Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Jeg har nylig deltatt i en type ufrivillig feltarbeid. Jeg ble operert for kreft i tykktarmen. Med det fulgte en stomi – riktignok av temporær karakter - og et langt operasjonssår. Når jeg tenkte på det, forekom det meg å være slutten på alt av erotisk liv.

Ideal og praksis

Jeg kledde meg naken og så på den aldrende kvinnen i speilet – med en grå pose klistret til magen. Hun stirret tilbake, vekket følelser i meg og jeg tenkte «Stygg», og «The end».

Like meget som jeg lot meg fylle av disse vonde følelsene grep hjernen inn og lot meg tenke omkring mine egne følelser. Er jeg gammel og i tillegg stygg? Er dette slutten?

Nei, svarte fornuften, disse følelsene er urimelige. Disse følelsene vil stoppe meg, og jeg vil ikke stoppes. Dette er bare et nytt stadium i livet. Jeg vil fortsatt fremover og jeg vil leve snarere enn å eksistere.

LES OGSÅ

Da sexolog Bente Træen ble rammet av kreft, fikk hun selv innsikt i hvordan helsevesenet forholder seg til pasienters sexliv

Vanskelig for både helsepersonell og pasienter

Seksualitet og erotikk er viktig for meg personlig og det er jobben min også. Jeg er forsker, og jeg forsker på seksualitet. Et av de tema jeg har vært med å forske på er dynamikken mellom helsepersonell og pasienter om seksualitet etter sykdom.

Vi fant at både helsepersonell og pasienter har barrierer i forhold til å ta opp tema knyttet til seksualitet i kliniske sammenhenger1.

Helsepersonell er redd for å støte pasienter ved å tematisere sex, men sier de er villig til å snakke om det dersom pasienten ber om det. På den annen side føler mange at de ikke har kunnskap nok om seksualitet. Pasienten på sin side ønsker at helsepersonell skal ta opp temaet, og føler seg gjennomgående ikke støtt dersom tema bringes til torgs.

Snakk om det! Praktiske erfaringer

Jeg lå i sykehussengen min og tenkte på dette. Ingen leger eller sykepleiere jeg møtte tok opp temaet med meg. Litt i post-operativ morfin rus fant jeg ut at jeg måtte utforske relasjonen mellom pasienten og helsepersonell.

Jeg dro opp sykehusskjorta og pekte på stomien min: «Hva kommer dette til å bety for seksuallivet mitt?», spurte jeg overlegen.

«Vaginal penetrering og oralsex går helt fint, som vanlig», sa hen uten å blunke. Det hadde jeg i og for seg tenkt meg selv også. Men det var ikke innholdet i setningen som var viktig for meg i denne settingen. Det som var viktig var måten hen møtte meg på – med aksept - og at hen ikke ga meg inntrykk av at jeg var noe moralsk forkastelig.

Jeg følte meg så akseptert at jeg tenkte at «nå tar jeg en for laget»: «Hva med analsex da?», spurte jeg. «Det kommer an på hvordan du er kuttet og hvor mye av endetarmen som står igjen», svarte hen – igjen uten å blunke. Nå snakker vi nyheter – det hadde jeg ikke tenkt på.

Nyheter er ofte noe som vekker nysgjerrigheten og som stimulerer til ytterligere utforsking omkring et tema. Men her ble jeg utmanøvrert av mine egne angster.

Jeg våget ikke spørre hvordan dette så ut hos tilfellet meg. Hva ville overlegen tro om meg hvis jeg spurte om det? Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at jeg ble møtt med aksept, fikk ny kunnskap i tillegg til å møte meg selv i døra.

Ikke alle er gifte heteroseksuelle

For helsepersonell er det nok lettere å snakke om kroppslige og medisinske fakta enn om psykologiske forhold. For eksempel, jeg opplevde at samtaler med helsepersonell om sex tok som utgangspunkt i at jeg hadde en fast partner og var i et kjæresteforhold, og at jeg var heteroseksuell. Jeg hadde ønsket meg at legen eller sykepleieren hadde utforsket dette mer.

Alle er ikke i parforhold og alle er ikke heteroseksuelle. Jeg er frivillig singel, som det heter seg. Men jeg fikk en følelse av at helsepersonell tenkte at det var da enda godt at hun er singel – når uhellet først er ute. Altså, en forestilling om at sexlivet til folk i parforhold er viktigere enn folk som ikke har fast partner.

Det er usant, og det er diskriminerende. Likeledes er forestillingen om at alder spiller en rolle, og at eldre voksnes sexliv er mindre verdt enn yngre sine sexliv. Det er like usant, og det er like diskriminerende.

Ulik maktbalanse

Når man er pasient, ligger man på mange måter nede. Det er i denne tilstanden helsepersonell venter på at pasienten skal ta initiativ til å snakke om sitt mest intime. Det sier seg selv at dette blir feil.

Jeg skulle ønske at hver hjelpepleier, sykepleier og lege ville ta inn over seg hvilken makt de besitter i kraft av sin posisjon. Gjør de det forstår de også umiddelbart at det er helsepersonells ansvar å tematisere seksualitet, og ikke pasientens ansvar.

Dette handler jo til syvende og sist om pasientens livskvalitet, enten pasienten er ung eller gammel, streit eller skeiv, singel eller gift. Alle har vi krav på å bli tatt på alvor i sårbare situasjoner.

LES OGSÅ:

Svært mange som har sex med både menn og kvinner oppfatter seg selv som heterofile