E-spor i kriminalitetsbekjempelsen fører iblant til debatt, hvor «lov og orden» står mot frykten for «overvåkingssamfunnet». I dommen mot Laila Anita Bertheussen la retten stor vekt på tekniske bevis, og elektroniske spor (e-spor) spilte en vesentlig rolle.

E-sporene var av samme type som de vi til daglig etterlater oss når vi betaler med kort, bruker sosiale medier, kjører forbi elektroniske betalingsbommer, og bruker «apper» for å følge opp helse og treningsaktivitet. Et spørsmål er om elektroniske spor radikalt har forbedret oppklaringsmuligheten. Ville saken vært oppklart om e-sporene ikke hadde vært tilgjengelige? Hva om handlingene hadde vært begått for 15 år siden?

Alternative forklaringer virker oppkonstruerte

Saken gjaldt hendelser over tre måneder frem til 10. mars 2019:

• Tagging av «rasisit» og hakekors på husveggen til Bertheussen og justisminister Tor Mikkel Wara, og innføring av en påtent hyssing i bilens bensintank.
• Brann i søppeldunken ved boligen.
• Å ha festet en lang tøyremse med påheng av tre plastflasker fylt med bensin, til understellet på Bertheussens bil.
• Flere trusselbrev, og hatt et hvitt pulver i postkassen, ment å virke skremmende.
• Brann i bilens bagasjerom og «rasist» ripet i lakken.

Sammen med forklaringer fra vitner og Bertheussen selv, ga de tekniske bevisene grunnlag for rettens konklusjon om at Bertheussen var gjerningspersonen. Når e-sporene pusles sammen med de øvrige opplysningene, formes et helhetlig og detaljert bilde.

For retten var den beste forklaringen at Bertheussen var den som begikk handlingene. Muligheten for alternative forklaringer er ikke utelukket, men disse virker oppkonstruerte og lite plausible. I saken var påtalemyndigheten og forsvareren enige om at én og samme gjerningsperson sto bak alle hendelsene. Spørsmålet var om gjerningspersonen var Laila Anita Bertheussen.

Vendingen i saken bygget i stor grad på elektroniske spor

Etterforskningen vendte seg mot Bertheussen først etter bilbrannen natt til 10. mars. Vendingen bygget i stor grad på e-spor. Sporene viste at gjerningspersonen ikke kunne ha kommet til bilen annet enn fra Waras og Bertheussens bolig, og at Bertheussens mobiltelefon var i bevegelse på det aktuelle tidspunkt. Det ga grunnlag for en slutning om at hun ikke lå og sov.

Oppsummert synes e-sporene å ha hatt følgende betydning:

• De førte til at mistanken til slutt ble rettet mot Bertheussen.
• De viser at Bertheussen hadde et sterkt motiv, nemlig å ramme personer knyttet til teaterstykket Ways of Seeing. Handlingene skulle fremstille Bertheussen og Wara som ofre for aggressiv antirasisme forårsaket av Ways of Seeing.
• Gjennom tidfesting knytter e-sporene Bertheussen til handlingene. Utgangspunktet er at tidspunkt for hendelsene er kjent. Spørsmålet gjaldt hvem som var på åstedet. Logger har gitt verdifull informasjon om dette, eksempelvis at hun brukte 21 – i stedet for normalt 8 – minutter på en kjørestrekning. De 13 minuttene ekstra ga henne tid til å stoppe og feste tøyremsen med bensinfylte plastflasker til bilen. Et annet eksempel er tidsregistreringen i helseappen på mobiltelefonen hennes, som viste bevegelser da bilbrannen startet.

• E-spor avdekket hendelser som ellers ville vært ukjente, blant annet kjøp av en printer som Bertheussen trengte til utskrifter av en Morgenbladet-artikkel. Ord klippet fra utskriftene ble brukt i trusselbrevene. Logg fra PC-en hennes viste at den hadde vært koblet til en printer som hun ikke hadde hjemme. Hun fortalte ikke politiet at hun hadde kjøpt en printer og brukt den, til tross for at politiet spurte om det. Gjennom e-spor oppdaget politiet at hun hadde vært på et kjøpesenter i nabolaget mens nettopp en slik printer ble solgt der (kontant).
• E-sporene har også knekket Bertheussens troverdighet på sentrale punkter. Et eksempel er forklaringen til retten om at hun ble veldig redd av trusselbrevene og de andre hendelsene. På Facebook og Messenger, før hun havnet i politiets søkelys, var hun derimot offensiv og ga et helt annet inntrykk. Innlegg på de nevnte tjenestene viser også at hun aktivt sørget for å få media til å dekke hendelsene. Dette var for å oppnå at hendelsene skulle sverte deltakerne i Ways of Seeing. Innleggene hennes på sosiale medier strider mot forklaringen i retten om at hun prøvde å unngå medieoppmerksomhet. Som et tredje eksempel forklarte hun i forbindelse med bilbrannen, at hun lå i sengen sin. Helseappen på mobiltelefonen viste derimot at den var i bevegelse. Også forklaringen om printerkjøpet kan nevnes. Den kom først etter at politiet konfronterte henne med sporene, og virket oppkonstruert. Når troverdigheten først begynner å rakne får de tekniske bevisene desto større betydning.

