Det er påfallende i et samfunn som vårt hvor kjønnet vi er i vår oppfatning av hvem som fortjener sympati og empati; hva som er relevant lidelse og hva som kan latterliggjøres eller hånes, skriver kronikkforfatteren.
Det er påfallende i et samfunn som vårt hvor kjønnet vi er i vår oppfatning av hvem som fortjener sympati og empati; hva som er relevant lidelse og hva som kan latterliggjøres eller hånes, skriver kronikkforfatteren.

Hvem skal gi omsorg til menn som faller utenfor?

KRONIKK: Vi trenger mer forskning, mindre hån, og bedre forståelse av incels-fenomenet. Blant annet for å hindre radikalisering.

Publisert

Incels samler seg i nettgrupper, og klager over at de ikke får sex eller kjæreste. De skremmer med sine dårlige holdninger, men fortjener visst verken sympati eller forståelse. De kan latterliggjøres og hates.

Hvorfor? Hva er det som gjør at akkurat denne gruppen, av alle, ikke blir forstått?

Konkurranse mellom individer

Verdens ressurser er begrensede, og ingen har perfekt overlappende interesser. Derfor blir det konkurranse mellom individer.

Opp gjennom evolusjonshistorien har ikke den store konkurransen vært mellom menn og kvinner. Det konkurreres for så vidt mellom alle fra et evolusjonært perspektiv, også mellom mor og barn i mors liv, og derfor også mellom foreldre.

Men hovedsakelig konkurrerer medlemmer av samme kjønn mot hverandre. Det er også konkurranse mellom kvinner, selv om det er noe som nedtones veldig innen akademia. Også søstre, som vi har sett på i vår egen forskning.

Unge kvinner er derimot en reproduktiv ressurs i en hvilken som helst menneskegruppe. Sett fra et evolusjonært perspektiv er de verdifulle både for familien og for gruppen.

Foreldre har derfor hatt seleksjonspress til å forsøke å påvirke jenters partnervalg mer enn gutters. Unge kvinner er attraktive på bakgrunn av å være nettopp det – unge, sunne og kvinnelige.

Unge kvinner utløser derfor mer empati enn unge menn. Unge sunne menn utløser derimot minimalt med empati. Unge menn er kanonføde. Det er dem vi sender i krigen. Det er dem vi kan ofre.

Patriarkatet, en naiv forenkling

Forenklede analyser av kjønnskamp bærer ofte feil avsted. En kan faktisk undre seg over hvorfor man i sammenligninger mellom kjønn så ofte glemmer å ta hensyn til sosioøkonomisk status, uavhengig av politisk bakgrunn.

«Patriarkatet», der menn har makt over kvinner, er i beste fall en naiv forenkling av hvem som har makt og status i et samfunn. Alle menn gjør det ikke bedre enn alle kvinner. En forsvinnende liten minoritet blant menn tjener svimlende summer.

Sammenligner man kvinner og menn på lønn og kontrollerer for andre faktorer i multivariate analyser vil man finne at kjønn ikke er den store forklaringsfaktoren.

Menn i statisitikken

Menn gjør det etter hvert dårligere enn kvinner på alle nivåer i utdanningsløpet, og dette starter tidlig. Den største gruppen som mottar økonomisk sosialhjelp er menn. Menn begår mest kriminalitet, og straffes også hardere enn kvinner for samme handling. Menn dør tidligere, selv om de er mindre sykemeldt i løpet av livet. De dør for oss i utenlandstjeneste for de væpnede styrkene. De dør også for egen hånd i større grad.

Vold er selvsagt uakseptabelt, og menn utøver mesteparten av volden totalt i samfunnet, mest mot andre menn.

Vi trenger en balansert forståelse av lidelse. Et samfunn som i for stor grad kjønner hvem som fortjener sympati og empati, fordi det faller oss naturlig, trenger sosiale mekanismer for å sikre rettigheter og omsorg.

Patriarkatet gir få vinnere

Hvem skal gi de unge mennene, som faller utenfor, empati og omsorg? Her kan man ikke forvente tilsvarende mannskamp som vi har sett for kvinner. Faktisk vil jeg tro at de unge mennenes mødre er den eneste betydningsfulle gruppen som vil føle seg emosjonelt motivert til å kjempe for dem.

Men her er det delte lojaliteter, fordi man er vant til å se på kjønnskamp som et nullsumspill. Det er det ikke. Det er verdier som henger sammen: Demokratisering, seksuell frigjøring, likestilling, sekularisering og ytringsfrihet. Dette er faktorer som både løfter kvinner opp og frem, og som samtidig skaper bedre samfunn for mennene.

