Brukererfaringene er viktige når vi skal bygge kunnskap om rusbruk i LHBTQI-befolkningen. LHBTQI står for lesbisk, homofil, bifil, trans, queer og interkjønn. For mer detaljert oversikt, se Skeiv fra A-Å, på skeivungdom.no

Skeive helsearbeidere og likepersoner (ikke-fagpersoner) tok selv ansvar for hiv-forebygging på 1980- og 90-tallet i påvente av tiltak fra helsemyndighetene. Ser vi det samme gjenta seg 40 år senere, men nå innen chemsex?

Hva er chemsex?

Chemsex er en skeiv form for seksualisert rusbruk der deltakerne ruser seg på illegale rusmidler før og under sexen.

De fleste, men ikke alle, chemsex-deltakere er menn som har sex med menn. Chemsex, og seksualisert bruk av illegale rusmidler, har blitt et vanligere innslag i LHBTQI-sammenheng i Norge i løpet av 2000-tallet.

Hvorfor brukes illegale rusmidler under sex?

Motivasjonen for chemsex er ofte at rusmidlene gjøre en kåtere, og intensiverer følsomheten og nytelsene. Chemsex-deltakere beskriver at de blir mindre følsomme for smerte, kan fungere bedre og over lengre tid, og opplever reduserte hemninger og mindre skam.

I tillegg kan en motivasjon være selvmedisinering for å håndtere angst, usikkerhet, internalisert homo- og transfobi eller skam knyttet til seksuelle fetisjer. Mange opplever at de i chemsex kan være seg selv, enten de bruker arenaen som frirom for å leke med kjønn og kjønnsroller, eller for utforsking av seksuelle fetisjer.

For en del gir også chemsex innpass i et skeivt felleskap i en tid med færre fysiske arenaer å treffes på.

Chemsex er risikofylt for kropp og sinn

Chemsex er en risikofylt praksis. Deling av brukerutstyr og sexleketøy øker risiko for blodsmitte, som hiv og hepatitt. Sex over flere timer, samt seksuelle praksiser som fisting, gir slitasjeskader, som sammen med mange sexpartnere og kondomfri sex øker risiko for smitte.

Noen rusmidler er dessuten forbundet med høy overdoserisiko, og skaper problemer rundt samtykke og fare for voldtekt. Chemsex-deltakere løper økt risiko for overdose, psykose, hukommelsestap, depresjon og avhengighet.

Vi har lite dokumentert kunnskap om chemsexdeltakere

Chemsexdeltakere utgjør en del av den største usynlige gruppen av rusbrukere, de såkalte rekreasjonelle rusbrukere. De kjennetegnes ofte av å ha høyere utdanning og jobb, og de har mindre sammensatte psykososiale utfordringer enn de tradisjonelle rusbrukerne. Tradisjonell rusbehandling er ikke tilrettelagt for denne gruppen, og forskningen er mangelfull.

De risikoreduserende tiltakene er få og for lite av helsehjelpen retter seg spesifikt mot målgruppen. Vi har per i dag ikke noe systematisk dokumentert kunnskapsgrunnlag om seksualisert rusbruk i de norske LHBTQI-miljøene som tiltakene kan basere seg på.

Utenlandske studier viser at mens det meste av det risikoreduserende arbeidet fokuserer på å minske risikoen for hiv, er chemsexdeltakere i høyere grad opptatt av å minske risikoen for avhengighet og overdosering.

Det er en gjenkjennelig ond sirkel i deler av LHBTQI-feltet: Helsetiltakene tilpasset målgruppen mangler, og det finnes heller ikke et konkret brukergrunnlag å forske på. Dermed mangler vitenskapelig kunnskapsgrunnlag å bygge intervensjoner på, og det finnes ikke tilpassede tiltak.

LHBTQI-feltet mobiliserer i spørsmål om rus

På 1980- og 90-tallet tok skeive helsearbeidere og likepersoner selv ansvar for hiv-forebygging gjennom å forstå at pride-festivaler, fester og utesteder er samstemte, organiserte og gjenkjennbare kollektiv som kunne brukes for å jobbe sammen mot felles mål.

Allerede da innså helsemyndighetene at både rusmiddelbrukere og engasjerte skeive personer var en kjemperessurs for å organisere forebyggende arbeid i våre miljøer. I tillegg lærte 1990-tallet oss alle at brukerorganisering for rettighetskamp og kamp mot stigma er helt sentralt for godt helsearbeid i subkulturer og storsamfunnet.

I dag har skeive rusbrukere og helseaktivister tatt over tradisjonen med å kombinere underholdning og opplysningsarbeid på de samme arenaene. De jobber sammen med seksuelle helseklinikker, utesteder, festivaler, og skeive nettsamfunn med tiltak som gir informasjon til og om disse brukergruppene. Målet er å forebygge skader og overdoser.

Skeive aktivister investerer i egne miljøer gjennom å gi rusopplysning.

Helseaktivistene bygger også opp sin og subkulturens kunnskap om ulike rusrelaterte praksiser, behov og utfordringer som finnes i den skeive befolkningen. Men hva gjør vi så med denne kunnskapen?

Brukererfaringene må inn når vi bygger kunnskap om rusbruk i LHBTQI-befolkningen

Det behøves forskning på temaet, ja, og enda viktigere er at kunnskap fra brukermiljøene selv og praksisbasert kunnskap blir en integrert del av dette kunnskapsbygget. Vi behøver også vite mer om skeive erfaringer av seksualisert rusbruk utenfor gruppen menn som har sex med menn.

I de senere år har enda flere organisasjoner og sosiale bevegelser innen rus- og LHBTQI-feltene brukt parolen «Ingenting om oss uten oss.»

Dette er en parole som det internasjonale rusfeltet aktivt tok i bruk på 2000-tallet etter inspirasjon fra sørafrikanske og nordamerikanske bevegelser for rettigheter knyttet til funksjonsnedsettelser.

Det handler om rettferdighet i kunnskapsproduksjonen

Epistemisk rettferdighet er et begrep som betyr rettferdighet koblet til kunnskapsproduksjon, at folks erfaringer blir lyttet til og forstått på måter som er rettferdig mot folks egne fortolkningsrammer.

Det innebærer også at den kollektive erfaringsbaserte kunnskapen blir validert på lik linje med vitenskapen – og blir med på å forme de tiltakene og helsetilbudene vi lever med.

Vanlige former for urettferdighet i kunnskapsproduksjonen er at synspunktene eller erfaringene til mennesker i minoritetsposisjon ikke blir trodd på, spurt etter eller regnet med. De kan også oppleve at de blir mistolket eller at informasjonen blir brukt mot dem, slik at majoritetens fortolkningsramme forblir uendret og invaliderende.

Med andre ord: De av oss som står for den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen har et ansvar for å anerkjenne og inkludere erfaringsbasert kunnskap. Det leder til at vi produserer bedre, mer representativ og mer treffsikker vitenskap og helsehjelp.

Til dette trengs økt bruker- og pasientmedvirkning i rusfeltet og i forskningen, og at behandlings- og forskningsinstitusjoner arbeider med kritisk bevissthet om maktrelasjonen mellom dem og rusbrukere.

Risikoreduksjon, rettferdig deltakelse og bedre kunnskap går hånd i hånd.

Kronikken ble først publisert på Medisinbloggen.

LES OGSÅ:

«Heteroseksualitet er det normale og ønskelige»

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap