« Vi er midt oppi en flyktningkrise som Europa ikke har sett siden andre verdenskrig», sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under en pressekonferanse nylig.

Tre millioner har flyktet

I de tre ukene som har gått siden Russland invaderte Ukraina, har tre millioner mennesker flyktet fra landet, ifølge FN. Polen, som alene har tatt imot 1,9 millioner, ber resten av Europa om hjelp. Det er i seg selv ikke noe nytt fordi verden har over lang tid vært en arena for omfattende migrasjonsprosesser og flyttestrømmer.

Det spesielle med situasjonen i Ukraina er at det skjer i et land som er nær oss. Et land og et folk vi kan relatere til, også når ikke alle flyktningene kommer. Vi ser at det er flere og flere som ønsker å bidra og hjelpe den flyktningestrømmen som nå kommer.

Byer bombet sønder og sammen

Gjennom mange år har jeg jobbet med flyktninger, både i krigsområder og her hjemme, som forsker, som leder for flyktningprogrammer og som frivillig. Som forsker har jeg særlig sett på hvordan man kan integrere flyktninger på en rask og trygg måte.

Det mest utfordrende for de fleste flyktningene som kommer til Norge, er den uavklarte situasjonen. Flyktningene er i hovedsak kvinner og barn, og det som kjennetegner dem er opplevelsen av maktesløshet.

For de fleste vil den overskyggende tanken være ønsket om å reise tilbake til sitt hjemland. Men de store byene, hvor de aller fleste flyktninger kommer fra, er nå uten infrastruktur. Husene, skolene, fabrikkene, butikkene, sykehusene og kirker er bombet sønder og sammen. Derfor vil mange flyktninger som kommer i dag, som tror de skal reise hjem om noen uker, antakelig være her også om flere tiår.

Samfunnet må inkludere flyktningene

For å hjelpe flyktningene må vi gi dem en forutsigbar hverdag og krav som de kan mestre. Og vi må - slik Kristin Vinje skriver i et debattinnlegg i Khrono: «få dem ut i samfunnet». Samtidig må vi sikre at vi har et samfunn som inkluderer dem.

Først og fremst kommer de fleste ukrainske flyktninger fra millionbyer og vil lettest finne seg til rette i de største byene i Norge. For å komme seg ut i det norske samfunnet trenger barn og ungdom forutsigbare forhold, som i praksis betyr mottaksklasser med et støtteapparat, kjente aktiviteter som flyktningene kjenner hjemmefra som for eksempel fotball, speidermøter og leiropphold. Dette for sin egen mestrings- og bearbeidelsesarbeid.

Studenter og voksne vil kunne finne sin vei inn i det norske samfunnet gjennom intensiv språkopplæring, raske godkjenningsordninger og tilrettelagte studier.

Vi må bidra med språkopplæring

I dag kommer mange ukrainske lærere og barnehagelærere som vil og kan jobbe. Men for å kunne jobbe i Norge må man både beherske norsk, kjenne til den pedagogiske vinklingen som er vanlig i de nordiske landene, samt ta noen tilleggsprøver.

Vi i Norge trenger deres kompetanse, og vi må derfor tilrettelegge for komplementerende utdanningsløp som både ivaretar språkopplæring og fagspesifikke tilleggskurs. Men kurs i kommunens regi underviser vanligvis bare til B1-nivå, med et program som varer opptil flere år. B1-nivået er et lavere språknivå som setter fokus på hverdagssamtaler. For å kunne jobbe i barnehagen må man ha kunnskap på B2-nivå. Det får man ikke på kommunale kurs. Men det kan man raskt få ved tilrettelagte kurs med praksisoppfølging.

Flyktningene trenger begge deler – et spesialtilpasset språkkurs med komplementerende praksis for å oppnå raskt sin godkjenning i Norge. Ved en eventuell finansiering kan utdanningsinstitusjoner som NLA høyskolen, i samarbeid med kommunen og NOKUT, tilrettelegge for slike kurs i lærerutdanningen. På denne måten kan vi bidra at flyktningene selv kan oppleve seg som en viktig del av samfunnet – nå og i årene som kommer.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap