Vi står foran en ny vekstsesong i landbruket, med bruk av både såvarer, gjødsel og plantevernmidler. Skepsisen til plantevernmidler er stor og mange mener de bør forbys helt. Noen stoffer, som for eksempel ugrasmidlet glyfosat, løftes fram som verre enn andre, får bred medieomtale og er til og med satt på den politiske agendaen. Det stilles mange spørsmål rundt bruken av plantevernmidler. Kan vi drive landbruk uten bruk av slike stoffer? Kan vi stole på dokumentasjonen som plantevernmiddelprodusentene leverer når de søker om godkjenning av slike midler? Er plantevernmidlene farlig for miljøet og helsa vår?

Insekter som plantevernmiddel

Uten tiltak for å verne matplantene våre vil syv av ti planter bli ødelagt av skadegjørere; det vil si at de vil bli spist av skadedyr, ødelagt av sykdommer eller utkonkurrert av ugras.

Landbruket skal følge prinsippene for integrert plantevern når skadegjørere skal bekjempes. Dette betyr blant annet å finne alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere, noe det forskes mye på blant annet ved NIBIO. Et par eksempler er bruk av nytteinsekter som rovmidd og marihøner mot skadelige insekter, eller mekanisk ugressbekjemping som for eksempel ugrasharving. Per i dag finnes det likevel ingen metoder som kan erstatte bruken av kjemiske plantevernmidler fullt ut.

Hvordan godkjennes plantevernmidler?

Mange er nok skeptiske til hvor godt plantevernmidlene er dokumentert og vurdert. Sannheten er at plantevernmidlene både blir godt dokumentert og nøye vurdert før de eventuelt godkjennes for bruk. Før et plantevernmiddel kan godkjennes kreves det en omfattende dokumentasjon på stoffenes egenskaper, blant annet på hvor godt de virker mot den aktuelle skadegjøreren, effekter på menneskers helse, giftighet for ulike organismer samt på hvordan stoffene oppfører seg i miljøet ellers.

Det er store kjemikalieselskaper som produserer og søker om å få godkjent de ulike plantevernmidlene for bruk i det enkelte land, men det er europeiske myndigheter, nærmere bestemt EFSA (European Food Safety Authority) som vurderer søknadene og går gjennom dokumentasjonen. Videre gjør det norske Mattilsynet, i samarbeid med andre land i Norden og Baltikum, egne vurderinger for bruk under nordisk-baltiske forhold. Norge har implementert EUs regelverk på dette området.

I tillegg er det også nødt til å være et dokumentert behov for midlet som søkes godkjent. Det vil si at det må virke mot en skadegjører det ellers er få eller ingen andre alternativer mot, eller at man må ha flere midler for å unngå resistensutvikling hos en eller flere skadegjørere. Det gjøres altså en helhetsvurdering av plantevernmidlene, der behovet, effektivitet og effekter på helse og miljø ses i sammenheng.

Produsenten skal dokumentere at plantevernmidlene er trygge

Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved hvorfor plantevernmiddelprodusentene selv skal stå for denne dokumentasjonen, men det er nedfelt i regelverket at det er produsentene som skal dokumentere at produktet de søker godkjent er trygt å bruke. Produsentene er pålagt å levere fra seg all dokumentasjon de måtte ha. Myndighetene, i form av nasjonale fageksperter på plantevernmidler, går så gjennom alt sammen og sjekker at alle studiene er utført i henhold til gjeldende retningslinjer.

Åpen litteratur, det vil si publiserte data fra forsøk utført av uavhengige forskningsmiljøer, kan benyttes i vurderingene så sant den holder god nok kvalitet. Det gjøres også en ny vurdering av plantevernmidlene hvert tiende år. Da tas ny dokumentasjon og kunnskap i betraktning før stoffene eventuelt godkjennes på nytt. Videre har man prinsippet om at man erstatter et godkjent plantevernmiddel med et nytt hvis det nye midlet er minst like effektivt eller bedre for helse og miljø og ellers har samme bruksområde.

Alt er lagt til rette for å minimere skade

Regelverket krever overvåking av vannkvaliteten i bekker, elver og innsjøer med tanke på rester av plantevernmidler. JOVA-programmet i Norge er eksempel på slik overvåking. Det samme gjelder overvåking av restnivåer i frukt, bær og grønnsaker. Overvåkingsprogrammene gir en pekepinn på om plantevernmidlene kommer på avveie fra områdene de er benyttet eller om stoffer for eksempel er brukt ulovlig. Resultatene fra overvåkingsprogrammene tas inn som en del av kunnskapsgrunnlaget som myndighetene bruker for å vurdere om dagens bruk av plantevernmidler er trygg.

