Det er i grunnen underlig hvordan Norge har spilt bort sitt beste kort i klimaarbeidet, nemlig å redusere utslippene der det vil smerte minst. I stedet piner Norge seg som nasjon med å gå løs på de virkelig vanskeligste utslippene, som berører din og min hverdag direkte, som å spise mindre kjøtt, kjøre mindre bil, og reise sjeldnere på flyferie, skriver Carlo Aall.

Norge kunne nådd sitt klimamål for 2030 allerede i 2022

KRONIKK: Det er lett for Norge redusere klimagassutslipp. Det innebærer å redusere utvinning av olje og gass på norsk sokkel, og å lære av noe av Peer Gynt.

Det siste Stortinget gjorde før påskeferien var å godkjenne klimameldingen. Den er beskyldt for å være symbolpolitikk fra både de som ønsker en mer og en mindre ambisiøs klimapolitikk. Hvorfor blir det slik? Ibsens fortelling om Peer Gynt forklarer hvorfor – og viser hvordan komme ut av dette uføret.

Klimapolitikk med null effekt

Alle land må ifølge den internasjonale klimaavtalen lage et årlig regnskap for de utslippene av klimagasser som fysisk skjer innenfor landegrensene. Ifølge dette offisielle klimagassregnskapet har norske utslipp vært stabile i lang tid, men gått litt ned de siste årene. Nå er det to prosent lavere enn i 1990 - året som gjerne regnes som startåret for norsk og internasjonal klimapolitikk. Et helt annet regnskap gjelder utslipp fra forbrenning av den oljen og gassen Norge produserer og eksporterer. Disse utslippene varierer fra år til år, og har vært 10-20 ganger større enn de årlige offisielle norske utslippene. I år er disse utslippene 30 prosent høyere enn i 1990.

Det blir med norsk klimapolitikk som utbruddet til Peer Gynt: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest».

Norge - og verden for øvrig - har bak seg 30 år med en aktiv klimapolitikk, men effekten har vært minimal. Det vil si, om vi slår sammen de offisielle utslippene og utslippene fra forbrenning av norskprodusert olje og gass, har utslippene faktisk økt.

Den politikken som har ledet frem til denne egentlige fiaskoen har likevel medført mye politisk støy: Én regjering har gått av (Bondevik I regjeringen i 2000 etter den såkalte gasskraftsaken) og nye partier har blitt dannet i protest mot klimapolitikken og fått stor oppslutning (det såkalte bompengepartiet, som i kommunevalget 2019 ble det fjerde største partiet med i snitt 8,8 prosent i de 13 kommunene de stilte liste).

Hvorfor har det blitt så mye skrik og lite ull i norsk klimapolitikk?

Peer Gynt – og Ola Borten Moe – gir oss svaret

I 2011 slo daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) fast til Dagens Næringsliv at åpning av nye felt, eller utvinningstakten på eksisterende brønner, ikke vil bli styrt av hensynet til klimaet. Samtlige partier på Stortinget med flere enn én representant har gjennom sin regjeringsdeltakelse sluttet opp om dette prinsippet. Og da blir det med norsk klimapolitikk som utbruddet til Peer Gynt: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest».

Peers utbrudd blir ofte tatt til inntekt for at det kan komme interessante resultater selv om forberedelsene har vært mangelfulle og forutsetningene feil. Men som oftest går slike forsøk dårlig.

Som prosaiske Innovasjon Norge gjennom markedsføringsorganet Visit Norway påpeker, så gir Peer Gynt «innblikk i den norske folkesjela». Da er det kanskje ikke så overraskende at et slikt innblikk også gjelder for den norske klimapolitikken. Peer Gynts ofte siterte uttalelse faller i fjerde akt. Da har Peer blitt en middelaldrende og velstående forretningsmann, etter å ha drevet med slavehandel, misjonærvirksomhet og økonomisk spekulering. Han liker å imponere sine europeiske venner, men når situasjonen krever handling og valg fra hans side, trekker han seg. I stedet bestemmer han seg for å bli profet, men som profet misbruker han sin posisjon og etter hvert ender han opp på galehuset, i Egypt av alle steder, og blir der kronet til keiser av de gale. Du ser likheten med norsk klimapolitikk?

Hvem avlyste logikken om at forurenseren skal betale?

Den viktigste analogien mellom Peer Gynt og norsk klimapolitikk er vegringen mot å gjøre de viktige og store handlingene.

I motsetningen til resten av miljøpolitikken, der man gjør det åpenbart mest fornuftige – man slutter med ting som man finner ut ikke bør skje lenger, så aksepterer norske klimapolitikk fortsatt utvinning av fossil energi. Istedenfor retter klimapolitikken seg inn mot å redusere bruken av fossil energi.

Forurenseren er ikke lenger den som produserer det som skader miljøet, men den som bruker produktet.

