«Et evig spørsmål er hva som er normal seksuell orientering. Heteroseksualiteten er det vanlige og kan derfor sies å være det normale. Vi kan også si at heteroseksuell orientering er det normale fordi seksuelt samvær mellom mann og kvinne er nødvendig for at befruktning skal skje og menneskearten skal bevares.» Dette står i en lærebok i psykologi for høyere helse- og sosialfagutdanninger, utgitt i 2014.

Teksten i læreboken kan karakteriseres som heterosexistisk: Menneskene deles inn i ulike kategorier hvor noen, her de heteroseksuelle, hevdes å være mer verdifulle enn andre.

Det er på tide at høyere helse- og sosialfagutdanninger tar et kritisk blikk på eget kunnskapsgrunnlag, og anledningen er der nå. Fra og med studieåret 2020/21 iverksettes ny rammeplan for de 19 høyere helse- og sosialfagutdanningene. I denne står det blant annet at kandidaten etter fullført helse- og sosialfagutdanning skal ha kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, og seksuell orientering slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet.

I dag er kunnskapsgrunnlaget for disse utdanningene uegnet til å sikre likeverdige tjenester for ulike grupper når det gjelder kjønn og seksuell orientering. Kort sagt: Kunnskapsgrunnlaget er heterosexistisk.

Fremstiller homoseksualitet som en trussel mot bevaring av menneskeheten

Flere spørsmål kan stilles med utgangspunkt i sitatet fra læreboken i psykologi: Hva menes med at det er et evig spørsmål hva som er en normal seksuell orientering? Hva menes med evig? Historisk? I så fall er det allment anerkjent innenfor seksualitetsforskningen at de seksuelle kategoriene ‘heteroseksuell’ og ‘homoseksuell’ kan dateres tilbake til slutten av 1800-tallet, med vitenskapeliggjøringen av seksualitet.

Hvor er det en evig diskusjon om hva som er en normal seksuell orientering? I Norge ble homoseksualitet avdiagnostisert i 1977, 37 år før læreboken ble utgitt.

At det ikke bare er en statistisk forståelse som ligger til grunn for bruken av normalitetsbegrepet, men også en moralsk forståelse, fremkommer tydelig av siste setning hvor homoseksualitet forstås som en trussel for bevaring av menneskeheten. Teksten gir inntrykk av at mennesker som lever homoseksuelt ikke får barn. Det gjør de.

At mange av dagens barnevernspedagoger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, psykologer, leger, sosionomer, og sykepleiere har fått dette med seg fra utdanningen gir grunn til å stille seg skeptisk til kunnskapsgrunnlaget disse faggruppene har på området kjønn og seksuell orientering.

Er tause om seksuell orientering

Når kjønn og seksuell orientering knapt omtales forstyrres ikke heterosexistiske forestillinger om heteroseksuelle og ciskjønnede, altså personer som identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel, som det normale og riktige. En undersøkelse jeg har gjort illustrerer tausheten om seksuell orientering i det sosialfaglige kunnskapsgrunnlaget. Den viser at seksuell orientering var omtalt i kun 0.08 prosent av kildene i pensum på sosionomutdanninger.

Det holder ikke å flombelyse problemer lhbt-personer har

Hva så? Hva har dette å si når den nye rammeplanen skal tas i bruk? Utdanninger på autopilot vil implementere den nye rammeplanen slik: Det vil settes opp et par kilder på pensum som omhandler lhbt-personer (homofile, lesbiske, biseksuelle, transpersoner). Og med de beste intensjoner vil det argumenteres for at pensumkildene belyser grupper som nettopp møter problemer i forhold til kjønn og seksuell orientering. Pensumet vil redegjøre for hvilke problemer disse har, og gi eksempler på tiltak som kan iverksettes for å bedre deres livssituasjon.

Men også i denne strategien er heteroseksualitet og ciskjønn plassert over ikke-heteroseksualitet og transkjønn. Ved å flombelyse problemer lhbt-personer har befestes heteroseksualitet og ciskjønn som det problemfrie, positive, normale og ønskelige.

Maktstrukturer må på dagsorden – og heterosexisme må analyseres

I arbeidet med implementering av den nye rammeplanen bør høyere helse- og sosialfaglige utdanninger kritisk analysere hvordan heterosexisme reproduseres i eget kunnskapsgrunnlag. Problematiseres ikke maktstrukturer forblir de intakte.

Kritiske analyser bør gjøres på to områder: Det ene på hvordan kjønn og seksuell orientering eksplisitt omtales, og analyseres. Det andre er på hvordan heteroseksualitet og heteroseksuelle relasjoner priviligeres.

Skal dette bli gjort krever det at portvokterne inn til pensum og undervisning om kjønn og seksualitet på høyere helse- og sosialfaglige utdanninger, hvor de fleste er ciskjønnet og heteroseksuelt identifiserte, forstår at kjønn og seksualitet er maktstrukturer, og ikke bare er problemer ‘de andre’ har. Slik kan kjønn og seksualitet bli et spørsmål som angår ‘oss’, og ikke bare ‘de’, og med det legge grunnlaget for sikring av likeverdige tjenester for alle grupper.

Eller for å si det slik: Jeg vil heller møte en lege, eller en psykolog, eller en sosionom som forstår betydningen kategorier har for selvforståelse, og som forstår normenes kraft, men ikke bare problemer, også gleder - heller enn å individualisere og legge an en bekymret mine med utgangspunkt i at det er jeg som har problemene. Det er så mye bedre å møte en som gjenkjenner seg i deg, enn en som er flink til å synes synd på.

Hvis jeg skal få møte disse fagfolkene, må portvokterne som styrer pensumet deres være villige til å problematisere sine egne priviligerte posisjoner.