Elektroniske spor gir viktig kunnskap om tidspunkter

Sakens e-spor faller i tre kategorier: En gjelder innhold som typisk skaper verdi for brukeren og som derfor normalt lagres. Innlegg på Facebook og Messenger, video fra overvåkingskamera og registreringer på Helseappen ga slike e-spor.

En annen er logger, slik som søk på internett, oppkobling mellom PC og printer, status inngangsdør (åpen/lukket), bruk av mobiltelefon, og registreringer av kortbruk ved betaling. Logger lagres automatisk, ofte uten at vi vet det.

Den tredje er registrering av tidspunkter. For å kunne dømmes til straff må skyld bevises utenfor enhver rimelig tvil og tiltalte må derfor kunne knyttes til hver enkelt hendelse. Kunnskap om tidspunkter gjør dette, og tidslinjer er viktige i enhver straffesak.

Personifisering av digitale tjenester gir en helt annen mulighet enn tidligere til nøyaktig tidfesting av en persons bevegelser og aktiviteter. For å vite om tidsangivelsene er gyldige må det selvsagt kontrolleres for tidssoner, datautstyrets interne klokke osv., men dette er en ordinær del av etterforskingspraksis.

Den store forskjellen er sosiale medier på smarttelefoner

Tilbake til spørsmålet om saken ville vært løst uten e-sporene, om den for eksempel hadde skjedd for 15 år siden. Dette er det vanskelig å vurdere, fordi saken også inneholder så mange andre bevis enn de elektroniske. Det er bevisene sett i sammenheng som sørger for domfellelsen.

Det er imidlertid ikke tvil om at e-sporene var svært viktige. E-spor fantes imidlertid også for 15 år siden og kunne vært en del av bevisene den gang. Den store forskjellen er sosiale medier på smarttelefonen som ble vanlig rundt år 2010. Som saken viser er terskelen lav for å fyre av meldinger og gi støtteerklæringer. Man blir lett revet med. For 15 år siden måtte Bertheussen i stedet ha snakket direkte med de andre personene, noe som krever mer tiltak, men også formidler mer informasjon og i større grad åpner for refleksjon og motforestillinger enn sosiale medier gjør. Det gir to muligheter:

• Vitneforklaringer kunne hatt større betydning som bevis, fordi vitnene ville visst mer om hva Bertheussen gjorde og tenkte. Det kunne gitt tilstrekkelig bevis for domfellelse.
• Den andre muligheten er rett og slett at Bertheussen hadde blitt påvirket til å avstå fra handlingene. Da ville straffesaken vært unngått.

De elektroniske sporene er kommet for å bli, og de vil bli flere

Vi kan også spørre om det er en god ting at kartleggingsmulighetene er bedre enn før. Bertheussen-saken viser at våre daglige e-spor gir god oversikt når de sammenstilles. Går dette i for stor grad på bekostning av personvernet?

Politiet kan bare innhente og sammenstille opplysninger om en bestemt person, når de etterforsker. Etterforsking er lovregulert. Datautviklingen i samfunnet har for lengst passert «point of no return» – de elektroniske sporene er kommet for å bli, og de vil bli flere. De bør fortsatt kunne brukes i etterforsking, i medhold av demokratisk vedtatte lovregler.

Hittil har loven hindret sentralisering av opplysninger, og vi ønsker ikke at alle våre data i fremtiden sentraliseres hos politiet, selv om det teoretisk sett kunne lede til et samfunn fritt for kriminalitet. Kunsten er å sørge for at politiet har rettslige rammer som gir god oppklaringsmulighet, samtidig som uskyldige personer slipper å havne i politiets registre.