Multippel sklerose (MS) er en autoimmun sykdom som ødelegger nerveceller i hjerne og ryggmarg. Siden 1993 har det kommet bremsemedisiner som kan bremse sykdomsaktiviteten noe. De fleste bremsemedisinene hemmer immunforsvaret. Mange er gamle legemidler mot andre sykdommer, og legemiddelfirmaer har økt prisen med opptil 40 ganger da de ble godkjent som bremsemedisiner. Første behandling med den tidligere kreftmedisinen Lemtrada koster ca. 490 000 kroner, den tidligere psoriasismedisinen Tecfidera koster ca. 150 000 kroner per år og den tidligere leddgiktmedisinen Aubagio koster ca. 110 000 kroner per år.

MS har fortsatt dårlig prognose. Sykdomsforløpet er uforutsigbart for den enkelte, men vi vet at 90 prosent får store funksjonstap. Gjennomsnittlig levetid er redusert med 7-14 år, og 8-10 år etter diagnosen er kun 50 prosent fortsatt i jobb. Gjennomsnittlig tapes 42 gode leveår på grunn av redusert livskvalitet.

Stamcellebehandling gir bedre resultater

Siden 2001 har cellegiftbehandling med stamcellestøtte (stamcellebehandling) i studier vist klart bedre resultater enn tilsvarende bremsemedisinstudier. Stamcellebehandling – en engangsbehandling – gir kortvarig, dyp hemming av immunforsvaret og kan stanse sykdomsaktiviteten permanent. Behandlingen har nå forholdsvis lav risiko, med dødelighet på under 0,3 prosent. Stamcellebehandling koster ca. 480 000 kroner, mens bremsemedisiner koster 85 000-280 000 kroner per år og brukes i flere tiår. Likevel tilbys MS-pasientene nesten ikke stamcellebehandling. Dette skyldes sannsynligvis at behandlingen er kommersielt uinteressant for multinasjonale legemiddelfirmaer. Patentene på cellegiftene har løpt ut, og stamcellebehandling er også en konkurrent til behandling med bremsemedisiner.

Beslutningsforum for nye metoder har siden 2013 besluttet hvilke legemidler som ut ifra kostnadseffektivitet skal godkjennes til bruk i sykehusene og refunderes med skattepenger. Oppgaven er viktig fordi profittdrevne multinasjonale legemiddelfirmaer blant annet bruker pasienter og pasientforeninger som forhandlingskort og setter pris ut ifra betalingsevne, ikke ut ifra forsknings- og utviklingskostnader. Dette gjelder i høyeste grad for sykdommen MS.

Forlenger patent ved å lage ny medisin

Patent på et legemiddel gir enerettigheter til salg for en viss periode, for eksempel i 15 år, og medfører høy pris og fortjeneste. Det finnes mange slags patenter på legemidler. Når patentperioden er over, kan andre legemiddelfirmaer produsere synonympreparater og prisen faller.

Legemiddelet rituximab hemmer immunforsvaret, og har vært brukt i mange år mot blant annet kreftsykdommer og leddgikt. Rituximab har en snill bivirkningsprofil, det vil si lite livskvalitetssenkende og farlige bivirkninger. Studier viste at rituximab også hadde god effekt mot MS. Men legemiddelfirmaet som hadde patent på rituximab, valgte ikke å utføre ytterligere studier for å få godkjent rituximab som bremsemedisin mot MS hos legemiddelverkene (FDA i USA, EMA i Europa og SLV i Norge). Dette skyldtes sannsynligvis at patentet på rituximab ville løpe ut i 2015. Legemiddelfirmaet utviklet og fikk patent på ocrelizumab, som praktisk talt er identisk med rituximab.

Det amerikanske legemiddelverket FDA godkjente i 2017 bruk av ocrelizumab som bremsemedisin mot MS og forlenget dermed i praksis patentperioden for rituximab. Ocrelizumab er minst 14 ganger dyrere enn rituximab, og sannsynligvis en «patentforlenger».

Kritiserer Beslutningsforum

I avisen Dagens Medisin kritiserer multinasjonale legemiddelfirmaer, MS-nevrologer og MS-forbundet (pasientforening) Beslutningsforum for å godkjenne «off-label»behandling (behandling av andre sykdommer enn de Statens legemiddelverk har godkjent medisinen for) med rituximab av MS i sykehusene. De kritiserer også Beslutningsforum for ikke å godkjenne ocrelizumab-behandling av MS i sykehusene, siden ocrelizumab er godkjent av legemiddelverkene for behandling av MS.