Norge vedtok i sin tid å slutte med atomkraft. Det har andre land gjort også, senest Japan og Tyskland. Man gikk til kilden – til forurenseren – og satte inn tiltaket der. Det var ingen som kom på tanken å legge avgifter på atomkraft, å la atomkraftverkene fortsette å produsere, og så satse på at avgiftene ville redusere etterspørselen etter atomkraft slik at kraftverkene etter hvert måtte stenges ned. I klimapolitikken har man skiftet subjekt: forurenseren er ikke lenger den som produserer det som skader miljøet, men den som bruker produktet.

Klima som paradegrenen i symbolpolitikk

Det er i grunnen underlig hvordan Norge har spilt bort sitt beste kort i klimaarbeidet, nemlig å redusere utslippene der det vil smerte minst. I stedet piner Norge seg som nasjon med å gå løs på de virkelig vanskeligste utslippene, som berører din og min hverdag direkte, som å spise mindre kjøtt, kjøre mindre bil, og reise sjeldnere på flyferie.

Fordi tiltak på disse områdene nettopp smerter og fører til sterk politisk motstand, ender man istedenfor opp med symboltiltak som i tillegg ofte virker mot sin grunnleggende hensikt om å løse de globale miljøproblemene: Vi bygger ned urørt natur for å skaffe mer fornybar energi, for så å bruke denne til å redusere klimagassutslippene fra å fortsette med produksjon av olje og gass.

Eller vi planter ned den vakre vestlandsnaturen med gran, for derved å binde karbon. Eller vi subsidierer en massiv videreføring av privatbilismen – men nå som elektrisk privatbilisme – og kan dermed peke på trafikkprognoser som argument for fortsatt utvidelse av vegnettet og dermed nedbygging av sårbar natur. Hvor symbolsk er ikke dette?

Hvordan Norge innen 2030 kan fjerne tilsvarende 100 prosent av våre offisielle utslipp

2030 er året da norske klimagassutslipp ifølge regjeringens klimamelding skal reduseres med 50-55 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det vil si at nivået skal reduseres med tilsvarende 25,7 – 28,3 millioner tonn CO2. Analyser av både klimameldingen og Stortingets behandling av meldingen viser at dette målet blir svært krevende for ikke å si umulig å nå.

En stortingsmelding som kom rett i forkant av klimameldingen – perspektivmeldingen - spår at produksjonen av norsk olje og gass vil øke de nærmeste årene og så gå ned i 2030 til om lag samme nivå som i 2019. Regjeringens budskap er at vår produksjon av olje og gass skal fortsette til det blir «tomt», og at dette angivelig skal være i tråd med anbefalingene i FNs klimapanel.

Hva om Stortinget nå hadde bestemt seg for å gjøre det motsatte av det Borten-Moe, og regjeringene etter han, har ment og nå la klimapolitikken styre oljepolitikken og dermed nivået på norsk utvinningen av olje og gass. Hvilken effekt kunne en slik innretning av klimapolitikken ha hatt på de globale utslippene av klimagasser?

Et ofte brukt argument mot å redusere utvinningen er at det bare vil føre til at andre land produserer tilsvarende mer, slik at nettoeffekten når det gjelder reduksjon av globale klimagassutslipp derved blir null. Legger vi til grunn hva forskningen og ikke politikere sier om dette betimelige spørsmålet, så er svaret et annet. Vurderingene gjort av Statistisk sentralbyrå viser at to tredjedeler til halvparten av den oljen og gassen vi tar ut av det globale markedet vil bli erstattet med økt produksjon fra andre land.

Legger vi disse forutsetningene til grunn så kunne Norge i prinsippet nådd sitt klimamål for 2030 allerede i 2022, ved å redusere utvinningen med 7–12 prosent. Da er vi tilbake på det produksjonsnivået Norge hadde i 1994-1995.

Symboler som virker

Det er ett problem med løsningen beskrevet over, og det er av rapporteringsteknisk karakter. Norge får ikke lov å godskrive denne typen utslippsreduksjon i sin offisielle rapportering til FNs organ som overvåker oppfølgingen av de internasjonale klimaforpliktelsene. Her rapporteres, som påpekt innledningsvis, bare de reduksjoner som fysisk skjer innenfor de respektive lands grenser. Men fordi Norge åpenbart ikke vil klare å redusere sine offisielle klimagassutslipp i tråd med målene i den siste klimameldingen, er det nødvendig å bidra på andre måter – og da er den åpenbare muligheten å begynne en styrt avvikling av norsk produksjon av olje og gass.

Om vi gir oss selv 15 år til en slik avvikling vil vi hvert år i teorien bidra med å fjerne klimagassutslipp globalt tilsvarende de samlede offisielle norske klimagassutslipp. Det er en form for symbolpolitikk som vil slå dramatisk positivt ut i den internasjonale klimadebatten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
forskning.no og Forskersonen har nå stengt kommentarfeltet - les mer.

Powered by Labrador CMS