Sopp står for over 90 prosent av nedbrytingen i naturen. De kan skape fersk jord for ny vekst av vevet til fallende trær. Nedbrytningsevnen til sopp stopper ikke ved gamle trestubber; enkelte typer sopp kan også bryte ned plast.

I likhet med edderkoppen så fordøyer soppen maten utenfor kroppen for så å «suge» den opp. Det gjør den gjennom å skille ut noen sterke fordøyelsesenzymer fra tynne sopptråder som kalles hyfer. Når maten er rikelig fordøyd så absorberes næringsstoffene gjennom hyfene. Fordøyelsesenzymene er så kraftige at noen sopper kan bruke nærmest alt fra naturlige til syntetiske materialer som matkilde.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi verden holder på å drukne i plast og sopp kan være vår redningsbøye.

Plast er fantastisk, men ikke når det blir for mye av den

Plast er et eksempel på en suksesshistorie som har endret livene våre dramatisk. Den har vært en forutsetning for framskritt vi har gjort innen områder som medisin og teknologi. Vi bruker plast til å bygge hus, reparere skranglende hofter og bevare maten i kjøleskapet. Det er et fantastisk materiale som er svært billig og enkelt å lage. Plast veier lite, er motstandsdyktig og vannavstøtende. Vi trenger plast, eller bedre sagt; en passe mengde med plast.

Alle egenskapene som gjør plast til en drøm er også et mareritt når den kommer på avveie. Det kan ta mer enn 500 år før den forsvinner i naturen. Plast flyter bra og kan spre seg over store avstander. Den kan brytes ned til mikroplast av bølger og sollys, og vil gjøre oppsamling nærmest umulig.

Minst ti prosent av plasten som produseres årlig ender opp i havet - det tilsvarer vekten til 700 milliarder flasker. Stabler man flaskene oppå hverandre så ville de nådd lengre enn til solen.

Plast har nå blitt menneskets største utfordring når det gjelder forurensning. Blåhvaler med plastposer i magen og havfugler kvalt av fiskesnøre er nærmest hverdagskost. Det haster å fjerne plast fra naturen før mer blir til mikroplast.

Mikroskopisk plast kan gi store problemer

Mikroplast er definert som små plastbiter under fem millimeter. I tillegg til at større plastbiter blir brutt ned til mikroplast av vær og vind, så finnes det direkte utslipp gjort av oss forbrukere.

Vanlige kilder til det er kosmetikk, bildekk og syntetiske klær. Vi ønsker perlehvite tenner og bruker slipende tannkrem med mikroplast som blir skylt ut i havet. Ironisk sett så finner de samme plastbitene veien inn i kroppene våre på et senere tidspunkt. Det er spor av dem i maten vi spiser, vannet vi drikker og i hybelkaninene våre.

En rekke problemer oppstår når plast tar bosted i mennesker og dyr. De kler seg ut som hormoner og forstyrrer balansen i kroppen. Vanskeligheter med å få barn kan være en av konsekvensene. Kjemikalier og tungmetaller blir tiltrukket av mikroplast og fester seg på den lille overflaten. Blindpassasjerene blir med inn i kroppen når mikroplast spises. Dobbel trøbbel.

Stappet havfugl

Plast er havets verste fiende. En gruppe forskere undersøkte 80 ulike typer havfugl og fant at hele 90 prosent hadde spist plast. Over 250 plastbiter ble fjernet fra magesekken til enkelte individer. Det er mange grunner til at plast er farlig for havfugler. Ikke bare ser plast ut som mat, men den lukter også som mat! Det er fordi favorittretten til mange havfugler er krill - disse fråtser i døende alger som har en sterk svovellignende lukt. Den samme råtnede lukten har en del plast i havet også. Mange havfugler bruker luktesansen for å lete etter mat, særlig når det er mørkt. Derfor blir havfugler lurt.

Plast sin egenskap til å tiltrekke seg giftige kjemikalier er en ekstra fare for fuglene. Kjemikalene festet på overflaten til plastbiten blir frigjort når den havner i fuglens fordøyelsessystem. Forgiftninger eller svekket allmenntilstand er ikke uvanlig å oppdage hos havfuglene.

Siden plast ikke løses opp av fordøyelsesenzymene så tar den mye plass i magesekken. Det går på bekostning av rom ment for næringsrik mat. Konsekvensene er alvorlige: sult, forstoppelse og sprukken tarm hos fuglene.

Magisk sopp kan bryte ned plasten

Sopp har allerede blitt brukt til å rydde opp farlige kjemikalier som innsektsmidler, olje og syntetiske fargestoffer i årevis. Stoffer opprinnelig ansett som umulig å fjerne fra naturen. Det er ikke så overraskende at den samme tankegangen kan brukes på plast.

Det har vært kjent at plast er sårbar for soppangrep siden starten av produksjonen for over hundre år siden. Man testet holdbarheten til plasten sammenlignet med materialer av tre, metal og glass som den var ment for å erstatte. En slik test gikk ut på å grave ned biter av plast for å se hva som skjedde. To år etter ble plastbitene gravd opp, og man så at sopp og bakterier hadde svekket plastens integritet. Dette har blitt gjentatt flere ganger i ettertid med lignende resultater. Problemet i miljøsammenheng er at de naturlige prosessene går for tregt.

Forskere har tatt steget videre og isolert sopparter som vokser på plast for å undersøke nedbrytingsevnen. Én spesiell art har skilt seg ut og har navnet Aspergillus tubingensis. Denne soppen ble funnet på overflaten av plast ved en søppelfylling i Islamabad, Pakistan. Plasten var av typen polyester polyurethane (PU) som finnes blant annet i bildekk, maling, svamper og syntetisk lær. Denne plasttypen er nærmest umulig å bryte ned, og blir liggende lenge på søppelfyllingene. Dagens forbrenning av PU-plast produserer farlige avfallsstoffer som aldehyder, ammoniakk og cyanid. Disse stoffene er svært skadelig for levende organismer og bidrar til videre forurensning.

Det viste seg at plasten var sårbar for soppangrep, og Aspergillus tubingensis var svært god på nedbryting. Forskere gjorde eksperimenter der de grodde soppen på PU-plast. Resultatet viste at både den kjemiske og fysiske strukturen på plasten ble endret. Hyfene til soppen hadde ikke bare skilt ut fordøyelsesenzymer, men de hadde også mekanisk brutt opp plasten ved å borre seg ned i den. Hele prosessen var avhengig av riktig pH, temperatur og karbonkilde. Videre forskning er nødvendig for oppskalering av metoden. Ved å øke volumet av fordøyelsesenzymer så kan man bruke disse direkte på plastavfall for å starte en raskere nedbryting. Det høres kanskje usannsynlig ut, men prosessen har likheter med hvordan man får sitronsyre fra muggsoppen Aspergillus niger i matindustrien.

Det er viktig å forstå plastspisende sopp bedre. Nye metoder for å håndtere plastavfall kan komme fra etablerte prinsipper i naturen. Vi kan hente inspirasjon fra soppøkologien. Når et tre dør så skjer det et samarbeid mellom ulike nedbrytere for å fullstendig oppløse treet. Ulike stadier med forskjellige sopparter, i samarbeid med bakterier, er nødvendige for nedbrytingen i naturen. De samme behovene vil nok gjelde for nedbryting av plast for best suksess. Vi må bare utforske dette videre.