Formidling handler ikke bare om å lage populærvitenskapelige tv-programmer eller bøker. For de fleste av oss vil formidling heller dreie seg om samtaler rundt middagsbordet, eller med venner på en fest, skriver Even Simonsen Håland.
Formidling handler ikke bare om å lage populærvitenskapelige tv-programmer eller bøker. For de fleste av oss vil formidling heller dreie seg om samtaler rundt middagsbordet, eller med venner på en fest, skriver Even Simonsen Håland.

Kurs i formidling bør være obligatorisk for alle studenter

KRONIKK: Forskere skylder samfunnet å formidle forskningen sin på en god, forståelig måte. Dessverre er det alt for få universiteter som tilbyr kurs i formidling.

Publisert

Mange av oss som driver med forskning, er ansatt på et universitet og dermed effektivt sett lønnet av skattebetalerne. Derfor kan man godt argumentere for at vi er moralsk forpliktet til å gi noe tilbake til samfunnet, ikke bare i form av vitenskapelige publikasjoner, men også i form av popularisering av forskningen vår.

Formidling av kunnskap er også en sentral del av universitets- og høyskoleloven, slik at det hersker liten tvil om at dette er en viktig del av universitetets og forskernes rolle i samfunnet.

Sett i lys av dagens nyhetsbilde, som stadig preges av alternative fakta og «fake news», har det kanskje heller aldri vært viktigere med god og tillitvekkende kommunikasjon mellom forskere og offentligheten.

Et interessant spørsmål er hvem ansvaret for å kommunisere med offentligheten skal falle på.

Noen gode formidlere er ingen unnskyldning for resten av oss

I mitt eget fag, fysikk, har vi mange gode eksempler på utmerkede formidlere, som stadig er synlige i media. I Norge har vi blant andre Andreas Wahl, Sunniva Rose, Bjørn H. Samset og Selda Ekiz, og om man går utover landegrensene finner vi stjerner som Brian Cox og Neil deGrasse Tyson, for å nevne noen. Disse gjør selvfølgelig en veldig viktig jobb for faget, og har utvilsomt bidratt til å spre kunnskap om fysikk.

Men siden vi allerede har et knippe formidlere av dette kaliberet, betyr det at resten av oss er fritatt fra ansvaret om å kunne prate forståelig om faget vårt, og ikke minst om egen forskning?

Det er åpenbart at ikke alle fysikere kan være like synlige i offentligheten som de ovennevnte personene. Jeg mener likevel at hver og én av oss bør føle et visst ansvar, fordi formidling handler ikke bare om å lage populærvitenskapelige tv-programmer eller bøker.

Formidling skjer også ved middagsbordet

Mange forskere vil i løpet av karrieren oppleve å bli intervjuet av media og da er det selvfølgelig viktig å kunne uttrykke seg tydelig og å unngå misforståelser. Men for de fleste av oss vil formidling heller dreie seg om samtaler med familien rundt middagsbordet, eller med venner på en fest.

Ordet forskning virker gjerne litt eksotisk for mange, og de blir nysgjerrige på å høre hva vi som forskere egentlig driver med. I slike situasjoner er det åpenbart uheldig å gi svar som «vel, det er jo nokså vanskelige greier da...», og så kanskje følge opp med noen kompliserte setninger som suser høyt over hodene på tilhørerne.

Slike svar kan fort få de rundt deg til å føle seg dumme, selv om det absolutt ikke er intensjonen, og det vil antakelig føre til at samtalen dør ut nokså raskt. Det kan også få tilhørerne til å spørre seg om du selv faktisk har forstått hva du driver med, og hva som egentlig er poenget med forskningen din.

Det er heller ikke sikkert at alle oppsøker populærvitenskap aktivt, slik at disse samtalene kan være et av de få kontaktpunktene mange har med vitenskap og forskning. I sånne tilfeller vil det kanskje være særlig uheldig å ikke kunne svare godt for seg.

Da bør forskeren selvfølgelig heller forsøke å svare på en enkel og forståelig måte, som skaper nysgjerrighet og oppfølgende spørsmål fra de du prater med. Slik vil man kunne være med å spre den kunnskapen og fascinasjonen som man som forsker utvilsomt besitter.

Opplagt - men vanskelig

Dette høres kanskje opplagt ut, men for mange er dette en langt fra triviell oppgave, og det kan være fort gjort å gi et svar lignende det som jeg beskrev i forrige avsnitt. Jeg mener også det er fullt forståelig at mange gjerne havner i den grøfta, fordi mange fagfelt utvilsomt er svært vanskelige, og kan kreve mange års studier for å forstå ordentlig.

Det å skulle trekke ut essensen av det du driver med, og forklare det på en enkel måte, kan derfor være utfordrende. Dette er heller ikke noe de fleste av oss får trening i å gjøre gjennom utdannelsen, ettersom så godt som alt du må presentere, enten skriftlig eller muntlig, dreier seg om å kommunisere din kunnskap til folk på eller over ditt eget nivå.

Derfor kan man kanskje spørre seg om det å kunne kommunisere mer effektivt med et bredere publikum burde vært en naturlig del av en utdannelse i naturvitenskap?

Gode, men få eksempler

I forbindelse med en studie utviklet forskere et kurs for studenter i nevrovitenskap ved Stanford University. Dette kurset kombinerer et vanlig vitenskapelig pensum med øvelser i å kommunisere det man har lært til et allment publikum, både skriftlig og muntlig.

Forfatterne sier blant annet at de ser en positiv effekt på studentenes selvtillit i slike situasjoner, og at studentene selv hadde en positiv holdning til dette opplegget.

I Norge har vi også noen eksempler på lignende tiltak. Ved Universitetet i Oslo ble det for en del år siden opprettet et fag kalt «Formidling og Vitenskapsjournalistikk», som er rettet mot bachelor- og masterstudenter i realfag.

Og ved NTNU i Trondheim er kurset «Forskningsformidling» obligatorisk for doktorgradsstudenter i medisin. Dette er begge flotte tiltak som absolutt tar tak i den aktuelle problemstillingen.

Dessverre er dette også de eneste eksemplene på slike tiltak i Norge jeg har klart å finne. Her er det fullt mulig at jeg ikke har lett grundig nok, men det er likevel et klart tegn på at det ikke florerer av denne typen tilbud på norske universiteter.

Bør være obligatorisk

Selv mener jeg at denne type opplæring kunne vært en obligatorisk del av enhver vitenskapelig utdannelse, gjerne allerede på bachelornivå, enten som eget emne eller integrert i allerede eksisterende emner.

Et motargument her er kanskje at på mange studieretninger er timeplanen allerede nokså fullstappet, og det er vanskelig å se for seg hvordan man skulle fått plass til dette uten at det går utover det vitenskapelige læringsutbytte. Dette mener jeg for øvrig at kunne vært en akseptabel byttehandel. Noe faglig innhold kunne vært byttet ut med formidlingstrening, uten at det går ut over kvaliteten på studentene.

Jeg tror tvert imot at dette kunne vært med å øke studentenes forståelse av faget, ettersom man tvinges til å tenke på en litt annen måte, og i større grad reflektere over det man har lært.

For at grunnforskning på lang sikt skal bli støttet av staten, er man helt avhengig av at folk flest ser verdien av denne typen forskning. Derfor er det viktig med god kommunikasjon fra forskere, slik man ikke sprer misforståelser og genererer skepsis til vitenskapen.

Jeg håper derfor at universitetene ser verdien av å ha gode formidlere - både for vitenskapens og forskernes skyld.

Kilder:

S. Brownell, J. Price og L. Steinman. “Science Communication to the General Public: Why We Need to Teach Undergraduate and Graduate Students this Skill as Part of Their Formal Scientific Training”. The Journal of Undergraduate Neuroscience Education (JUNE) 12 (2013), E6–E10.

Universitetet i Oslo. MNKOM3000 – Formidling og vitenskapsjournalistikk. (Besøkt 24/6-2020)

NTNU. SMED8005 – Forskningsformidling. (Besøkt 24/6-2020)