Også på Dagsnytt 18 den 18.02.21, kritiserte generalsekretæren i MS-forbundet Beslutningsforum for å tillate «off-label»-behandling med rituximab, og for ikke å godkjenne behandling med bremsemedisinene ocrelizumab, natalizumab og fingolimod i sykehusene. Generalsekretæren hevdet at Statens legemiddelverk er uenig med Beslutningsforums beslutning om ikke å godkjenne sykehusbehandling med ocrelizumab. Dette er feil. Statens legemiddelverk har ikke ment noe om sykehusbehandling med ocrelizumab, men har gitt ocrelizumab markedsføringstillatelse i Norge.

Basert på kostnadseffektivitet, beslutter Beslutningsforum hvilke legemidler med markedsføringstillatelse som skal godkjennes til bruk i sykehusene og refunderes med skattepenger.

Kjøp av innflytelse og korrupsjon

Multinasjonale legemiddelfirmaer kjøper innflytelse hos blant annet leger, beslutningstakere, politikere og pasientforeninger, og er domfelt mange ganger for korrupsjon. I 1980 advarte Arnold Relman, sjefredaktør i verdens mest anerkjente medisinske tidsskrift, New England Journal of Medicine, om kjøp av innflytelse i artikkelen «The New Medical-Industrial Complex». I USA er nå legemiddelprisene flere ganger høyere enn i Canada og Europa fordi PhRMA (legemiddelindustrien i USA) gjennom kjøp av innflytelse blant annet har hindret opprettelse av liknende kontrollorganer som Beslutningsforum, og hindret Medicare i å kunne forhandle pris på forskrivningspliktige legemidler, ifølge The Guardian, samt Wendel Potter og Nick Penniman.

I 2016 offentliggjorde avisen Dagens Medisin en oversikt fra legemiddelfirmaer om utbetalinger til norske leger. Offentliggjøringen var frivillig – en tredjedel av legene reserverte seg – og kun for 2015. I senere offentliggjøringer har opplysningene vært mindre tilgjengelig og mangelfulle. Det fremgår at MS-nevrologer som fastsetter retningslinjene for MS-behandling, årlig har mottatt opptil flere hundre tusen kroner. Jeg mener at dette er kjøp av innflytelse som skaper en interessekonflikt og et troverdighetsproblem. Vi vet ikke hva MS-nevrologene som fastsatte retningslinjene for MS-behandling i perioden 1993-2015 fikk utbetalt, og senere opplysninger er ufullstendige.

I 2017 fikk Legemiddelindustrien (forening for legemiddelselskaper) i Norge gjennomslag for at prisene på legemidler ikke lenger skal være tilgjengelig for offentligheten. Dette til sterke protester, fordi manglende transparens tilrettelegger for kjøp av innflytelse og korrupsjon.

Utstrakt bruk av de minst effektive medisinene

MS har dårlig prognose og Nasjonal kompetansetjeneste for multippel sklerose anbefaler at de fleste MS-pasientene bør behandles med de mest effektive bremsemedisinene fra sykdomsdebut. Likevel er det fortsatt utstrakt bruk av de minst effektive bremsemedisinene: Aubagio, Tecfidera, Avonex, Betaferon, Rebif, Pledigry, Copaxone og Copemyl.

Multinasjonale legemiddelfirmaers kjøp av innflytelse er sannsynligvis grunnen til at de minst effektive bremsemedisinene betegnes «middels effektive» selv om 70-85 prosent fortsatt har tydelig sykdomsaktivitet etter 2 års behandling, at de mest effektive bremsemedisinene betegnes «høyeffektive» selv om 50-70 prosent fortsatt har tydelig sykdomsaktivitet etter 2 års behandling, at svært få MS-pasienter tilbys stamcellebehandling og at MS-nevrologer kritiserer Beslutningsforum.

Jeg mener at MS-nevrologer som fastsetter behandlingsretningslinjer for MS bryter legeforeningens etiske regler som sier at «En lege må ikke inngå forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige vurderinger svekkes» og at «En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes».

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap