Nærmer det seg slutten på USAs langtrekkende og langvarige imperium? Spørsmålet virker ekstra aktuelt når bakteppet inkluderer kriger i Europa og Midtøsten og en stadig mer spent sikkerhetssituasjon i Øst-Asia. 

Dette er også et dypt polarisert USA som sågar befinner seg midt i en presidentvalgkamp med to tilsynelatende lite egnede kandidater.

Mektige USA

USA er riktignok fremdeles klodens desidert mektigste stat. Landets militærbudsjett (for 2023) er 880 milliarder dollar, som tilsvarer 37 prosent av hele verdens militærutgifter. Kina står for 13 prosent og Russland bare fem. 

De neste 14 landene på listen er alle enten formelt allierte av, eller sikkerhetspolitisk tett knyttet opp mot, USA. Washingtons alliansenettverk er, i verdenshistorisk sammenheng, unikt. 

I tillegg er USAs nærmeste allierte også blant de største og mest utviklede økonomiene i verden. USAs eget brutto nasjonalprodukt utgjør over 26 prosent av verdenstotalen (mot Kinas 17 prosent).

Enda mer betegnende for USAs vedvarende lederrolle: Landets militære styrker er utplassert på baser omtrent over hele verden. Dertil kommer en velutbygget global militær infrastruktur. De offisielle tallene på små og store amerikanske militærbaser utenfor hjemlandet varierer, men cirka 750, fordelt på rundt 80 vertsland, er et vanlig estimat. Til sammenligning: Kina har offisielt én oversjøisk militærbase (i Djibouti).

USA er altså fortsatt en global makt uten historisk sidestykke. Så hva skal egentlig til for at denne tilstanden endrer seg? Hva er de tenkelige scenariene som kan få USA til å trekke seg og sin verdensomspennende militærmaskin tilbake? Fire mulige utviklingstrekk eller hendelser virker å være plausible kandidater.

Ny runde med Trump?

For det første er det godt mulig at Donald Trump snart tar fatt på en ny runde som president. På den annen side foretok Trump, i sin første presidentperiode, ingen synlig nedskalering av USAs globale tilstedeværelse. Trusler om dette var det mange av, men den begynnende tilbaketrekningen fra Afghanistan, som senere ble fullført av Joe Biden, var den eneste reelle manifestasjonen av Trumps tilsynelatende isolasjonistiske impulser.

Isolasjonistiske tilbøyeligheter, eller ambivalens hva gjelder USAs globale rolle, er uansett et nær permanent trekk ved det amerikanske folket. Dette kan paradoksalt nok bidra til å øke sannsynligheten for at USA forblir aktivt engasjert globalt.

Historikeren Robert Kagan har muligens rett når han hevder at «it was precisely Americans’ limitations and hesitations that made them such an attractive leader of the translatlantic ‘empire’». 

Dertil kommer at USA, sett fra (det meste av) resten av verden, oppfattes som en geografisk fjern sjømakt uten territorielle ambisjoner. Supermakten anses heller som en svært attraktiv alliert og beskytter mot mer geografisk nærliggende trusler.

Regionale våpendragere

For det andre finnes det krefter i amerikansk politikk, akademia og øvrig offentlighet som anbefaler en delvis tilbaketrekning. Tanken er at man heller lar regionale «mellommakter» bære hovedansvaret for regional sikkerhet. USA kan i et slikt scenario holde styrkene sine «over horisonten» og komme til unnsetning hvis, men bare hvis, det virkelig behøves.

Slike tanker kommer til å få nytt liv dersom Donald Trump vinner presidentvalget. Mange (men slett ikke alle) av hans støttespillere forfekter slike ideer. I praksis har en slik strategi derimot vist seg særdeles vanskelig å gjennomføre. 

Europa er langt unna å inneha de nødvendige kapabilitetene, enn si samkjørte vilje. I Midtøsten finnes heller intet land USA kan overlate ansvaret til. Og hva gjelder Øst-Asia, er så å si alle i USA og blant USAs allierte skjønt enige om at en amerikansk tilbaketrekning vil gi enorme geopolitiske gevinster for Kina (og Nord-Korea), på bekostning av de fleste andre, inkludert USA selv.

