Sjelden før i historien har det vært utført en så massiv forskningsinnsats rettet mot et virus som det har skjedd etter at man forstod at Covid-19 ville utvikle seg pandemisk.

Slik forskning er grunnlaget for utvikling av diagnostiske metoder og vaksiner. Men politikere henviser også til forskningen og vitenskapelige resultater under debatter og diskusjoner om tiltak for å begrense smitten.

Den delen er ikke alltid uproblematisk.

Lang vei til publisering

Vitenskapelig artikler publiseres i internasjonale tidsskrifter. Eksempler er Science og Journal of Virology. Hvor lett det er å få antatt en publikasjon i de forskjellige tidsskriftene avhenger av kvaliteten på det vitenskapelige arbeidet og nyhetsverdien.

Når et vitenskapelig tidsskrift får tilsendt en slik artikkel, starter en lang og omfattende prosess. Tidsskriftet kontakter da to til fire forskere som arbeider innenfor nøyaktig det samme feltet, og spør om de er villige til å kvalitetssikre det vitenskapelige arbeidet. Det er dette som kalles fagfelle-vurdering, eller peer review på engelsk. De fleste som jobber innenfor forskning får jevnlig slike forespørsler.

Når du som fagfelle får tilsendt artikkelen, går du systematisk gjennom arbeidet. Første spørsmål er om undersøkelsen eller eksperimentet er utført på en skikkelig måte. Er målemetodene gode nok? Mangler viktig informasjon? Er det gjort mange nok målinger? Er det tatt med relevante kontroll-grupper eller kontroll-målinger?

Deretter går fagfellene gjennom resultatene, hvordan disse er presentert i figurer og tabeller. Eventuelt om statistiske utregninger er blitt gjort på en relevant og riktig måte.

Til slutt ser de på sammenhengen mellom resultatene og diskusjonen. Kan det konkluderes slik som det er beskrevet, eller kan det være andre forklaringer?

Kan ta fem til seks måneder

Fagfellene, uavhengige av hverandre, skriver så en vurdering av arbeidet. Dette sendes tilbake til tidsskriftet som gir tilbakemelding til de som har skrevet artikkelen. Svaret kan være at de ikke anser arbeidet godt eller viktig nok for publisering, men det blir gitt en detaljert begrunnelse for dette.

I tilfeller der tidsskriftet er villig til å publisere arbeidet skjer dette vanligvis med forbehold om revidering av teksten. Nye opplysninger må bli lagt til – noe som kan kreve nye undersøkelser eller eksperimenter. Eller at konklusjonen som er gitt ut fra resultatene, må forandres og skrives på en annen måte.

Forfatterne får da en frist til å skrive om teksten, og etter at dette eventuelt er gjort, sender de artikkelen inn igjen for en ny runde vurdering av fagfellene. Alt dette tar selvsagt tid.

Det er ikke uvanlig at tiden fra man sender inn en vitenskapelig artikkel til den er trykt kan være fem til seks måneder.

Gir kvalitetssikring en objektiv sannhet?

Betyr denne omstendelige prosessen at en fagfellevurdert vitenskapelig artikkel er helt å stole på – den objektive sannhet?

Nei, for selv om dette medfører bedre kvalitetssikring, så har prosessen sine begrensninger. Det gjelder spesielt resultatene som er beskrevet. Fagfellene har i de fleste tilfeller ikke mulighet til å sjekke disse, men må bare anta at forskeren er redelig og dermed godta det som er oppgitt. Og det er fra resultatene man trekker konklusjonene.

Allmenn akseptert kunnskap får man vanligvis når flere vitenskapelige undersøkelser som kommer frem til de samme resultatene, altså en konsensus, noe som kan ta flere år.

De siste årene har det dukket opp en rekke nye tidsskrifter som ikke har noen papirutgaver, men der artiklene blir utgitt digitalt på Internett. Ikke alle disse nye tidsskriftene er like seriøse – noen av disse tidsskriftene tar litt lettere på prosessen med fagfellevurderingen.

Covid-19 har gitt flere hastepubliseringer

Etter at covid-19-pandemien startet har også de mer tradisjonelle vitenskapelige startet med å forhåndspublisere relevante vitenskapelige artikler før de har gjennomgått en fullstendig fagfellevurdering. Grunnen er den lange tiden en fullstendig fagfellevurdering tar, og at verdifull informasjon for å få pandemien under kontroll ikke blir tilgjengelig tidlig nok.

Til sammen gjør dette at det har blitt vanskeligere å orientere seg om hva man kan stole på i den vitenskapelige litteraturen, spesielt hvis man ikke arbeider innen akkurat det samme feltet selv.

Hvordan bør vitenskapelige resultater brukes når helsemyndigheter fatter beslutninger om tiltak for å begrense smittespredning av koronaviruset sars-cov-2?

Fare for forhastede slutninger

Det kan være uheldig å trekke forhastede slutninger. Eksempel er den undersøkelsen der en fransk undersøkelse konkluderte med at antimalaria-medisinen hydroksyklorokin hadde god effekt på Covid-19 pasienter.

Dette ble publisert uten å være fagfellevurdert, men ble senere kritisert av andre forskere for at konklusjonen ble trukket på et altfor spinkelt grunnlag.

Hvis denne ene publikasjonen hadde ført til en massiv bruk, kunne det ha ført til mangel på hydroksyklorokin, som i tillegg til bruk mot malaria også er viktig for behandling av autoimmune sykdommer som lupus og leddgikt.

Dette hadde vært tragisk hvis mer omfattende studier viser seg at medisinen ikke har noen særlig effekt mot Covid-19.

Prosessen kan også gå for sakte

På en annen side kan det å vente med tiltak inntil det finnes nok grundig vitenskapelig dokumentasjon, ha store følger.

En av de største feilene som ble gjort i starten av covid-19-pandemien, var at helsemyndigheter antok at bare personer som hadde kliniske symptomer kunne smitte viruset til andre. Derfor gikk sykdommen under radaren fordi det ble antatt at personer uten feber ikke var smittefarlige.

Argumentet fra styresmakter var at det ikke forelå forskning som viste at smitten kunne skje før utbrudd av symptomer. Men hele sannheten var at dette i liten grad var undersøkt, selv om en kinesisk forskergruppe tidlig hadde publisert at viruset også ble utskilt av personer før symptomer viste seg.

Det myndighetene burde har gjort var å anta at smitten kunne skje på et tidlig tidspunkt - og handlet deretter. Hvis forskning på et senere tidspunkt hadde vist at smitten ikke skjedde på den måten, kunne de så ha lempet på restriksjonene.

Forskning er lett å misbruke

Selv om mindre fagfellevurdering vil føre til at informasjon raskere kommer ut, så vil det altså kunne føre til en del «fake news» - og følgelig mer forvirring omkring hva vitenskapen viser.

Dette gjør det lettere for de som misbruker vitenskapen. I dag hører vi ofte at politikere, og andre, understreker sine egne meninger med utsagn som «En amerikansk forskningsgruppe har funnet ut at ..» - tross for at det fra andre forskningsgrupper foreligger publikasjoner som viser helt motsatte resultater og konklusjoner.

Eller at de kommer med utsagnet «ingenting i forskningslitteraturen tilsier..» - når faktumet er at saken ikke har vært undersøkt i det hele tatt. Her foregår det ofte såkalt «cherry picking» - det vil si at man plukker ut informasjon som passer sine egne meninger, og overser informasjon som motsier dette.

Hvis dette blir gjort helt bevisst så er dette misbruk av vitenskapen.

Les også:

Er dette en kur mot dårlig forskning?