All flytrafikk er skadelig og bør begrenses. Flyplassene krever masse areal og bidrar til utslipp i anleggsperioden og ved bruk. Men for mange sitter det langt inne å droppe storbyferien, skriver Willy Guneriussen.
All flytrafikk er skadelig og bør begrenses. Flyplassene krever masse areal og bidrar til utslipp i anleggsperioden og ved bruk. Men for mange sitter det langt inne å droppe storbyferien, skriver Willy Guneriussen.

Klarer vi å endre oss når krisene er lenger unna?

KRONIKK: Koronakrisen viser at vi har potensial for kraftfull kollektiv samhandling. Vi klarer å slutte å reise og gå i flokk på tur. Men er vi villig til å endre adferd når krisene er like truende, men ikke oppfattes som like akutt?

Koronapandemien viser at visjonen om at vi gjennom kunnskap og teknologisk kraft skal kunne beherske naturen fullstendig, er tvilsom. Naturen tar alltid igjen.

Naturkreftene truer med å sette hele det moderne systemet ut av spill for en kortere eller lengre periode. Dessuten kan vi være sikre på at det vil dukke opp nye virus og mutasjoner, som truer helsen vår og funksjonene i samfunnet.

Kanskje fører koronapandemien til varige endringer i økonomi, forvaltning og politisk styring. Noen håper og tror at det vil føre til styrking av fellesskap og evnen til kollektivt ansvar. Andre frykter dystopiske konsekvenser, som at noen land innfører diktatur.

Pandemien og reaksjonene på den viser at det moderne samfunnet har potensial for kraftfull kollektiv samhandling. I alle fall for en stund. Enkeltpersoner, grupper og institusjoner i forskjellige land er mobilisert i en felles kamp der vi underlegges nye begrensninger. De aller fleste aksepterer at vi må slutte å reise og gå i flokk på tur. Spørsmålet er om vi klarer det når krisen er lenger unna.

En helt annen tidshorisont

De fleste alvorlige økologiske krisene vi står overfor har nemlig en helt annen tidshorisont enn dagens koronapandemi. Klimagassutslipp, forurensning av hav, luft og jord og utrydding av dyrearter er store kriser, men de er ikke akutte på samme måte som pandemien. Likevel er de like dødelige på lengre sikt.

Det virker ikke som om disse krisene krever øyeblikkelige og kraftfulle grep. Dermed er det ikke opplagt at de politiske og økonomiske systemene vil være i stand til å agere kraftfullt, for å forhindre høy risiko og alvorlige konsekvenser langt inn i framtiden. Det politiske systemet retter seg i hovedsak mot utfordringer innenfor en valgperiode.

Hver og en av oss må gjøre store endringer

For å skåne naturen kreves store endringer fra hver og en av oss. Vi må kanskje slutte å reise på venninnetur til Lisboa og venne oss til å tjene mindre. Eller kommer de økologiske, potensielt dødelige krisene for langt fram i tid, til at vi klarer å endre noe som helst?

Det spesielle med pandemien er at den framstår som en akutt og potensielt dødelig fare som krever umiddelbare reaksjoner. De fleste alvorlige økologiske krisene vi står overfor har en helt annen tidshorisont. Er det derfor vi ikke klarer å endre adferd, selv om de potensielt er like dødelige?

Spørsmålet er hvor mye politikerne vil lære av koronakrisen og om de vil møte kommende kriser på en ny måte. I den vanlige håndteringen av klimaproblemene, er det mye som sies og lite som gjøres. Det er så mange økonomiske interesser som står på spill at det kan være nærmest umulig for ansvarlige politikere å begrense oljeutvinning og annen problematisk utnyttelse av naturen. Det gjenstår å se om vi vil oppleve en mer kraftfull miljøinnsats i etterkant.

Mye tyder på at mange forventer at samfunnet skal tilbakestilles og at de økologiske perspektivene blir de samme som før koronakrisen.

Naturen tar igjen

I dag dreier diskusjonen seg rundt naturens sårbarhet. Men slik har det ikke alltid vært. Utviklingen av industrisamfunnet førte med seg drømmer og visjoner om at mennesket kunne kontrollere naturen. Vi kunne skape velstand og samtidig utnytte naturens ressurser til fulle. Lenge rådet ideen om naturen som en uuttømmelig kilde, som noe vi kan bruke av – så mye vi vil – uten alvorlige negative konsekvenser.

I dag ser vi at det skaper problemer. Naturen tar igjen med uventede trusler og begrensninger, for eksempel på klimafronten. Og nå er det jo en hel pandemi over oss. Mye av det som skjer, skyldes vår egen aktivitet.

Det finnes ingen enkel løsning, verken teknologisk eller politisk. I noen tilfeller kan det være mulig å frikoble økonomisk vekst fra økende naturskade og negative konsekvenser på sikt. Det kan skje gjennom effektivisering som reduserer energi- og materialbruken. Men hvis gevinsten fra denne effektiviseringen brukes til en radikal økning av produksjonen, vil det økologiske fotavtrykket bare øke og forsterke problemene.

Vi må senke levestandarden vi har lagt oss til

For å forhindre de destruktive prosessene kreves dyptgripende endringer i det økonomiske systemet, og det vil kreve et offer for folk flest: Vi må senke den levestandarden vi har lagt oss til.

Det materielle forbruket må ned i de rike landene. Folk har vent seg til et forbruk som ikke er bærekraftig på lang sikt, for eksempel flyreiser. Før koronakrisen reiste nordmenn gjerne på to-tre utenlandsturer i året. Flytrafikken er en viktig kilde til forurensning, og de store flyene vil aldri kunne drives av elektrisk energi. All flytrafikk er skadelig og bør begrenses. Flyplassene krever masse areal og bidrar til utslipp i anleggsperioden og ved bruk.

For de fleste sitter det langt inne å droppe storbyturen. Vi sier at vi vil jobbe mindre i stedet for å få høyere lønn, men glemmer at vi må produsere og konsumere mindre i samme slengen. Det er mekanismer i vårt økonomiske system som gjør snuoperasjonen vanskelig.

Vi synes å være låst fast i en vekstlogikk vi ikke kommer ut av. Vi må stille spørsmål ved arbeidsbegrepet og etablerte forestillinger om det gode liv. Vi må jo ha mat, hus og veier, men på et lavere nivå som ikke gir uopprettelige skader på naturen og på framtidige generasjoner.

Powered by Labrador CMS