Johan Galtung døde i februar 2024, 93 år gammel. Blant de som bidro til en gullalder i norsk sosiologi på 1960-tallet var han den mest ekspansive, den mest siterte, den internasjonalt mest aktive, men også – når vi nå ser tilbake på hans karriere som helhet – den mest omstridte. Ja, noen vil sågar si at han til slutt ble den mest utstøtte.

Galtungs karrierebane var uvanlig. Han var 25 år da han utga sin første bok, Ghandis politiske etikk, skrevet sammen med læremesteren, den tidens ledende filosof i Norge, Arne Næss. Etter hovedfag i både matematikk (1956) og sosiologi (1957), underviste han i metode, filosofi og sosiologi. 

Han ble assistent-professor på Columbia University i New York høsten 1957, et av den tidens mest sentrale miljøer for samfunnsforskning, ledet an av Robert Merton og Paul Lazarsfeld. Han ble tilbudt fast stilling der i 1960 og forteller at de begge ville ha ham som sin etterfølger.

Men han hadde allerede vært tilbake i Oslo høsten 1958 og startet «seksjonen for forskning i konflikt og fred» ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, med støtte fra Rindefamilien. Han valgte Oslo framfor Columbia. 

Utover på 1960-tallet bygget han opp fredsforskningen. I 1966 ble seksjonen til PRIO (Peace Reseach Institute Oslo). I 1967 utkom hans 530-siders «Theory and Methods of Social Research», en avansert lærebok som høstet anerkjennelse og ble mye brukt verden over. 

Fra 1969-1977 var han professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo. Deretter tok han stillinger forskjellige steder i verden, men hevet fortsatt ofte sin stemme i norsk offentlighet.

Allerede midt på 1970-tallet, som 40-åring, begynte Galtung å ferdigstille samlede utgaver av sine forskningsartikler. I 1975 startet utgivelsen av utvalgte vitenskapelige papers i engelsk språkdrakt på Københavnforlaget Christen Ejlers. 

I alt utkom fem bind «Essays in Peace Research» mellom 1975 og 1980, samt to bind «Essays in Methodology» mellom 1977 og 1979. I tillegg til dette utkom i 1980 en serie med sju store hefter utgitt av PRIO i 1980: «Papers: a collection of works previously avialable only in manuscript or very limited circulation mimeographed or photocopied editors». 

I 1980 ble Galtung hedret på 50-årsdagen med et festskrift der de fleste bidragene var skrevet av internasjonalt etablerte forskere. PRIO ga dessuten ut en nesten 300 sider stor bibliografi over Galtungs faglige og populære utgivelser 1951-1980. Den har 676 anførseler i stort og smått, hvilket gir 23 publikasjoner per år. 

Samtidig var Galtung på den tiden Norges klart mest siterte samfunnsforsker internasjonalt, med 857 siteringer (1972-80), fulgt av Fredrik Barths 588. Det tyder på at det blant de mange publikasjonene også var slike som høstet stor anerkjennelse innen internasjonal samfunnsforskning.

Omkring en fjerdedel av Galtungsiteringene i perioden 1972-80 var til «A structural theory of imperialism» (publisert i PRIOs tidsskrift Journal of Peace Research, 1971). Artikkelen var, og er antakelig fortsatt, Galtungs mest siterte arbeid. Den er typisk for hans forskningsstil. 

På den ene siden, smart begrepsdannelse: Et tidligere begrep om negativ fred som fravær av åpen voldelig konflikt, ble redefinert gjennom begrepet om strukturell vold forstått som avvik mellom reelle og potensielle livssjanser. På den andre siden, bruk av kvantitative indikatorer: Så lenge variabelen forventet levealder hadde mindre verdi i den tredje enn i den første verden, forelå det strukturell vold. Det forelå vold selv om det var negativ fred. Positiv fred ble dermed begrepsfestet som sosial rettferdighet i verdensmålestokk. 

