– Hvordan kan man tilbakeholde virksomme tiltak når pengene triller fritt til protonterapi? spør Bjørn Hofmann.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Kreftbehandling:
Når protoner blir hellige
KRONIKK: Det bygges nå to sentre for protonterapi i Norge uten at det har vært gjort systematisk vurdering av effekt og kostnadseffektivitet. Samtidig er prioriteringskriteriene kortsluttet. Hvordan er det mulig? Har protoner blitt så hellige at de tilbes og innføres uavhengig av helsegevinst?
I juni 2018 ble det gjort endelig vedtak om at det skal bygges to sentre for protonterapi i Norge; ett i Oslo og ett i Bergen. Kostnadsrammen er på 3 milliarder norske kroner, men behandlingsformen er ikke ansett etablert og dokumentert ut over for et begrenset antall kreftformer.
Hvordan kan det ha seg at så store, dyre og omfattende teknologier innføres uten at etablerte (og lovfestede) prioriteringskriterier tilsynelatende er oppfylt? Spørsmålet er særlig relevant når pasienter og pasientgrupper opplever at de ikke får tilgang til viktige medikamenter fordi de vurderes å være for dyre. Dessuten er nytten protonterapi omstridt.
Har «kortsluttet» de etablerte og rasjonelle prosedyrer og prosesser
I Norge skal nye teknologier og metoder vurderes systematisk og grundig med tanke på effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet. Dessuten skal de også vurderes med tanke på om de tilfredsstiller prioriteringskriteriene: alvorlighet, nytte og ressurser. Ifølge Utredningsinstruksen skal statlige tiltak også utredes grundig og åpent og parter skal høres. Ingen av disse forutsetningene er oppfylt for prosessen knyttet til innføring av protonterapi i Norge.
Dette er temaet til en fersk masteroppgave ved Universitetet i Oslo der Ingeborg Hagerup-Jenssen undersøker dokumentene forut for beslutningen om å etablere to protonsentere. Hun finner at man opprinnelig ville kjøpe tjenester i Sverige, men så snudde om og på et tidspunkt ville bygge ett protonsenter i hver helseregion. Til sist ble det besluttet å etablere disse bare i Bergen og Oslo.
Hagerup-Jenssen viser i den spennende oppgaven hvordan «mekanismer som distriktspolitikk, «teknologibegeistring» og faglig og politisk prestisje [synes] å ha hatt vesentlig betydning for prosessen og den endelige beslutningen». Dette har «kortsluttet» de etablerte og rasjonelle prosedyrer og prosesser i tråd med alminnelige og etablerte kriterier.
Hevet over allmenn vurdering?
Med den foreliggende dokumentasjonen, som hun har gravd frem, er det lett å slutte seg til hennes betraktninger: «Å bruke 3 milliarder til tiltak som i stor grad vil være å anse som utprøvende behandling i mange år fremover bryter fundamentalt med de prinsippene man ellers legger til grunn for prioritering og innføring av nye metoder.»
Noen behandlingsformer synes hevet over allmenn vurdering. Vi vet at kreft er en sykdom med høy prestisje og at vi kan oppleve et teknologisk imperativ. I tillegg har vi diverse tanketilbøyeligheter, slik som at «avansert er bedre enn enkelt» og «dyrt er bedre enn billig».
Derfor er det kanskje ikke så underlig at protoner fremstår som hellige i det norske helsevesenet. Men prioriteringsetisk er det problematisk: Hvordan kan man tilbakeholde virksomme tiltak når pengene triller fritt til protonterapi?
