I Kråkevisa lagde mannen alt fra båt, «stoveglas» og kjøtt i tønner og fat av en død fugl. Her har vi noe å lære, for visste du at alt fra begravelsesurner, blomsterpotter, surfebrett til bind og bleier kan lages av ull?

Ull erstatter produkter som skaper mikroplast

Polen er et av mange EU-land der lite eller ingenting av ullen brukes. Det norsk-polske forskningsprosjektet WOOLUME arbeider med å utnytte ullen fra polsk fjellsau bedre. En ny rapport fra prosjektet viser at alt fra produkter for hager og gartnere til isolasjon og personlig hygiene, så vel som gravurner, kister og surfebrett kan lages av ull og kan potensielt bli laget av slik ull som i dag kastes i Polen og andre EU-land. Produktene utnytter de naturlige egenskapene til ull som komposterbarhet, fuktabsorbering, temperaturregulering og næringsinnhold.

Flere av disse produktene, slik som bind og bleier lages i dag hovedsakelig av plast. Forurensning med mikroplast fra produksjon, bruk og avhending av syntetiske materialer er et stort miljøproblem.

Ifølge den nye nasjonale plaststrategien så har Norge alene et estimert utslipp av 1017 tonn mikroplast årlig. Det haster derfor med å redusere bruken av plast vi ikke har god kontroll på, slik som klær og i engangsprodukter som bind og bleier. Ull er biologiske nedbrytbart og om den ikke tilføres uheldige kjemikaler kan den bidra til mer næring og bedre jord eller kompost.

Det finnes ikke dårlig ull

I flere av produktene som omtales i rapporten fra WOOLUME-prosjektet, brukes i dag ull som egner seg til kles- og tekstilproduksjon. Dette er helt unødvendig fordi egenskapene som er viktige for produktene også finnes i ull som er uegnet til klær. For å nå målet til sirkulærøkonomien om å holde materialer i bruk og oppnå høy grad av utnyttelse, er valg av råvarer viktig. Dessverre definerer markedet kvalitetsbegrepet for ull ut ifra hva som er mykt, lett å spinne og masseprodusere og ikke brukbarheten for det konkrete produktet.

Merinoull blir dermed favorisert på det globale markedet. Dette er en råvare som det, i likhet med plast, er lett tilgang til fordi det passer til det meste. Ved å bruke spinnbar ull, når denne egenskapen ikke er viktig, forblir annen ull underutnyttet slik vi har diskutert i en tidligere rapport fra prosjektet der bruken av ull i lydregulerende installasjoner undersøkes (WOOLUME rapport 1). Det finnes ikke dårlig og god ull, men det finnes rikelig med dårlig utnyttelse av denne og mange andre ressurser.

Det pågår for tiden en viktig debatt om animalske produkters miljøbelastning. Ny kunnskap om metan og CO₂-lagring i jord har gitt et mer nyansert bilde av påvirkningen fra sauer og kyr og målet om å redusere antallet må derfor opp til revurdering, som omtalt i Nationen. Men selv med denne nye viten forblir jordens kapasitet til å produsere begrenset, og om vi skal erstatte fossile materialer – og det burde være en selvfølge – så haster det med å ivareta andre råvarer bedre.

Global sløsing

Nissen på lasset til industrialiseringen – økt profitt gjennom standardisering og rasjonalisering – har erstattet god ressursutnyttelse. Gode, allerede tilgjengelige materialer går tapt hver eneste dag. Dette er et resultat av den globale masseproduserende industrien og vekstideologien som Europa har tjent seg rike på, med katastrofale konsekvenser både for natur, klima, dyr og mennesker. Tekstilindustrien har gjennom historien vært en driver for disse endringene.

I vår helt nye bok Local, Slow and Sustainable Fashion: Wool as a fabric for change diskuterer vi betydningen av de lokale klærne for bærekraft i vid forstand. Tekstilindustrien er av de mest globaliserte med ekstremt lave priser, overproduksjon, ujevn (for å si det mildt) fordeling av makt og penger, lite innsyn og minimal kontroll. Dette påvirker også utnyttelsen av de lokale råvarene.

