Det er en mager trøst for alle de syrerne som i mer enn et tiår har lidd under tungt bombardement av sine hjem og helseinstitusjoner, som har sultet i hjel byer under beleiring, eller som har blitt nødt til å flykte fra hjemlandet. Men den måten det føres krig på, både i Syria og Ukraina, kan hjelpe oss til å forstå det større bildet og trekke slutninger for framtiden.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina er en utryddelseskrig preget av dehumanisering av fienden og systematiske krigsforbrytelser mot sivile. Denne krigføringen utfordrer også fortellingen den syriske presidenten Bashar al-Assad og hans russiske og iranske allierte har forsøkt å tvinge inn i arabiske og europeiske agendaer.

Fortellingen har handlet om en krig mot islamistiske terrorister og konspirasjon mellom fremmede makter. Den fredelige oppstanden mot Assads diktatur i 2011 nevnes ikke. På lignende vis handler den russiske propagandaen i ukrainsk sammenheng om å bekjempe et nazistisk marionettregime i Kyiv som konspirerer med USA mot Russlands interesser.

Den virkelige fienden er ikke NATO, men ønsket om frihet

«Vi kan leve med en hel rekke scenarier i Syria, bortsett fra et vestlig inspirert demokrati», sa en gang en russisk diplomat til meg ved FNs kontorer i Genève.

Det er det det faktisk dreier seg om: å forhindre spredning av liberale verdier og vestlig inspirert demokrati. Det handler om å nekte innbyggerne rettsvern, verdighet, frihet og rettferdig omfordeling av velferdsgoder. Slike myk-makt-ingredienser anses som en trussel mot de russiske hard-makt-lederne.

Derfor er det ikke NATOs utvidelse som var årsaken til Putins krig. NATO besluttet uansett i 2008 å ikke tilby noen form for institusjonalisert beskyttelse til Ukraina. Putin var engstelig for bevegelsene for frihet og demokrati som hadde smøget seg stadig nærmere innpå hans mentale og politiske bastion.

Belarusiske kvinner og menn tok til gatene i 2020 og 2021, og protestene fra Aleksej Navalnyj og hans tilhengere utgjorde en trussel mot selve Moskva. Det russiske lederskapet har hatt lite annet å tilby enn stadig trangere sosiale og politiske muligheter i et utdatert og urettferdig økonomisk system.

Vesten har vært en opportunistisk tilskuer

Syria var den operative opptakten til Ukraina. Vesten har ikke vært uskyldig, men snarere en opportunistisk tilskuer til tragedien som har utspilt seg.

Syrerne tok til gatene og demonstrerte for de universelle verdiene nedfelt i FN-pakten, ikke for «vestlige verdier». Men de henvendte seg til Vesten for støtte, slik ukrainerne også har gjort.

Støtten til syrerne viste seg å være flyktig. Forskjellen er at da syrerne tok til gatene, var det ingen russere der ennå, og truslene om en tredje verdenskrig framsto som søkte. Men da Assads tønnebomber regnet over de syriske opprørerne, og de fortvilt ba Vesten opprette en flyforbudssone eller forsyne dem med luftvernraketter så de kunne forsvare seg, opplevde de at vestlige diplomater grublet på om konflikten ville utvides eller om disse defensive våpnene kanskje kunne havne i «feil hender».

Den egentlige årsaken var at ingen ønsket å bli involvert i Syria etter den katastrofale britisk-amerikanske invasjonen av Irak i 2003 og den kontroversielle intervensjonen i Libya i 2011. Begge disse hendelsene har satt varig merke etter seg i Putins politiske hukommelse.

Å forhandle som om det ikke fantes noen krig, å bombe som om det ikke fantes noen forhandlinger

I 2015 besluttet Russland å utnytte vakuumet som de vestlige aktørene hadde etterlatt seg, og gikk inn i Syria på tre ulike plan samtidig: militært, diplomatisk og politisk.

Et av flere fellestrekk er å forhandle som om det ikke fantes noen krig og bombe som om det ikke fantes noen forhandlinger. På alle tre plan har russerne overgått sine vestlige motstykker. Mens FN forholdt seg relativt passivt i den politiske prosessen, og USA under president Donald Trump så å si hadde sluttet å uttale seg om denne saken, grep Russland sjansen og forsøkte å styrke kontrollen over den politiske prosessen.

I stedet for Russland og USA var det Russland og Tyrkia som fra 2017 viste seg som hovedaktørene i Syria og ellers i regionen. De sto mot hverandre på slagmarken, ikke med et mål om å utslette hverandre, men snarere for å inngå bilaterale avtaler, dele kaken og sette andre på sidelinjen.

