«Ukraina i dag, Taiwan i morgen.» Denne advarselen har gått runden i Taiwans sosiale medier.

«Vi må ikke la dette problemet gå videre fra én generasjon til den neste,» sa Xi Jinping i 2019 om de politiske uoverensstemmelsene mellom de to sidene av Taiwanstredet. Den kinesiske regjeringens årsrapport, som ble offentliggjort 5. mars 2022, sier at Kina er forpliktet til å løse Taiwanspørsmålet i «den nye æraen». Det er ett av navnene på Xi Jinpings tid ved makten.

Ennå har vi heldigvis ikke sett noen tydelige tegn på at Kina forbereder seg på invasjon. En slik invasjon ville ha større sannsynlighet for å utløse tredje verdenskrig enn den russiske invasjonen av Ukraina. USA og Japan ville nemlig kunne intervenere militært. Kina, ikke Russland, er USAs viktigste rival i kampen om verdensmakt. Hvis USA skulle tillate Beijing å ta kontroll over Taiwan, ville det true USAs baser i Okinawa og Guam, og Japan ville med stor sannsynlighet utvikle sine egne atomvåpen.

For å hindre et slikt scenario er USA trolig forberedt på å intervenere militært hvis Taiwan kommer under angrep. Selv om USA ikke er forpliktet av Taiwan Relations Act fra 1979 til å forsvare Taiwan militært, men bare til å opprettholde en kapasitet til å gjøre det, har Biden sagt at det vil skje.

Endring i nasjonal identitet

Taiwanerne frykter å lide ukrainernes skjebne. Det skyldes at de befinner seg i en lignende situasjon. Folk begge steder har tidligere i stor grad oppfattet seg som både russere og ukrainere, både kinesere og taiwanere. I senere år har de beveget seg bort fra sine doble identiteter og blitt bare ukrainere og taiwanere. Den andelen av Taiwans befolkning som anser seg for å være bare kinesere er på god vei mot null og andelen som kombinerer taiwansk og kinesisk identitet har gått ned fra 50 til 30 prosent.

I Ukraina har den tilsvarende endringen vært en reaksjon på Russlands anneksjon av Krim i 2014 og krigen i Donbas-regionen etterpå. I Taiwan fikk identitetsendringen et kraftig skubb da Kina påtvang Hong Kong en nasjonal sikkerhetslov i 2020. Den gjorde slutt på rettsstaten i Hong Kong og viste tydelig hva som ventet taiwanerne hvis de skulle gå med på nasjonal gjenforening.

Utviklingen av en mer entydig nasjonal identitet, der språktilhørighet har mindre betydning enn før, gir utvilsomt noe av forklaringen på at ukrainerne har vist en så enestående sterk motstandsvilje i kampen mot russisk aggresjon de siste ukene. En annen grunn er at Ukraina har forsterket forsvaret sitt siden 2014. Det samme har skjedd i Taiwan.

Politisk endring i Ukraina og Taiwan

Identitetsforandringen har vært ledsaget av politisk endring. Kraftig folkelig mobilisering førte til en varig regimeendring i Kyiv 2014. Ukrainas tap av Krim og den væpnede konflikten i Donbas gjorde det umulig for pro-russiske politikere å vinne frem i ukrainske valg.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwan’s før så mektige «ett-Kina-parti» (Kuomintang, KMT) for Tsai Ing-wen, lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Som president har hun ikke tatt initiativ til å erklære Taiwan uavhengig og endre statens offisielle navn fra «Republikken Kina», men hun har avvist den såkalte 1992-konsensus. Den går ut på at det bare finnes ett Kina, men at det er uenighet om hva «Kina» betyr.

Etter at hun kom til makten, er det blitt økt spenning i Taiwanstredet. Tsai Ing-wen ble gjenvalgt i 2020. En opinionsundersøkelse som ble publisert den 4. mars 2022 viste at 76 prosent av de spurte var fornøyd med status quo og at under 15 prosent ønsket å forandre Republikken Kinas grunnlov.

Grunnleggende forskjeller mellom Ukraina og Taiwan

Likhetspunktene mellom Ukraina og Taiwan må ikke få oss til å se bort fra noen grunnleggende forskjeller.

Folkerettslig er Ukraina en internasjonalt anerkjent suveren stat med fullt medlemskap i FN. Den russiske invasjonen var derfor aggresjon, i strid med FNs charter.

Republikken Kina i Taiwan mistet sitt FN-medlemskap til Folkerepublikken Kina i 1971 og anses av de fleste stater for å være del av «ett Kina» — skjønt ikke av Folkerepublikken. Kinas nasjonale folkekongress vedtok i 2005 en anti-løsrivelses-lov, som forplikter Kina til å intervenere militært hvis Taiwan erklærer seg uavhengig.

Beskyttet av sjø og fjell

Geografien gjør invasjon av Taiwan langt vanskeligere enn av Ukraina. Å invadere Ukraina burde normalt være geografisk plankekjøring. Landet er jo flatt. Tanks og andre militære kjøretøyer kan bare rulle over grensen.

Slik er det ikke med Taiwan. Langs østkysten er det høye fjell som også dekker øyas sentrale innland. I vest er havet ikke dypt nok for større fartøyer. Strender er det få av, og de er godt befestet. Et forsøk på landgang vil slå feil hvis det blir møtt av besluttsom motstand.

En invasjon av Taiwan må derfor forberedes gjennom en marineblokade og massive rakettangrep mot landets infrastruktur. Det vil gi USA og Japan den tid de trenger for å reagere. I tillegg til dette kommer at den kinesiske Folkets frigjøringshær, i motsetning til den krigsvante russiske hæren, mangler kamperfaring. Kina har ikke gått til krig siden 1979, da Deng Xiaoping ga ordre til å invadere Vietnam.

Xi Jinping vil nok velge en mer gjennomførbar operasjon

Det er lite trolig at Kina vil gå til en storstilt invasjon av Taiwan. Hvis Xi Jinping skulle ønske å utnytte krisen i Europa til å ta militære initiativer, vil han nok velge en mindre og mer gjennomførbar operasjon.

Han kunne bygge militære installasjoner på enda flere rev og skjær i Sør-Kina-havet, eller han kunne erobre noen av de småøyene som i dag er okkupert av Taiwan, Vietnam, Filippinene eller Malaysia.

Slik vil Beijing kunne teste USAs og Vestens reaksjon uten alt for stor risiko for militær konfrontasjon.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap