Den 9. september døde Kjetil Selvik etter mange års kamp mot kreft. Med hans altfor tidlige bortgang har norsk og internasjonal midtøstenforskning lidd et stort tap.

Kjetil var et av disse menneskene med en tilsynelatende ubegrenset kapasitet: En statsviter som behersket både persisk, arabisk og fransk, en svært dyktig musiker med flere plateutgivelser bak seg, og sammen med sin enestående kone Sabreen en sosial institusjon for norske, franske, syriske og libanesiske venner.

Som stipendiat både ved Universitetet i Oslo og Science Po i Paris skrev han doktorgradsavhandlingen sin om iransk politisk økonomi. Mye av den senere forskningen hans foregikk i arabisktalende land: Syria, Libanon og Tunisia.

Bredden i Kjetils forskning gikk aldri på bekostning av dybde. Han var en av de skarpeste analytikerne vi har møtt. På sin sympatiske og stillferdige måte utsatte han både sitt eget og andres arbeid for sylskarp kritikk — alltid med mål om å forstå verden bedre.

Kjetil var på alle måter en samarbeidets mann. Han var en sentral drivkraft i en rekke større og mindre forskningsprosjekter som knyttet sammen forskere på tvers av fagfelt, institusjoner og landegrenser. Slik ga han avgjørende bidrag til faglig utvikling og miljøbygging. Ikke minst var han en foregangsmann i å fremme sampublisering.

Formidling var like viktig for Kjetil som vitenskapelige publikasjoner. Som forsker ved Fafo, CMI og senere NUPI var han en hyppig gjest i media, særlig i forbindelse med iransk politikk. 

Som underviser ved Universitetet i Oslo og OsloMet gjorde han en stor innsats for kunnskapsformidling om Midtøsten og Nord-Afrika. Han var en av grunnleggerne av det norske Midtøsten-tidsskriftet Babylon, der han også var mangeårig redaktør.

Kjetil vil bli dypt savnet. Vi lyser fred over hans minne.