Russisk forakt for internasjonale regler

Fellesnevneren for de russiske tilnærmingsmåtene er en systematisk forakt for internasjonale regler, særlig humanitærretten og menneskerettighetene. Når dette ignoreres i massivt omfang, medfører det en fare for at regler som det tidligere har hersket konsensus om, mister sin generelt forpliktende kraft. Dette vil bare bli verre dersom den ukrainske katastrofen koker over til å bli en institusjonell storkrise i FN.

Dette er en form for krigføring som forårsaker flere sivile dødsfall enn militære. Vi er vitne til at sivile områder, bakerier og sykehus bevisst gjøres til målskiver, til systematisk tortur, mishandling og drap på leger og lokale myndighetspersoner og en middelaldersk taktikk som går ut på å sulte ut boligområder og byer.

Slik er det at selv nå, i det 21. århundre, dør mennesker etter å ha spist opp alle fuglene, kattene og gresset rundt seg. Dette skjedde i Syria, og det gjentar seg nå i deler av Ukraina.

En annen mulig parallell er en oppsplitting av konflikten ved at territorier deles i mindre enheter som kan «bearbeides» en for en. Dette har den fordel at den internasjonale oppmerksomheten svinner hen, og lokale kamphandlinger slutter å skape globale overskrifter. Erobringen oppnås sone for sone, og underkastelse selges ut som forsoning.

I Syria prøvde Putin ut hvor grensene gikk for Vesten, og han oppdaget at de ikke fantes. Han kunne til og med registrere at det ikke kom noen respons etter flerfoldige angrep med kjemiske våpen fra de syriske allierte styrkene.

Fra Groznyj til Aleppo – om å skape et narrativ om «forsoning»

Før den blodige gjenerobringen av Øst-Aleppo ved juletider i 2016, og den påfølgende etableringen av de såkalte deeskaleringssonene, traff jeg en annen russisk diplomat i Genève. Hun kastet lys over erfaringen med den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj, som russiske styrker mer eller mindre jevnet med jorden i 1999:

«Vi kan oppnå forsoning også i Syria», forklarte hun i fullt alvor. «Det fungerte jo i Groznyj. Det var en kjempesuksess, for når alt kom til alt, måtte folket forsones.» Med denne logikken begynte russerne med «forsoning» i Syria og de gjør nå det samme i Ukraina. Kapitulasjon eller underkastelse innpakket i et PR-språk som går hånd i hånd med etableringen av regimevennlige lokale eller regionale organer.

Med den ubegrensete russiske selvtilliten, en gjenspeiling av at vestlige land ikke vil engasjere seg, så har Syria utviklet seg til å bli et øvingsfelt for de russiske militære før de slippes løs i det østlige Europa. Russland kvittet seg med sine gamle våpen, brukte arenaen som utstillingslokale for nye, og trente opp flyvåpenet.

Det er fascinerende å se nøyaktig hva som ikke har fungert i Ukraina: Russiske bakkestyrker fikk ikke sjansen til å trene i Syria og har mislyktes fullstendig i Ukraina.

Den russiske myk-makt-fiaskoen

I det syriske krigsteateret kastet Russland bort en unik sjanse til å etablere seg som en fredsmekler eller fredsbevarer av et eller annet slag i regionen. Russiske diplomater var ivrige etter å støtte opp under en slik fortelling.

Selv mange i den syriske opposisjonen foretrakk en russisk rolle i Syria framfor en iransk. Russland kunne ha spilt en stabiliserende rolle som selv et lammet og nølende Vesten ville ha satt pris på.

Imidlertid var det en alvorlig mangel ved denne strategien: Russlands massive brudd på internasjonal rett ved ikke bare å alliere seg med Assads regime, men også ved å tilegne seg hans metoder i krigføringen, gjorde landet til en uakseptabel politisk aktør.

Russiske diplomater har lite de skulle ha sagt

I lys av russiske militæres fremtreden i Ukraina så har dette blitt enda tydeligere. Hard makt er en integrert del av Kremls politiske kultur i dag, og diplomatene har lite de skulle ha sagt.

Russlands potensial til å opptre ikke bare som en krigspart, men også som en internasjonalt troverdig fredsstifter og fredsbevarende makt i Syria eller andre steder, har sunket til null, i hvert fall i overskuelig framtid.

Paradoksalt nok er det slik at ved å gjøre alt for å undergrave et internasjonalt klima som frambringer progressive humanitære intervensjoner eller følger prinsippet om ansvar for å beskytte, har Putins nystalinistiske, imperialistiske tilnærming gjort beskyttelse enda viktigere, sett både fra humanitære og rettslige synsvinkler.

Dette er ikke bare etisk viktig, det er også viktig for at FN skal opprettholde sin relevans og funksjonalitet, fredsbevarende kapasitet og troverdigheten til sine – ja til hele menneskehetens – universelle verdier, og til en regelbasert orden der stater og folk kan eksistere side ved side, i frihet og verdighet.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap