I mer enn tjue år har vi hatt et offentlig helsetilbud som er uttalt transnegativt, skriver Esben Esther Pirelli Benestad.
I mer enn tjue år har vi hatt et offentlig helsetilbud som er uttalt transnegativt, skriver Esben Esther Pirelli Benestad.

Behandlingen av transpersoner i Norge kaster mennesker ut i suicidale kriser

KRONIKK: Norge skylder oss både en unnskyldning og en rett til å bli behandlet likeverdig med alle andre.

Det kjennes godt når enkelte politikere og dyktige journalister bryter den ganske øredøvende tausheten som rår i mange samfunnslag når det gjelder den stadig pågående krenkingen og diskrimineringen av personer som opplever kjønnsinkongruens, også kjent som transpersoner.

Kanskje er det slik at få orker å gå inn i det «vepsebolet» som tilsynelatende eksisterer med hensyn på hva som er rett og riktig når det gjelder både helsemessige og andre tilbud til alle oss som har en slik kjønnsopplevelse.

Vi er ikke få og vi har blitt flere. Rykende ferske data fra USA viser en økning av LHBT-befolkningen (lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle og trans) fra 4,5 prosent i 2017 til 5,6 prosent i februar i år.

Den vet hvor skoen trykker...

Mitt fokus her er T som står for transpersoner, nå gjerne kalt personer som opplever kjønnsinkongruens.

Det er vi som har skoen på, og bare vi kan kjenne på kroppen hvor den trykker. Hvor stor andel av hele befolkningen utgjør så vi? Tallene varierer, fra 0,3-0,5 prosent til 2,5 prosent avhengig av land og bosted.

Undertegnede som selv er transbegavet, har jobbet profesjonelt med transpersoner siden 1985. Til sammen har jeg møtt langt over 1000 personer med nettopp disse talentene. De fleste har hatt det vondt i skoene sine. Sko som ikke lar seg ta av – kjønnsidentitet er forankret like dypt i sinnet som opplevelsen av å ha et Selv.

Det kanskje aller mest grunnleggende trykket fra våre sko er at mange av oss ikke finnes. Vi har ikke noen markør i passet som beskriver oss, og språket vårt mangler pronomen vi kan kjenne oss igjen i.

Disse sakene har vært oppe i både Storting og Språkråd, men blitt nedstemt begge steder, for Stortingets vedkommende helt nylig. At dette virker nedstemmende for oss mennesker dette dreier seg om, må være åpenbart.

Rikshospitalet med påstander uten vitenskapelig grunnlag

Det som likevel trykker vondest og verst er at vi i mer enn tjue år har hatt et offentlig helsetilbud som er uttalt transnegativt, og som påstår at alle vi som opplever oss utenfor kjønnstodelingen enten vil bli helt «transseksuelle» eller vende tilbake til kjønnet vi ble tildelt ved fødselen. Dette er påstander det overhodet ikke finnes forskningsmessig belegg for, og de likner svært på holdninger vi hadde tidligere om at biseksuelle bare var forvillede heteroer eller feige homoer.

Det samme offentlige helsetilbudet påstår at det er vanskeligere for dem å «stille diagnosen» dersom «pasientene» har påbegynt hormonbehandlingen før de kommer til aktuelle avdeling på Rikshospitalet (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, NBTK). Dette finnes det heller ikke noe vitenskapelig grunnlag for, snarere tvert imot! Det at hormontilskudd kjennes godt og riktig inntil det euforiske for dem som endelig får det, bekrefter den «diagnosen» alle disse for lengst har stilt på seg selv.

På den samme avdelingen påstår de også at det ikke finnes vitenskapelig belegg for å gi oss som opplever oss utenfor kjønnstodelingen det vi trenger av hormontilskudd. Det er mulig at «ekspertene» ved Rikshospitalet ikke kjenner til slik forskning, men det er ikke fordi den ikke finnes! Det må være fordi de ikke har brydd seg om å finne den.

Ansettes uten krav til kompetanse

I de tjue årene jeg refererer til, har «ekspertene» ved Rikshospitalet vært ansatt uten krav om kompetanse på området. Dette på tross av at Norge ved Universitetet i Agder i tjue år har utdannet forskjellige helsearbeidere om seksualitet, kjønn og kjønnsforståelse. I dag er dette den eneste utdanningen i Norge som gir omfattende kompetanse på området, men som åpenbart ikke er vektlagt ved ansettelse av Rikshospitalets «eksperter».

Disse «ekspertene» har notorisk unngått å søke kontakt og samarbeide med oss som har etablert oss utenfor det offentlige helsesystemet. På tross av tallrike henvendelser til alle tenkelige instanser, må klienter som enten ikke vil til en avdeling som vel må ha Norges dårligste rykte, eller som har blitt krenket der, betale altfor mye for en helsehjelp Norge for lengst skulle være i stand til å yte.

Systemet krenker og diskriminerer

Så sier man at saken skal utredes!

Det har allerede skjedd flere ganger, uten at det ennå har kommet endringer av virkelig verdi for oss dette gjelder. De som utreder spør den aktuelle avdelingen på Rikshospitalet om hva som er rett, og de får svar som forventet: Det er vi som har rett, gjør som vi sier. Dessverre finnes det også en pasientorganisasjon Harry Benjamin Ressurssenter som spørres til råds. I dag representerer den organisasjonen nærmest en blåkopi av Rikshospitalets meninger og holdninger. Det strammer grepet om våre vonde føtter, og oppfattes av mange som et rent forræderi.

Vi som har skoene på protesterer. Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongrens protesterer. Pasientorganisasjonen gikk i sin tid ut av Harry Benjamin Ressurssenter fordi de så at å bli værende ville bidra til å opprettholde en uutholdelig situasjon. Foreningen FRI og Forbundet for Transpersoner står samlet mot et system, som ikke bare krenker og diskriminerer, men som også med nødvendighet kaster mennesker ut i suicidale kriser. Jeg vet at så er tilfellet, for jeg har truffet mange av dem.

Norge skylder oss både en unnskyldning og en rett til å bli behandlet likeverdig med alle andre.

Powered by Labrador CMS