– Vi må også ta hensyn til hva slags sosiale konsekvenser ulike klimatiltak kan gi, ellers vil de kunne skape mer sosial ulikhet, mangle legitimitet, og dermed ikke virke etter hensikten, skriver kronikkforfatterne.
(Foto fra klimademonstrasjon i New York, USA, 6. desember: Scott Heins / AFP / NTB Scanpix)
Grønt må også være rettferdig
KRONIKK: Det forhandles om klima denne uken i Madrid. Neste år skal alle land melde inn nye og mer ambisiøse mål for utslippskutt. Økt kunnskap om de sosiale konsekvensene av klimatiltak er nødvendig, ellers risikerer vi en klimapolitikk som ikke virker godt nok.
Det haster med effektiv miljøpolitikk om verden skal klare å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader og stanse tapet av naturmangfold.
Men vi må også ta hensyn til hva slags sosiale konsekvenser ulike klimatiltak kan gi, ellers vil de kunne skape mer sosial ulikhet, mangle legitimitet, og dermed ikke virke etter hensikten.
Disse konsekvensene er ofte dårlig utredet. Noen ganger protesterer folk høylytt når tiltak skal gjennomføres. Andre ganger rammes marginaliserte grupper som ikke har kraft eller ressurser til å heve stemmen. Det er en fare for at grupper med makt og nettverk blir hørt, mens andre får dårligere levekår når klimatiltak gjennomføres.
Forskningssenteret Include etableres nå ved Universitetet i Oslo for å samle erfaringer og bygge kunnskap om hvordan vi kan oppnå en sosialt rettferdig energiomstilling.
Hvilke typer hensyn skal veie tyngst?
Den viktigste årsaken til global oppvarming er utslipp fra olje, kull og gass. Produksjon og forbruk av fossil energi utgjør 80 prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene, og truer også natur og miljø. Det er bred enighet om at vi trenger et grønt skifte, og at det må skje raskt. Spørsmålet er hvordan.
Sentralt i energiomstillingen står overgangen fra fossile til fornybare energikilder samt utvikling av ny og grønn teknologi. Utfordringen er at tiltak som skal begrense klimagassutslipp, både kan føre til nye miljøproblemer og ha negative sosiale virkninger. Som når vindkraftutbygging truer fuglelivet og livsgrunnlaget til marginaliserte grupper, eller boligfortetting spiser av dyrket mark eller viktig naturlandskap. Hvilke typer miljøhensyn skal veie tyngst, og hvilke gruppers interesser bør vinne frem?
Her følger to eksempler som illustrerer hvorfor det i tiden som kommer blir viktig å undersøke sosiale aspekter ved det grønne skiftet.
Kasseroller med vann som oppvarming
Det vil komme en ny norsk forskrift for elektrisk strøm som gjør at nettleien kan beregnes på en annen måte enn i dag. Ideen er å utnytte fleksibiliteten som ligger hos brukeren for å unngå fordyrende investeringer i nettet. For eksempel kan det bli dyrere å bruke strøm noen tider på døgnet (når «alle» bruker strøm) og billigere i andre perioder.
Her spør forskerne i det nye senteret Include: Hvem vil kunne flytte forbruket sitt i løpet av døgnet, og hva vil bli de økonomiske og sosiale konsekvensene av en slik endring?
I vår tidligere forskning har vi sett store forskjeller mellom dem som bor i enebolig og dem som bor i blokk når det gjelder fleksibel strømbruk. Noen borettslag tillater ikke bruk av vaskemaskiner etter klokken 20, eller de har forbud mot varmepumper. Samtidig er de som bor i enebolig heller ikke en enhetlig gruppe.
Endringer i strømprisen betyr mer for folks hverdag enn man kanskje skulle tro. Ved Include gjennomføres det nå en studie av Oslo-beboere som har hatt problemer med å betale strømregningen.
En person forteller at han på kalde dager plasserer kasseroller med varmt vann i leiligheten for å prøve å holde rommet varmt. En annen holder seg under dyna og lar være å stå opp så lenge som mulig, for ikke å fryse. Vi trenger mer kunnskap om folk i denne typen livssituasjoner før nettleien endres.
Energismarte bydeler – for hvem?
Energismart byplanlegging kan også ha sosialt uheldige konsekvenser.
Ta et par med små barn, relativt lav husholdningsinntekt, sentralt lokaliserte arbeidsplasser innen service og helsevesen, og uten velstående foreldre. De vil ha små muligheter for en familiebolig sentralt i Osloregionen, eller i nærheten av de mange fortettede og urbane kollektivknutepunktene i området rundt byen. Trolig må de regne med å bo slik til at det medfører tidkrevende buss- eller togreiser, eventuelt bompengebetaling, for å komme seg på jobben.
I Oslo-området har man i lang tid prioritert fortetting og utbygging der avstandene til det meste er kort og kollektivtilbudet best. Det har vært fornuftig for å få ned utslippene fra persontransporten.
Problemet er at de energismarte delene av byen er i ferd med å bli de dyreste, slik at personer som er vanskeligstilt økonomisk også blir marginalisert geografisk. Dette er en oversett konsekvens av en miljømessig bærekraftig byutvikling.
Færre overraskelser, mindre urettferdighet
For å forstå hvordan sosialt rettferdig energiomstilling kan gjennomføres, trenger vi kunnskap om hvordan klimatiltakene kan skape eller forsterke sosial ulikhet, og vi må få innsikt i sammenhengene mellom tiltak i ulike sektorer.
Forholdet mellom sentrale og lokale myndigheter er spesielt viktig fordi regulering og ny politikk ofte kommer fra sentralt hold, mens kommunene har en avgjørende rolle i å realisere lavutslippssamfunnet i praksis. Den uvisse skjebnen til byvekstsavtalene viser at dette er vanskelig.
Forskning av denne typen kan bidra til å unngå politiske kriser som bompengesaken, skape en bedre forståelse av hvordan tiltak for energiomstilling virker, og utvikle en mer kunnskapsbasert politikk – forhåpentligvis med færre overraskelser og mindre urettferdighet.