Mens man i et tilfelle med åpen vold lett kan identifisere partene, er den strukturelle volden usynlig, uttrykt ved en rekke mekanismer: ulikt bytte mellom sentrum og periferi i verdenssamfunnet, ulik tilgang på informasjon, ulik fordeling av gunstige økonomiske og sosiale ringvirkninger, og innpoding av vestlig kultur.

Fra 1980 og framover gikk Galtung grundigere inn i disse perspektivene. Hans empiriske hovedkilde ble – i økende grad – global historie. Skiftet til historisk orientering finner vi også hos andre av den norske sosiologiens klassikere fra tidlig etterkrigstid. 

Både Vilhelm Aubert og Stein Rokkan vendte seg til historien. Men av de tre var det Galtung som favnet bredest. Aubert beskjeftiget seg nesten bare med Norge og Norden, mens Rokkan tok for seg Vest-Europa. Av de tre, var det Galtung som mestret overgangen til historisk empiri dårligst. Hans fokus ble sveipende globalt, og han nedvurderte konkretiserende sammenlikninger i favør av søken etter likheter.

Galtung oppnådde å bli en internasjonal offentlig intellektuell. Han så parallellene til den to år eldre Noam Chomsky. De var begge godt mertitert på den etablerte forskningens premisser, men framsto som fritenkere med brodd mot den etablerte politikken. Begge anla et særlig kritisk fokus på USA, Vestens ledende makt, som fra 1990 ble dominerende i verdenssamfunnet som helhet. 

Chomsky bemerket at i tillegg til de fire friheter fra Roosevelts tale i 1948 – frihet til ytring og religionsutøvelse, frihet fra mangler og frykt – gjaldt i USA en femte frihet: friheten til røveri og utbytting. Galtung ville imidlertid ha med en annen, mer kulturell faktor i analysen av den amerikanske ekspansjonstrangen. 

USA anser seg selv som idealistisk misjonerende, som gjennom en pakt med Gud er et utvalgt folk i det lovede land. Dermed anser amerikanske myndigheter at de er bemyndiget til å bekjempe med vold land de anser som onde, fordi de bryter med deres egne fem friheter.

I utlendighet dannet Galtung i 1993 nettverket «Transcend». Han hadde sine folk i felt over hele verden og var dyktig til å syntetisere deres førstehånds informasjon om pågående konflikter i alle verdenshjørner. Medlemmene i nettverket engasjerte seg mye i fredsmekling. 

Her hadde Galtung sin egen metode, som skyldte mye til hans opprinnelige arbeid med Ghandi. Man skal lytte til begge parter og tilegne seg deres historiske perspektiver, uten å lansere kritikk. Når man har fått grep om partenes idealer, skal man diskutere legitimiteten i disse. 

I et intervju på 86-årsdag i 2016, framhevet han dette som en metode til å spore dypkultur: «Hva ville Ukraina – eller enhver annen stat – vært hvis deres målsetninger og idealer ble realisert?» Han uttalte seg om Ukraina, fordi han etter begivenhetene i 2014 hadde begynt å jobbe med dette tilfellet.

Etter 2017 det er få livstegn fra Galtung – verken på nettet eller i biblioteksdatabasene. Hans stemme i offentligheten stilnet. Dette skjedde omtrent samtidig med at verden gikk inn i en global fragmenteringsperiode som preges av mer truende konflikter enn noen gang siden første halvdel av det 20. århundre. 

Denne nye tiden vil reaktualisere alle de impulsene som Galtung brakte til samfunnet og samfunnsvitenskapen under den kalde krigen: pasifisme, militærnekting, fredsbevegelsers mobilisering, og fredsmekling basert på gjensidig anerkjennelse. 

I et av sine siste intervjuer forsvarte han sin hang til idealisme med en bemerkning om at« idealisme slår meg ofte som mer realistisk enn realisme, siden realisme som oftest minner mer om underkastelse enn realisme».