Endringer i maktbalansen

Betydelige endringer i maktbalansen er en tredje, mer fundamental årsak til at stormakter til slutt må nedskalere sine globale aktiviteter. Opp gjennom historien har imperier vokst, og de har falt, avhengig ikke minst av forskyvninger i relative maktforhold. 

Dersom gapet mellom de materielle kapabilitetene og den globale tilstedeværelsen blir for stor, «overstrekkes» imperiet og begynner å leve på lånt tid. Det britiske imperiet er ett eksempel; det sovjetiske et annet. Eksistensen av voksende stormaktsrivaler akselererer denne prosessen.

Men USA anno 2024 er ikke som Storbritannia fra fordums tider. Britenes økonomiske og demografiske basis var alltid ganske skjør, og imperiet var gigantisk. Allerede mot slutten av 1800-tallet var det klart at andre stater – ikke minst Tyskland og USA selv – hadde tatt igjen Storbritannia på mange sentrale økonomiske parametre. Det er likevel verdt å merke seg at imperiet levde, eller haltet, videre – faktisk i to hele generasjoner, før andre verdenskrig for alvor satte spikeren i dets kiste.

USA befinner seg fremdeles i en helt annen liga med hensyn til de viktigste maktfaktorene, selv i møte med et kraftig voksende Kina. I tillegg har USA (stort sett) unngått imperiers evige fristelse: å søke territoriell kontroll. USA har heller ingen store sikkerhetstrusler i egen region. 

Slike trusler utgjorde en svært kostnadsdrivende og energitappende hodepine for det britiske så vel som det sovjetiske imperiet – og det var også en sentral grunn til at det nederlandske sjøbaserte imperiet kollapset på 1700-tallet.

USA er utvilsomt i relativ nedgang, og det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter seg steg for steg østover mot Asia. Men nedgangen har hittil vært veldig treg og gradvis og, kan det virke som, nokså håndterbar.

Sorte svaner og troverdighet

Den fjerde og siste mulige årsaken er nok den minst håndfaste, selv om den muligens representerer den mest plausible kandidaten. Det dreier seg om dramatiske, lite predikerbare hendelser – såkalte «sorte svaner». Utbruddet av en storkrig, og da særskilt én med flere fronter, er nok det mest nærliggende eksempelet.

Til og med betydelige internasjonale kriser, selv om de ikke involverer full krigføring, kan være energitappende nok til at de sterkt påvirker fienders og alliertes – og ens egen – oppfatning av egne kapabiliteter og vilje. 

Det dreier seg om troverdighet, hvilket i bunn og grunn er imperiers mest verdifulle valuta. Det er derfor amerikanske beslutningstagere alltid virker så besatt på å vise styrke. 

Under den kalde krigen regnet man med at å demonstrere svakhet i de største krisene – som over Berlin, Korea, Formosa (Taiwan), Cuba og Vietnam – ville markere selve begynnelsen på slutten til det amerikanske imperiet. Slik er det fremdeles. 

Krigen i Ukraina, og USAs kort- og langsiktige respons, har også konsekvenser for hvordan alle – altså fiender, venner og USA selv – tolker holdbarheten til det amerikanske imperiet. Og tolkningen manifesterer seg i realiteter. 

Uten at andre, og USA selv, oppfatter supermakten som en troverdig stabilisator og sikkerhetsgarantist, kan ikke USA lenger fungere som en stabilisator eller sikkerhetsgarantist. Det samme gjelder en eventuell kinesisk invasjon av Taiwan. 

Dersom USA ikke svarer på denne, og dersom de ikke svarer hardt og helst militært, forvitrer den amerikanske troverdigheten – og med den også imperiet som vi kjenner det.

Det er også av slike grunner det er så vanskelig å begynne prosessen med å trekke seg tilbake. Dette gjelder så å si alle imperier fra tidenes morgen. Tilbaketrekning betyr som oftest en innrømmelse og demonstrasjon av svakhet. 

Og en innrømmelse og demonstrasjon av svakhet reduserer troverdigheten. Og redusert troverdighet betyr et imperium som raskt rystes i sine grunnvoller. Nettopp derfor kan man, inntil videre, regne med at USA blir der de blir, uavhengig av hvem som ender opp i Det hvite hus i januar.

les også:

Hva om Russland vinner i Ukraina?