Personer med utviklingshemming er lovlydige samfunnsborgere, men samtidig ulike som alle andre. Fra forskningen vet vi at utviklingshemmede er mer utsatt for blant annet helseproblemer, arbeidsledighet, sosialt utenforskap og kriminalitet enn befolkningen ellers. Dette er ikke overraskende, men vi trenger ofte en påminnelse om at en liten del av befolkningen – en til to prosent – er betydelig mer utsatt enn oss andre fordi deres ferdigheter, kunnskaper og tenkning gir noen begrensninger.

Mer utsatt for kriminalitet

Slike begrensninger kan vi kompensere med tilpassede tjenester, som forsterket helse- og omsorgstilbud og bo- og aktivitetstilbud. Dette er i mange tilfeller tjenester med begrenset kapasitet, og noen utviklingshemmede vil derfor stå utenfor.

Å leve med slike vansker uten å motta tilrettelegging kan være belastende og gi seg utslag i fattigdom, sosial nød, helseplager og kriminalitet. Når det kommer til kriminalitet kan utviklingshemmede både ha risiko for å bli utsatt for kriminelle handlinger og risiko for å utøve kriminelle handlinger.

Institusjonsbygging og steriliseringslover

Som forskningstema har spørsmål om straffelovbrudd og utviklingshemming en lang historie. Tidligere fant vi teorier om degenerering og eugenikk som bidro til en enkel og forutinntatt forklaring. En av pionerene innen intelligensforskning, Lewis Terman uttalte blant annet at «ingen utelukker intelligensens slagside som bidrag til lyter og kriminalitet. Ikke alle kriminelle er utviklingshemmede, men alle utviklingshemmede er i det minste potensielt kriminelle».

Sitatet viser til hvilke problemer som kan oppstå når sterke ideologiske føringer knyttes til vitenskapen. I dette tilfellet ble differensialpsykologi og sosialdarwinisme blandet sammen, og konsekvensen ble utstrakt institusjonsbygging, innføring av steriliseringslover og «barmhjertighetsdrap».

Sårbare i møte med strafferetten

Dagens forståelse og forskning bygger på at relasjonen mellom kriminalitet og utviklingshemming beror på sårbarhet der forskningen peker ut tre viktige problemområder som har særlig betydning hos enkelte lovbrytere:

1. kognitive begrensninger
2. manglende tilpasning
3. dårlig sosial forståelse

Kognitive begrensninger gir seg utslag i at personen ikke forstår strafferetten, sine rettigheter og plikter eller rekkevidden av straffelovbrudd. Personen er dessuten ofte flink til å kamuflere sine begrensninger. Den manglende tilpasningen kan medføre brudd på strafferettens kutyme, dårlig hygiene eller servilitet ved ikke å påpeke urett. Dårlig sosial forståelse finner vi i tilfeller der personer med utviklingshemming blir offer for manipulering eller opptrer impulsivt og tidvis aggressivt ved konflikt.

Nær 11 prosent har IQ under 70

Blant innsatte i norske fengsel har vi forskning som viser at 10,8% av fangene skåret så lavt på kognitive tester at de oppfylte IQ-kriteriene for utviklingshemming. Det vil si at de har en IQ på under 70. Denne studien viste også at disse fangene hadde en vanskeligere soning enn sine medfanger, mottok ikke rehabilitering, hadde større helseutfordringer og hadde mer soningshistorikk. Studien viste et bilde av kriminalomsorgen som bekreftet lignende funn internasjonalt, og den ga oppmerksomhet i nasjonale medier. Det strider mot mange sin rettsoppfatning at mennesker med behov skal straffeforfølges. For Norges del er det satt en grense for strafferettslig tilregnelighet ved IQ på 60, noe som betyr at lovbrytere med lavere IQ ikke kan straffes.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har tatt initiativ til å øke kunnskapen på dette temaet de siste årene og fikk gjennomført forskning om påtalemyndighetene og domstolenes behandling av straffesaker der personer med utviklingshemming var involvert.

Rapporten konkluderte med at norsk politi og rettspleie ikke ivaretar en leveverdig behandling av mennesker med utviklingshemming. For å styrke tjenestene blir det i rapporten foreslått å styrke kunnskapen om kognitive funksjonsnedsettelser. Identifisering av funksjonsnedsettelser må styrkes. Det må også rutinene for bedre overføring av informasjon om særlig sårbare personer mellom påtalemyndighetene og domstolene.

Norge skiller seg fra andre land

I videreføringen av dette prosjektet har Bufdir også initiert en studie av tilrettelegging for fengselsinnsatte med utviklingshemming. Prosjektet sammenfattet nyere internasjonal forskning på området, belyste det strafferettslige grunnlaget og hentet informasjon fra fengselsledelse, fengselshelsetjeneste og kriminalomsorgens tilbakeføringskoordinatorer.

Rapporten fastholder at utviklingshemmede utgjør en sårbar gruppe av innsatte, og at deres påvirkning på egne soningsforhold og rehabilitering under fengselssoning er mest utsatt. Videre anbefaler rapporten at helsetjenesten foretar enkel screening for å fange opp en mulig utviklingshemming. FN-konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne stiller krav til kriminalomsorgen slik at arbeidet med rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet blir bedret.

Forskningen viser at personer med utviklingshemming er høyt representert i møte med strafferetten. Ulike land fokuserer på dette forskjellig, og Norge har valgt å ikke opprette egne anstalter for strafferettslig tilregnelige personer med utviklingshemming, men heller idømme fengselsstraff. Her skiller vi oss fra en del andre land som Danmark, Nederland eller Storbritannia. Dette fører til at aktørene i strafferetten, fra dommere til fengselsbetjenter, må håndtere et mer variert publikum. Da er det viktig at de forstår hvor vanskelig det ofte er for mennesker med utviklingshemming å forstå sammenhengene, planlegge framtida, knytte relasjoner, og å lære av sine feil.

Hva er alternativene til fengsel?

Like viktig er det at vi gir strafferetten mulighet til å påbegynne et arbeid som dessverre kom for sent. Ordningen med tilbakeføringskoordinatorer som vi fikk for noen år siden utgjør en viktig forskjell. Identifikasjonskompetanse bør styrkes fordi svært mange fanger har utviklingsavvik uten at dette har vært tematisert under rettsforhandlingene.I Sverige har man de senere årene avdekket at en høy andel av lovbrytere har tilleggsvansker i form av autismespekterlidelser. Så mye som ti prosent av unge voldskriminelle var på autismespekteret. Forebygging av lovbrudd gjort av personer med utviklingshemming eller autisme er ikke enkelt hvis personen det gjelder har en selvforståelse der de mestrer et liv uten støtte. Hvis denne selvforståelsen leder personen inn i kriminalomsorgen, lurer jeg på om vi ønsker en kriminalomsorg som i realiteten løser omsorgsoppgaver som kommunene ikke kan ta?

Jeg tror kommunene har så variabel praksis og lovforståelse at de nok vil streve med å bygge opp et alternativ til fengsel. Spesialfengsel eller forsterkede botiltak med lovhjemmel som gir adgang til større begrensninger eller tvang, kan være et alternativ. Et annet alternativ er at kriminalomsorgen utvikler en sterkere sosialfaglig profil som blir faset inn i saker der det er et habiliteringsbehov. Dette medfører at alle sektorene i strafferetten blir bevisstgjort slik at utviklingshemmede blir identifisert før de blir dømt, og at de blir håndtert av en kriminalomsorg som vet hvem som har utviklingshemming. Sånn er det ikke i dag.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap