Brystkreft er den hyppigste kreftformen blant kvinner i verden og i Norge. I 2018 fikk flere enn 3500 kvinner diagnostisert sykdommen.

Fremdeles dør nærmere 600 kvinner i året av brystkreft – men vi skal ikke mer enn 25 år tilbake før antallet døde lå på godt og vel 800 hvert år. Bedre røntgenutstyr som kan avdekke svulstene i et tidlig stadium, organisert mammografiscreening, økt bevissthet om sykdommen og nye behandlingsformer har bidratt til å redusere dødeligheten av sykdommen betydelig de siste tiårene.

Mye av oppmerksomheten rundt brystkreft er Rosa Sløyfe-bevegelsens fortjeneste, og i oktober har landet nok en gang vært farget rosa. Men hva driver fagmiljøene med resten av året – når de rosa lyskasterne blir slått av?

Hvor gode er vi på brystkreft i Norge?

Norge ligger lavt i Norden når det gjelder både forekomst og antall dødsfall av brystkreft per 100 000 innbyggere. Resultater fra kvalitetsregistret viser at det stadig blir mindre forskjeller mellom sykehus i diagnostikk og behandling i Norge, men at det er fortsatt ulikheter – for eksempel på hvor mange som får brystbevarende behandling. Fagmiljøene diskuterer slike variasjoner, og arbeider kontinuerlig for å få enda mer presis screening, diagnostikk og behandling.

Organiseringen av helsetjenesten i Norge, kombinert med norsk lovgivning, gjør det mulig å overvåke screening, diagnostikk og behandling av brystkreft på nasjonalt nivå. Få andre land har denne muligheten. I Norge er det Kreftregisteret som har oppdraget med å samle inn data om kreftforekomst, diagnostikk og behandling, i tillegg til å formidle kunnskap om kreft til det beste for befolkningen.

Alle kvinner i Norge mellom 50 og 69 år tilbud om screening annethvert år gjennom det offentlige Mammografiprogrammet. Til tross for at det er et tilbud som anbefales av europeiske og internasjonale helsemyndigheter, er det fortsatt sterke meninger rundt mammografiscreening i Norge.

Noen mener at dette ikke er en god idé, mens andre peker på studier som har vist at screening reduserer dødeligheten også for kvinner under 50, samt kvinner over 70, og at Mammografiprogrammet bør utvides.

Hvorfor er det uenighet om mammografiscreening?

Å finne svulster tidlig i sykdomsutviklingen betyr som oftest at pasienten kan få enklere og mer skånsom behandling. Svært få kvinner diagnostisert med brystkreft i et tidlig stadium dør av sykdommen. Derimot er det slik at bare 30 prosent av kvinnene med brystkreft i stadium 4 overlever sin kreftsykdom i fem år eller mer. Blant de som deltar i screeningprogrammet og får oppdaget kreft, har kun 0,5 prosent svulster i stadium 4, mens andelen er på mer enn 10 prosent blant de som ikke deltar. At screening reduserer dødeligheten av brystkreft, er det ikke uenighet om lenger.

Uenigheten går på om det virkelig var nødvendig å finne kreften.

Når brystkreft kan oppdages så tidlig som i dag, så betyr det også at en del kvinner aldri ville fått plager, og aldri ville oppdaget sin kreft dersom de ikke hadde gått til screening. De kunne i teorien dødd uvitende om svulsten i brystet. Dersom de går til screening, og får vite om en kreft de kunne levd uvitende om, så kalles det overdiagnostikk.

Overdiagnostikk er ikke det samme som feildiagnostikk, slik som mange forledes til å tro. Det er altså funnet kreftceller i brystet. Overdiagnostikk inntreffer fordi noen kreftsvulster vokser sakte. Siden det ikke er mulig å vite hvilke svulster som utvikler seg sakte, og hvilke som plutselig kan bli aggressive og farlige, så får alle kvinner som får påvist brystkreft tilbud om behandling. Ulempen med behandling er at den kan gi bieffekter, både umiddelbart og senere.

Hvor stort er problemet knyttet til overdiagnostikk?

Siden vi ikke kan vite sikkert hvilke svulster som aldri ville blitt oppdaget uten screening, er det heller ikke mulig å telle hvor mange kvinner som er overdiagnostisert med brystkreft, eller vite hvem det gjelder.

Noen mener at overdiagnostikk er et veldig lite problem (under 5 prosent). Andre mener alle kreftsvulster som detekteres i stadium I er overdiagnostisert. Da blir tallet ekstremt høyt, 70 prosent blant de som går til screening, 30 prosent blant de som ikke går. Forutsetningen for et slikt anslag er altså at alle stadium I svulster forblir snille i all evig tid. Denne forutsetningen kritiseres som ulogisk, ettersom også store svulster må ha vært små en gang. Her er vi ved kjernen for hvorfor diskusjonene rundt nytten av mammografi fortsetter. Det blir mye synsing.

En del forskere har prøvd å beregne omfanget av overdiagnostikk i statistiske modeller. Premissene som legges inn i disse modellene er helt avgjørende for hvor stort tallet blir. Resultatene varierer enormt - fra 0 til 75 prosent. Igjen blir det mye synsing og de høyeste tallene får de største medieoppslagene.

Fra Kreftregisterets side mener vi det er viktig å erkjenne at overdiagnostikk finnes, men at omfanget ikke kan beregnes eksakt. Forskere klarer kanskje heller aldri å enes om hvordan det best kan beregnes eller hva som er det beste anslaget.

I en uavhengig rapport fra Norges Forskningsråd fra 2015 ble det antydet at 20 prosent av kvinnene som ble screenet i Norge var overdiagnostisert. Det vil si at en av fem brystkreftpasienter i Mammografiprogrammet kunne sluppet å få sin diagnose. De fleste fagmiljøer i andre land anslår et tilsvarende eller lavere nivå.

To råd til kvinner

Så hva skal kvinner gjøre i jungelen av informasjon? Vi har to råd;

1) Sett deg inn i fordeler og ulemper ved screening og bestem deg for om du vil delta i Mammografiprogrammet, og vurder opp mot egne verdier og prioriteringer. Du kan for eksempel bruke informasjonen på Kreftregisterets nettsider.

2) Bruk sunn fornuft når du hører eller leser sensasjonelle nyheter som går den ene eller andre veien om mammografiscreening. Sensasjonelle nyheter kan være feil - eller i alle fall særdeles omdiskutert.