I tradisjonelle, «patriarkalske» samfunn er det ikke slik at menn i snitt er vinnere. Det er nok en gang enkelte og få menn som vinner, mens størsteparten av mennene dør tidligere, har mindre tilgang til partnere, har dårligere helse og økonomiske utsikter.

Det er påfallende i et samfunn som vårt hvor kjønnet vi er i vår oppfatning av hvem som fortjener sympati og empati; hva som er relevant lidelse og hva som kan latterliggjøres eller hånes.

Hvem er incels?

Gjennom til tider sensasjonell journalistikk har vi fått innblikk i en nettkultur som avslører grupper av menn som står utenfor samfunnet. Ikke på grunn av religiøsitet eller etnisitet, men fordi de opplever seg selv som uattraktive.

Enkelte av dem kaller seg incel: involuntary celibate. Altså menn som ønsker sex eller nære relasjoner til kvinner, men som verken får seg kjæreste eller one night stands.

En forsvinnende liten mengde av disse har begått alvorlige kriminelle- eller terrorhandlinger. Som gruppe skylder de på kvinner for at de ikke blir valgt som seksualpartnere. Dette virker påfallende, og uttrykker videre en sterk kvinnefiendtlighet.

I disse nettsamfunnene blir det også gitt uttrykk for en naiv biologisk determinisme. Videre tror de på en banal versjon av evolusjonspsykologi, som ellers kun motstanderne av denne tilnærmingen formidler. Enkelte medlemmer av disse nettsamfunnene oppfordrer også til å legalisere voldtekt og terror. Og de oppfordrer hverandre til å begå selvmord.

I det hele tatt er det slik at noen, kanskje toneangivende medlemmer i disse nettsamfunnene, har voldelige og konspiratoriske tanker og ideer som vi som samfunn trenger å beskytte oss mot. Det gjør vi slik vi ellers bekjemper feilaktige påstander og radikalisering blant andre utsatte grupper, gjennom informasjon, opplæring og omsorg.

Mange med psykiske lidelser

Påfallende mange som identifiserer seg som incel synes også å ha psykiske lidelser. Flere har trekk av autisme. De har depressive symptomer og gir uttrykk for suicidal tenkning. De har også tegn på kroppsdysmorfisk lidelse. Dette er en tilstand der man opplever eget utseende som vederstyggelig, ofte på grunn av antakelser om egen manglende genetisk kvalitet.

Håpløshet er altså også en del av deres deterministiske tenkning. Problemet er at vi ikke vet nok til å skille uggen ideologi fra psykisk lidelse i denne gruppen.

Det man på engelsk kaller «disenfranchised young men» er generelt en risikofaktor for økt kriminalitet, uro, vold og krig. Dette er noe man har sett som utløsende faktor for både vikingtiden og portugisisk kolonitid.

Atferdene bærer høy risiko, men for de som lyktes var det også potensielt høy avkastning i form av økt reproduktiv suksess over evolusjonær tid. Det er altså ikke til samfunnets beste å ha unge menn som er utenfor, ikke har håp, eller som egger hverandre til antisosial atferd.

Et inkluderende samfunn må også kunne inkludere de som provoserer oss. Selv når vi ikke opplever noen spontan empati med dem.

Vi trenger mer forskning

Problemet her er at menn som faller utenfor ikke er noe prioritert område å forske på. Det kom nylig en rapport om at unge menn gjør det dårligere enn unge kvinner i gjennomsnitt på skolen som fikk noe oppmerksomhet. Men dette, som innebærer at en større gruppe faller utenfor, har enda ikke medført noe særlig forskning eller en større diskusjon rundt strukturelle endringer.

Vi trenger mindre sensasjonell journalistikk om incelfenomenet. Vi trenger mer forskning, mindre hån, og bedre forsøk på faktisk forståelse. Blant annet for å hindre radikalisering.

Hvor mange lider, og hva kan man gjøre for å inkludere og ivareta dem? Dette er et overordnet mål for oss i vår forskning på seksuell psykologi og i samarbeid med fremtredende miljøer innen konspirasjonsforskning. Vi trenger en bred faglig forståelse av dette fenomenet.

I disse koronatider er både helsemyndigheter, journalister og kliniske psykologer opptatt av ensomhet og folk som ikke kan oppleve intim nærhet slik de ønsker. Nå er mange flere incel i praksis. Vi tenker at dette ikke er bra for folk flest. Kanskje vi trenger å revurdere hvor absurde og ynkelige incelbevegelsens ubehagsopplevelser er?

Denne kronikken er først publisert hos Kilden kjønnsforskning.no