Så mye som 80 prosent av ullen i EU blir trolig kastet, men defineres ikke en gang som avfall, men som et biprodukt av melk- og kjøttindustrien. Dette påvirker kvaliteten: For at den skal være verdifull må ull klippes av profesjonelle og sorteres umiddelbart etter klipping slik at urenheter blir skilt fra ullen. God klipping og sortering er kostbart. Videre må det finnes et innsamlingssystem for ullen som gjør den tilgjengelig for videre produksjon. Dette har vi heldigvis i Norge, men vi kunne fortelle samme sørgelige historie om pels og skinn fra jakt og uendelig mye annen sløsing med norske naturresurser, som omtalt i rapporten Naturgarvet skinn i et miljøperspektiv.

Også i Norge må vi finne bedre utnyttelse av den vanskeligste ullen og avfall fra industri og forbruk. NIBIO/NORSØK-prosjektet VerdifULL har jobbet med å øke verdien av nedklassifisert ull ved å teste bruken av ulltekstil som jorddekke. EU-prosjektet Ascent har i samarbeid med Hordaland fylkeskommune testet en metode fra det gamle Romerriket hvor ull benyttes som materiale til å lage turstier. ULU er et godt eksempel på hvordan biprodukter og sidestrømmer fra annen produksjon kan omdirigeres til ressurser til utvikling av høykvalitetsprodukter. Vi trenger å gjenoppbygge en sjoddifabrikk slik at alle den utslitte ulla fra norske forbrukere kan brukes igjen.

Norge er gode til å ta vare på ull

God ressursutnyttelse burde være et selvsagt perspektiv i «sirkulærøkonomien», men EU retter oppmerksomheten mot avfall, ikke underutnyttede ressurser, og i Norge, vel, vi venter i spenning. Så langt har både EU og Norge glemt småskala- og lokalproduksjon i klima- og miljødebatten, i hvert fall for klær og tekstil.

Når vi i Norge er så gode til å ivareta vår ull, er det blant annet på grunn av en egen verdikjede med små og store spinnerier, veverier og strikkefabrikker og et godt lokalt marked. Vår kunnskap er derfor svært relevant for utviklingen i EU.

Mannen som skjøt kråka hadde både fantasi og fingerferdighet. Av det kan vi lære at for å utnytte «alt», også sidestrømmer og biprodukter om det er det de må kalles, så kreves det at resursene sees og forstås. Det kreves samarbeid og tilgang til lokale produksjonsmuligheter. De råvarene som er enklest å benytte er jo de som allerede er tilgjengelige på det globale markedet.

Kanskje Vedum kan være forsanger?

Forståelsen av betydningen av lokal produksjon har kommet svært kort for klær og tekstiler. Her mangler alt fra politikk og merkeordninger til ord og begreper. Dette ble ekstra tydelig da vår helse og velferd var avhengig av at Kina ville (og kunne) eksportere munnbind og beskyttelsesklær.

Norske politikere burde med andre ord nynne litt mer på Kråkevisa. Kanskje finansminister Trygve Slagsvold Vedum kunne være forsanger og sikre en poltikk for lokale klær og tekstiler enten det nå kalles beredskap, ressursutnyttelse, «arbeidsplasser», eller verdiskaping? Det er nok å ta av fra det som ble ofret på utflaggingens alter.

Kråkevisa slutter med at den som ikke evner å nytte ei kråke så, er ikke verd ei kråke å få. I debatten om klima og miljø glemmes dette. I iveren etter «ny teknologi» og storstilte månelandinger glemmes alle de små virksomhetene, naturresursene og sidestrømmene. Alt dette vi en gang tok vare på da vi ropte «jeg fant, jeg fant!», men som nå kastes og eller stemples som «klimabelastende». Det er ikke materialene i seg selv om er gode eller dårlige, det er vår måte å bruke dem på.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap