lære av politimøter som publikum reagerer på.

Når publikum opplever seg forurettet av politiet, kan de anmelde polititjenestepersonen(e) til Spesialenheten for politisaker.

Dersom etterforskningen viser at politiet ikke har gjort noe straffbart, men antas å kunne lære noe av hendelsen, sender Spesialenheten saken tilbake til politidistriktet. De kommer med en oppfordring til politimesteren om å tilrettelegge for erfaringslæring for hele distriktet. Spesialenheten publiserer et utvalg av slike saker på sin hjemmeside.

Juridisk terping fremfor etiske diskusjoner

En studie tok utgangspunkt i saker som gjentatte ganger var meldt inn til Spesialenheten fra samme distrikt og som ikke var funnet straffbare. Sakene omhandlet at politiet hadde ransaket, pågrepet og beslaglagt uten å følge straffeprosesslovens krav, unnlatt å rapportere om pågripelse og ransaking ved negative funn, samt praksisen «stopp-og-sjekk». Spesialenheten fant ikke at politiet juridisk sett hadde gjort noe straffbart og oppfordret til læring av sakene.

I en av sakene var politiet blitt anmeldt og frifunnet for å ha diskriminert en person med mørk hud. Men politilederne opplevde at når sakene ikke var straffbare, var det ikke nødvendig å diskutere hva som var rett eller galt å gjøre, etisk sett.

Fremfor å legge til rette for etiske refleksjoner, kritiske spørsmål eller andre fortolkninger av hva som kunne være årsaken til at samme typer saker gjentok seg i samme distrikt besto derfor politiledernes erfaringslæring heller i «å stramme inn praksis» ved å terpe på straffeprosessens juridiske krav.

Erfaringslæring i form av ren juridisk fortolkning og terping fremmer nødvendigvis ikke kritisk holdning til uheldige praksiser, selv om de ikke er straffbare.

Kan oppleves som urettferdig og ubegrunnet

Våre funn har gjenklang i lærdom fra et EU forskningsnettverket på nettopp «stopp-og-sjekk» i europeisk politi. Her legges det vekt på betydningen av å få bedre kunnskap om totaliteten av «stopp-og-sjekk», også i Norge, og det pågår en komparativ kartlegging av lovverk, praksis og erfaringer med politiets kontroll.

Vi trenger forskning som belyser både omfang og opplevelser av møter med politiet, blant ulike grupper av borgere.

Mye av det som i utgangspunktet er godt intenderte politimøter kan svekke befolkningens tillit når de oppleves som overdrevet, urettferdig og ubegrunnet.

Teksten er oppdatert 06.07.20 klokken 09:09.

Les forskningen bak kronikken:

Finstad, L. (2000). Politiblikket. Oslo: Pax Forlag.

Hammer, D., Gundhus, H. O. I. & Sveaas, N. (akseptert). Den gode fangen: politiets utlendingskontroll i lys av skjønnsutøvelse og legitimitet. Nordisk Politiforskning.

Hoel, L. & B. Bjørkelo (2017) «Kan det være godt politiarbeid?» En undersøkelse av erfaringslæring av gråsonesaker. Nordisk Politiforskning 2(4). doi: https://doi.org/10.18261/issn.1894-8693-2017-02-06

Leirvik, Mariann S. & Ellefsen, H. B. (akseptert). «Det er ikke oss mot dere». Etnisitet som ressurs i politiets møter med etnisk minoritetsungdom. Nordic Journal of Studies in Policing.

Prieur, A. (2004). Balansekunstnere: betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge. Oslo: Pax.

Singh, M. (2020) Tillit i endring mellom minoritetsungdom og politiet. PHS, Oslo: Masteroppgave.

Sollund, R. (2007). Tatt for en annen: En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Solhjell, R., Saarikkomäki, E., Haller, M. B., Wästerfors, D., & Kolind, T. (2019a). “We are Seen as a Threat”: Police Stops of Young Ethnic Minorities in the Nordic Countries. Critical Criminology, 27(2), 347-361. doi: https://doi.org/10.1007/s10612-018-9408-9

Solhjell, R. (2019b). “’Hele skolen trenger ikke den oppmerksomheten’: Etniske minoriteters opplevelser av politiets skolebesøk på Oslos østkant.» Nordisk politiforskning, 2(6), 156-168. doi: https://doi.org/10.18261/issn.1894-8693-2019-02-06

Les også:

Politiledere mangler systematiske planer for å øke kompetansen, ifølge ny forskning