Året 2020 var det varmeste og nest våteste i Norge siden år 1900, med et temperaturnivå på 2,4 grader over normalen og et nedbørsnivå på 125 prosent over normalen. Selv om mange fortsatt nyter et godt skiføre høyt til fjells denne våren, blir vintrene stadig kortere og våren starter tidligere. Flere steder i landet starter våren nå to uker tidligere. Disse gradvise endringene kommer i tillegg til hyppigere ekstremværhendelser. Klimaendringene stiller samfunnet overfor store utfordringer.

For å ruste samfunnet mot klimaendringene, vedtok EU-kommisjonen nylig en ny strategi for tilpasning til klimaendringer. Denne inngår i EUs grønne vekststrategi, European Green Deal – på norsk Europas grønne giv. Strategien innebærer også et forslag om en ny, europeisk klimalov, som forplikter medlemslandene til å utforme nasjonale klimastrategier.

Europa er sårbart for klimaendringene

EUs første tilpasningsstrategi fra 2013 hadde som mål å oppmuntre til handling, bygge kunnskap, og fremme tilpasning i de mest sårbare sektorene i medlemsstatene. Evalueringen viste at selv om strategien stort sett har oppfylt sine mål, er Europa fortsatt sårbart for klimaendringer som skjer både i og utenfor EU.

Noen viktige tiltak er gjennomført, for eksempel når det gjelder vern av fysisk infrastruktur, som veier og bygninger, mot klimaendringer og å skaffe fram ny kunnskap om klimaendringer og hvordan beskytte seg mot dette. Evalueringa peker på at det videre arbeidet med klimatilpasning bør rette mer oppmerksomhet mot situasjonen i byer, ta i bruk såkalte naturbaserte løsninger (eksempelvis å restaurere myrer som flombeskyttelse heller enn å bygge store flomvoller langs elvene), oppmuntre privat sektor til større innsats, samarbeide mer på tvers av sektorer, og bli flinkere til veiledning om klimatilpasning. Resultatene av evalueringen gjenspeiles i de fire målene i den nye strategien, som er å gjøre klimatilpasning smartere, raskere, mer innretta på å endre systemer og mindre innretta på enkelttiltak, og mer internasjonal. Alt dette for å nå et overordna mål om et klimarobust EU innen 2050.

Tempoet må opp

Smartere klimatilpasning innebærer blant annet gjennom mer forskning å redusere usikkerheten om hvordan klimaendringene kan påvirke samfunnet. Det innebærer også å lære mer om hvordan vi kan leve med den samme usikkerheten og likevel gjennomføre tiltak for klimatilpasning.

Effekten av klimaendringene varierer geografisk, og smart klimatilpasning vil også handle om å peke ut hvor områder som er mest sårbare for klimaendringer ligger. Fordi klimaendringene stadig blir større, lærer vi stadig nye ting om hvor og hvordan endringene skjer og hvilke effekter og konsekvenser de har. Det er derfor nødvendig å øke tempoet i arbeidet med klimatilpasning. EU-strategien legger opp til å styrke den økonomiske innsatsen på nasjonalt nivå, satse på naturbaserte løsninger og trappe opp kommunenes innsats. Den nye strategien er også mer innretta mot å endre systemer i samfunnet, i stedet for å satse på isolerte tekniske tiltak.

Et viktig grep for å få til dette er å legge større vekt på å se alle tiltak under ett; tiltak som skal gi oss klimagassreduksjon, klimatilpasning, vern av biologisk mangfold, og bærekraftig utvikling – ikke minst for å sikre at de ikke kommer i veien for hverandre.

Ikke ett ord om klimatilpasning i klimameldinga

Ethvert politikkfelt krever jevnlige oppdateringer på nasjonalt plan. Regjeringen har gjort dette på utslippsdelen av klimaarbeidet gjennom stortingsmelding nr. 13 (2020-2021) «Klimaplan for 2021-2030» – den såkalte klimameldinga – men heller ikke i årets klimamelding står det ett eneste ord om klimatilpasning. På tilpasningssiden av klimaarbeidet har arbeidet med politikkutvikling sakket akterut. Fortsatt gjelder en offentlig utredning fra 2010 og den så langt eneste stortingsmeldinga som gjelder klimatilpasning er fra 2013.

Klimatilpasning er og blir klimapolitikkens «lillebror». Siden klimaspørsmålet først kom på den politiske dagsorden, er det lagt fram ti ganger så mange stortingsmeldinger om reduksjon av klimagassutslipp. Dette er særlig underlig siden regjeringen i 2018 la fram en offentlig utredning – Klimarisiko og norsk økonomi (NOU 2018:17) – hvor risiko knyttet til klimaendringer og utslippsdelen av klimaarbeidet nettopp slås sammen i det felles konseptet «klimarisiko». Det er en slik kobling EU har gjort i sin klimapolitikk, men som den norske regjeringen ennå ikke har fått til.

Vi trenger ny politikk

Som det er påpekt i EUs nye klimatilpasningsstrategi, forandrer klimaet seg og stiller samfunnet overfor stadig nye utfordringer vi må tilpasse oss. Det kommer på toppen av de gamle, uløste problemene, som trange avløpsrør og veier som oversvømmes. Vedlikehold av fysisk infrastruktur ligger langt etter behovet også med dagens klima, og kommunene har verken kapasitet til å analysere eller ta tak i de kjente utfordringene klimaendringene alt i dag byr på.

Fram mot 2050 er det likevel viktigst at vi forbereder oss på de nye og sammensatte omstillingsutfordringer: I tillegg til å tilpasse oss de klimaendringene det er for sent å stanse, må vi også fjerne utslippene av klimagasser, legge om til et energisystem som utelukkende består av fornybar energi, og stanse tapet av biologisk mangfold. Denne formidable listen sier alt om at vi ikke bare må oppdatere og styrke dagens kjente form for klimatilpasningspolitikk; vi må også etablere en ny form for politikk for bærekraftig klimatilpasning, som samler alle de akutte utfordringene i ett og samme rammeverk.

Spørsmålet til regjeringen og Stortinget er: Når får Norge en oppdatert politikk for bærekraftig klimatilpasning – en som er like ambisiøs som EUs politikk – og står i stil med de nye problemene vi har foran oss?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap