– Jula i år ble varm og grønn for mange. Det skyldes klimaendringer sier noen. Hva så, sier andre, og er glad til at snøskuffen fikk hvile litt til, skriver Carlo Aall. Bildet er fra første juledag i Oslo, hvor flere benyttet seg av mildværet til å ta en padletur i fjorden..
– Jula i år ble varm og grønn for mange. Det skyldes klimaendringer sier noen. Hva så, sier andre, og er glad til at snøskuffen fikk hvile litt til, skriver Carlo Aall. Bildet er fra første juledag i Oslo, hvor flere benyttet seg av mildværet til å ta en padletur i fjorden..

Er vi redde nok for klimaendringene?

KRONIKK: Jula i år ble varm og grønn for mange. Det skyldes klimaendringer, sier noen. Hva så, sier andre, og er glad til at snøskuffen fikk hvile litt til.

NRK har nylig laget en nyvinning i formidling av klimakunnskap: nettsiden «Hvordan blir klimaet i [din kommune]». Myndigheter og forskningsmiljøer i Norge og i andre land har lagt stor innsats i å forklare oss nettopp dette, hvordan klimaendringene helt konkret vil slå ut der du og jeg bor.

Det er to tanker bak denne innsatsen: Først, at dette er avgjørende kunnskap for at samfunnet skal ha mulighet til å forberede seg på og tilpasse seg konsekvenser av klimaendringer. Men det ligger også en tanke om at når du og jeg ser hvordan framtida kan bli konkret i vårt nærområde, så vil folk bli mer motivert for å redusere utslippene av klimagasser.

Skygger det lokale over det globale?

Problemet med ideen om å gjøre konsekvensene av klimaendringer mest mulig konkrete ved å gjøre de lokale, er at det forsvinner viktig kunnskap på veien.

La oss ta et eksempel fra kommunen jeg bor i, Sogndal. Fra NRKs nettside får vi vite følgende om hvordan det kan bli mot år 2100: 2,2 grader varmere, tilsvarende København i dag. Det blir 53 færre dager med snø, 10 prosent mer nedbør og betydelig flere voldsomme regnskurer der de kraftigste regnskyllene blir 50 prosent kraftigere. Det bir 19 centimeter høyere vannstand i fjorden, der det som i dag regnes som 200-års stormflo kan opptre minst én gang i året. Det blir også to uker tidligere start på våren og 38 flere dager med løv på trærne.

Hvor ille er dette – egentlig – og hvor mye rimer dette med «dommedagsprofetiene» vi ofte får høre? Vil slik kunnskap få oss til å sette i verk de riktige tiltakene for å redusere konsekvensene av klimaendringene? Vil de øke oppslutningen om å stenge oljekrana i Nordsjøen og ta farvel med alle oljemilliardene? Jeg tror dessverre svaret er «nei» i begge tilfeller.

Virker trivielt

Hvorfor blir det slik, at kunnskapen om det lokale og konkrete blir så tilsynelatende triviell sammenlignet med de globale katastrofebeskrivelsene av klimautfordringene verden står overfor? Det skyldes en innebygget mekanisme i både forskningen og politikken som kan oppsummeres slik: Det som kan telles, telles – og det som telles, teller.

Vitenskapen har lett for å konsentrere oppmerksomheten om de forholdene som lar seg måle og beskrive med tall, og samtidig pakke usikkerhet inn i vitenskapelige begreper de færreste forstår fullt ut. Dermed forsvinner den kunnskapen som ikke lar seg beskrive utelukkende med tall, og det som faktisk kan beskrives i tall blir gjerne beheftet med så mange vitenskapelige forbehold at alvoret i beskrivelsen forsvinner for folk flest og for politikere som skal ta beslutninger.

Skogdød og økonomiske ringvirkninger

Det er særlig to typer alvorlige konsekvenser av klimaendringer som blir borte på veien ned til det lokale: Endringer av økosystemer og import av konsekvenser fra andre land.

Vi vet rett og slett ikke hvordan hele økosystemer vil påvirkes av klimaendringer, men vi må frykte at konsekvensene kan bli dramatiske.

Vi ser tegn til en ny type skogdød i Tyskland knyttet til massive angrep av barkebiller, der klimaendringer trolig er en medvirkende årsak. I Norge ser vi tegn til en tilsvarende svikt i økosystemer i Finnmark og i høyfjellet i Sør-Norge. Dette viser seg blant annet ved at reinen sliter med å finne mat om vinteren.

Den andre typen konsekvenser som lett blir glemt, er klimarisikoen som oppstår ved at utslag av klimaendringer i ett land, forplanter seg til Norge. En svikt i i soyaavlingene i Brasil vil for eksempel gi en prisøkning på kraftfôr her. Dette er trolig den mest alvorlige økonomiske konsekvensen av klimaendringer, og fanges opp på følgende måte av NRKs nettside: «økonomiske ringvirkninger fra utlandet kan bli så ille at det er meningsløst å regne ut prislappen».

Staten peker på kommunene

Det er over 30 år siden arbeidet med å redusere klimagassutslipp startet i Norge. Hele tiden har internasjonale forhandlinger og staten vært de viktigste aktørene. Arbeidet med klimatilpasning er imidlertid bare rundt 10 år gammelt. Det viktigste startpunktet var NOU-en «Tilpassing til eit klima i endring» fra 2010.

Her ble hovedansvaret for klimatilpasning lagt på kommunene. Ideen var at siden konsekvensene av klimaendringer per definisjon er lokale, bør også hovedansvaret for tiltakene være lokalt. Men hvis konsekvensene av klimaendringer systematisk fremstår som altfor harmløse i nedskalert form, så er ikke idéen særlig god.

Den siste, og hittil eneste, stortingsmeldingen om klimatilpasning er fra 2012, mens det er utgitt et tyvetalls stortingsmeldinger om utslippsdelen av klimapolitikk. Hver gang uværet er ute, og naturskade fra flom eller skred oppstår, så peker staten på kommunene. Og når det gjelder økosystemers påvirkning av klimaendringer og import av klimakonsekvenser fra andre land sitter staten stille i båten.

Uten en langt sterkere stat vil ideen om å overlate klimatilpasning til kommunene slå tilbake på klimaarbeidet: De viktigste tiltakene for klimatilpasning blir ikke gjennomført, og oppslutningen om radikale tiltak for å redusere klimagassutslipp vil svekkes – ikke styrkes.

En stat som fortsetter å åpne opp nye områder for leting etter olje- og gass, nå også med høyesterett i ryggen gjennom avgjørelsen i klimarettssaken, gjør selvsagt denne situasjonen enda mer krevende.

Powered by Labrador CMS