Funn av urovekkende store mengder av plantevernmidler eller indikasjoner på at et stoff har mer skadelige egenskaper enn tidligere antatt, er grunner til at man kan få endringer i et plantevernmiddels godkjenning eller bruk. Eksempler på slike endringer kan værer forbud av enkelte bruksområder, forbud av utendørs bruk eller totalforbud, reduksjon i mengdene bøndene har lov til å bruke, endring i tidspunktene for når sprøyting er tillatt og/eller tydeligere merking av krav til bruk på etikettene til midlene.

Når også alle som skal bruke plantevernmidler i yrkessammenheng må ta kurs for å få lov til å kjøpe og bruke slike stoffer, er det meste lagt til rette for at disse stoffene ikke skal skade helse eller miljø mer enn et minimum.

Naturvernpress er ikke alltid styrt av fakta

Likevel er plantevernmidlene under hardt press, spesielt fra naturvernorganisasjonene, men også fra vanlige folk og politikere. Noen ganger er dette godt begrunnet, for eksempel da insektmidlet DDT ble forbudt på grunn av blant annet giftighet for fugler. Eller da man vurderte at insektmidlet imidakloprid og andre stoffer i samme kjemiske gruppe var mer skadelige for bier og humler enn man tidligere hadde antatt. Dette ble begrunnet både med det man allerede visste om insektmidlet og nye vitenskapelige funn.

Andre eksempler, som kanskje verdens mest undersøkte plantevernmiddel, ugrasmidlet glyfosat, viser at dette presset ikke alltid er styrt av vitenskapelige fakta, noe en artikkel fra forskning.no fra 2020 også viser. Glyfosat har vært benyttet siden midten av 1970-tallet. Det aller meste av dokumentasjonen på dette stoffet, både de studiene som er gjennomført av plantevernmiddelprodusentene selv og de som er utført av andre, indikerer at dette stoffet er blant de minst giftige og problematiske ugrasmidlene på markedet. Årelang erfaring med bruk av stoffet bekrefter dette bildet. Både europeiske matmyndigheter (EFSA) og kjemikaliemyndigheter (ECHA) har konkludert med at bruk av glyfosat ikke medfører noen spesiell risiko for verken helse eller miljø ut over at det dreper de fleste grønne planter.

Glyfosat hemmer et enzym i plantene som er nødvendig for å lage aminosyrer. Dette enzymet finnes i planter, sopp og bakterier, men ikke i dyr. Produkter som inneholder glyfosat har dermed heller ingen streng helse- eller miljøfaremerking. Det er altså ikke bare vitenskap som ligger til grunn for dette presset.

Glyfosat er også et av verdens mest brukte plantevernmidler. Det gjenfinnes derfor ofte i overflatevann rundt omkring i verden og til dels også i grunnvann. Generelt er det da likevel snakk om mengder som ikke skal utgjøre noen risiko for helse eller miljø til tross for de store jordbruksarealene som behandles med glyfosat i enkelte områder.

Forbud kan øke bruken av mer problematiske midler

Plantevernmidlene er en svært godt undersøkt kjemikaliegruppe. Vitenskapelig funderte bevis - bevis som støttes av majoriteten av fageksperter og forskere i bransjen - skal og må legges til grunn for avgjørelser om godkjenning eller ikke.

Om man for eksempel vurderer å forby glyfosat uten et svært godt vitenskapelig fundament, må man også gå grundig inn i hvilke konsekvenser dette kan gi. Blant annet vil et forbud sannsynligvis medføre økt bruk av andre, mer problematiske plantevernmidler. Dette er situasjonen inntil vi har gode nok ikke-kjemiske alternativer som ikke reduserer avlingene for mye.

Det er selvfølgelig ønskelig at plantevernmidler ikke kommer på avveie og at man skal bruke så lite plantevernmidler som mulig og med all mulig forsiktighet. Integrert plantevern, et prinsipp der man ser på ulike alternative bekjempelsesstrategier, skal sikre en kritisk bruk av alle plantevernmidler, også glyfosat.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap