Samfunnsdebattanter som engasjerer seg i debatten om kjønnsidentitet bør snakke kjærlig og åpent med et større antall personer som opplever kjønnsinkongruens, anbefaler Esben Esther Prielli Benestad.
Samfunnsdebattanter som engasjerer seg i debatten om kjønnsidentitet bør snakke kjærlig og åpent med et større antall personer som opplever kjønnsinkongruens, anbefaler Esben Esther Prielli Benestad.

Hva er det vitenskapelige grunnlaget for kjønnsidentitet?

KRONIKK: Opplevelsen av kjønnsinkongruens er for de fleste svært smertefull. Annerkjennelse representerer en viktig og terapeutisk bekreftelse for de dette dreier seg om.

Begrepet kjønnsidentitet har vært mer enn vanlig tilstedeværende i samfunnsdebatten. Bakgrunnen for dette synes først og fremst å være at personer som opplever en annen kjønnsidentitet enn den som ble antatt da de kom til verden, krever sin plass og sine rettigheter i samfunnet. Innholdet i rettighetskravet spenner fra hva helsevesenet skal tilby til hvilken garderobe det skal gis adgang til.

I bunnen av dette ligger fenomenet kjønnsidentitet. Hva er det? Hva foreligger av vitenskapelig grunnlag for forståelsen av begrepet?

En subjektiv opplevelse

I følge Britannica.com, er kjønnsidentitet et individs egenoppfatning som mann eller kvinne eller gutt eller pike eller som en type kombinasjon av mann/gutt eller kvinne/jente eller som en som er i bevegelse mellom mann/gutt ond kvinne/jente eller som noe helt utenfor disse kategoriene (min oversettelse). Begrepet defineres på samme vis i alle oppslagsverk undertegnede har vært gjennom, og det er ikke få.

Kjønnsidentitet er altså en subjektiv opplevelse av å være ett eller flere kjønn, hvorav noen ligger utenfor kvinne/mann-området. Noen mennesker angir ikke å oppleve noen kjønnsidentitet i det hele tatt. Det har gitt opphav til betegnelsen «agender» eller ikke-kjønn.

Hva er kjønnsinkongruens?

Det vanligste er at kjønnsidentiteten samsvarer med det kjønn som ble antatt ved fødselen etter inspeksjon av ytre kjønnsorganer. Andre ganger mangler altså dette samsvaret. Det betegnes i WHOs nye diagnosemanual ICD11, med ordet kjønnsinkongruens. Personer hvis kjønnsidentitet samsvarer med kjønn antatt ved fødselen betegnes som cis-kjønnet (fra latin Cis=på samme side). Det er personer som opplever kjønnsinkongruens den offentlige debatten i all hovedsak dreier seg om.

Om noen sier at de er kjønnsinkongruente, kan ingen verken på menneskelig eller vitenskapelig grunnlag si at det er de ikke.

I boken Theorizing Transgender Identity for Clinical Practice postulerer S. J. Langer at alle har en kjønnsidentitet, og at denne opplevelsen framkommer gjennom interosepsjon – indre sansing. Mange vil imidlertid ikke ha noe bevisst forhold til sin kjønnsidentitet, fordi den ikke representerer noen utfordring for dem.

Ettersom kjønnsinkongruens har framstått både som gåtefullt og provoserende, har mye forskning vært rettet mot å finne en forklaring i biologi, miljø eller sykdom.

Hva angår det siste, ble sykdomsforklaringen avsluttet med ICD11. Det har også være lite å finne i miljøet på den måten at miljøet i seg selv skaper den subjektive opplevelsen av kjønnsidentitet. Den alt overveiende andelen av dem som opplever kjønnsinkongruens ble på alle måter oppdratt og sosialisert i samsvar med kjønn antatt ved fødselen. Det som ligger til miljøet er tilbud om hvordan den interoseptive opplevelsen skal fortolkes og settes ut i livet, eller helt enkelt: Hvordan en skal kle seg og te seg.

Biologiske forklaringer

Den biologiske forklaringsmåten når det gjelder kjønnsidentitet, er at opplevelsen framkommer ved at en eller flere hjernestrukturer skiller seg fra det som kunne forventes ut ifra kjønn antatt ved fødselen. Spørsmålet er om hjernene til personer som opplever kjønnsinkongruens likner de som ville passe med selv-opplevelsen, eller om det foreligger andre hjerneprofiler.

Det fører for langt i denne sammenhengen å beskrive all den forskning og de funn som er gjort på dette feltet de siste 25-30 årene, men i sum kan vi ta inn hva Mueeller og medarbeidere sier etter omfattende studier publisert i Journal of Sexual Medicine: Heller enn bare å bli flyttet til en av sidene av mann-kvinne spekteret, synes transpersoner (transgender persons) å presentere deres egen unike hjerne-fenotype (min oversettelse).

Vi kan ut av dette og ut fra omfattende erfaring, lese sømløse hjerneoverganger i rommet mellom det vi ser hos cis- kvinner og cis-menn.

Selvoppfattet kjønnsidentitet

Et annet forskningsmessig grunnlag for forståelsen av kjønnsidentitet, ville være å finne i at et stort antall mennesker har en selvopplevd kjønnsidentitet forskjellig fra kjønn antatt ved fødselen.

I den sammenhengen har vi to hovedkilder: Den første knytter seg til at man har summert antall søkere til klinikker der det tilbys kjønnsbekreftende behandling, for så å dele dette på antallet mennesker i nedslagsfeltet for klinikken. Tallene som framkommer er små. Det andre metoden ligger i større befolkningsundersøkelser der deltakerne også er spurt om selvoppfattet kjønnsidentitet. Her er forekomstene mye høyere og går fra 0,5 og til 4,5 prosent, avhengig av spørsmålsstilling, geografi og alder. (Se studien til Michael Goodman og kolleger eller Qi Zhang og kolleger.)

Identitet dreier seg om å oppleve at en er noe over tid. Noen ganger kan dette handle om geografi, som for eksempel at du er norsk, eller du kan knytte identitetsopplevelsen til jobb, til idrett og mye annet.

Kjønnsidentitet har ingen ytre referanse. Den kan ikke sanses av andre. Det er en subjektiv opplevelse, uten noe eksternt målbart. I praksis betyr det at om noen sier at de er kjønnsinkongruente, kan ingen verken på menneskelig eller vitenskapelig grunnlag si at det er de ikke.

Flere identifiserer seg utenfor kvinne/mann

Mens det tidligere var snakk om overganger fra kvinne til mann eller mann til kvinne, ser vi nå et økende antall personer som opplever sin kjønnsidentitet utenfor disse to mulighetene, også kalt ikke-binære, noe som igjen blir i samsvar med hjernebiologiske funn.

Det er et stort behov for mer generøsitet, mer opplysning og bedre kjønnsbekreftende behandling.

For å lette på den alminnelige forståelsen av alle disse begrepene, har man i engelsk språkdrakt innført uttrykkene AFAB (assigned female at birth) og AMAB (assigned male at birth). Bakgrunnen for bruken av «assigment» ligger i de kulturelle krav og forventninger som knyttes til henholdsvis AFAB og AMAB. Det gjør det også lettere å ta seg fram i landskap der det ikke alltid er enkelt å vite hvilket kjønn antatt ved fødselen det dreier seg om.

Biologien knyttet til kjønn omfatter forplantningsevne, hormonbalanser, kjønnskromosomer, gener, kjønnsorgan, kjønnshormonreseptorer, hjernedifferensiering og øvrig kroppskonfigurasjoner. Om vi ser isolert på forplantning, er denne klart to-delt hos mennesket. Hva angår alt det andre, er mulighetene flere.

En tilspisset samfunnsdebatt

Opplevelsen av kjønnsinkongruens er for de fleste svært smertefull. Det fører til angst, depresjon, selvskading, rus, tilbaketrekking og i ytterste konsekvens suicid. Annerkjennelse av kjønnsidentiteter som ikke samsvarer med kjønn antatt ved fødselen, representerer en viktig og terapeutisk bekreftelse for de dette dreier seg om. En tilspisset samfunnsdebatt der cis-personer ikke anerkjenner kjønnsinkongruentes ønsker og behov, gjør situasjonen betydelig verre for denne minoriteten.

Det er et stort behov for mer generøsitet, mer opplysning og bedre kjønnsbekreftende behandling.

Siden 2007 har World Professional Association for Transgender Health (WPATH) benyttet de syvende Standards of Care (SOC) som grundig gjennomgår de beste behandlings-anbefalinger. Disse omfatter personer som opplever kjønnsinkongruens både innenfor og utenfor det binære. Det ligger svært mye vitenskap til grunn for disse standardene. I 2022 kommer de i sin åttende utgave. Norsk helsevesen har ikke etterlevd versjon syv, nå må versjon åtte legges til grunn for den videre utviklingen. Det anbefales alle samfunnsdebattanter på feltet å snakke kjærlig og åpent med et større antall personer som opplever kjønnsinkongruens, først da kan en danne seg en mening med mening.


Forskningen bak kronikken:

Goodman, M.; Adams, N.; Corneil, T.; Kreukels, B.; Motmans, J.; Coleman, E. (2019) Size and Distribution of Transgender and Gender Nonconforming Populations: A Narrative Review, Endocrinology and Metabolism Clinics of North America,Volume 48, Issue 2,

Korpaisarn, S., & Safer, J. D. (2019). Etiology of gender identity. Endocrinol. Metab. Clin. N. Am, 48, 323-329.

Langer, S.J. (2019). Theorizing Transgender Identity for Clinical Practice: A New Model for Understanding Gender. Hachette UK/Jessica Kingsley Publishers

Mueller SC, Guillamon A, Zubiaurre-Elorza L, et al. (2021). The Neuroanatomy of Transgender Identity: Mega-Analytic Findings From the ENIGMA Transgender Persons Working Group. J Sex Med 18:1122–1129.

Zhang, Q.; Goodman, M.; Adams,N.; Corneil, T.; Hashemi,L.; Kreukels,B.; Motmans, J.; Snyder, R.; Coeman, E. (2020). Epidemiological considerations in transgender health A systematic review with focus on higher quality data. International journal of Transgender Health, Pages 125-137 | Published online: 2020

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS