Utsikten til glødende kull gjør noe med deg. Spesielt når du straks skal spasere over det. Helst med en likegyldig mine, som om dette ikke er noe å snakke om. Og særlig når du gjør det for første gang.

Kullet ulmet, rødt og gult lys spredte seg i bølger over mot den andre siden. Jeg kjente varmestrålingen, studerte fargene med … interesse?

En kompis tok tiden, målte temperaturer, og raket glørne utover, slik at de skulle bli behagelig å gå på.

Behagelig? Du har altså tenkt å spasere over dit – og forventer at det skal være behagelig? Og hva skal jeg forresten, der over på den andre siden? Hva er feil med å bli her? Hvorfor i all verden utsetter jeg meg for ting som dette?

Ritualene må gjøres riktig

Det hender fremdeles jeg stiller det spørsmålet. Ikke i sammenheng med glødende kull, riktignok, men tanken kan bli påtrengende, for eksempel nå i romjulen.

Det å gå barbeint på kull kan regnes som et ritual. Den eviglange frokosten første juledag er mer som en «tradisjon» å regne. Men andre deler av julefeiringen likner, ja ritualer. Ting skal skje på riktig måte. Først sånn, så sånn og sånn – treet skal inn i stuen, lysene må ikke tennes for tidlig, mat klokken fem, skål for den ene og deretter den andre, snakke litt om de døde - og så kan vi endelig åpne gavene.

Gjør vi det ikke riktig, blir det feil.

Deretter, «dansen» rundt juletreet. Og før; kirken. Presten kommer ikke slentrende inn i joggedress. Han slenger ikke ut et «God jul – Skål!» Nei, han gjør det som må gjøres, på riktig måte. Og menigheten er med, reiser seg og setter seg i samlet flokk, ber, synger – ellers virker det ikke.

Det er det ritualer er, regulerte, gjerne repetitive handlinger, og selv om de kan virke meningsløse, så har de en bakenforliggende mening.

Denne kan være nøyaktig beskrevet og inkorporert i en religion. Men det kan ligge noe mer bak.

Hvor stammer ritualene fra?

Noen forskere mener ritualer stammer fra dyrs lek.

Jeg har bikkja mi liggende ved siden av meg mens jeg skriver. Hun er et svært beist, og kan med letthet drepe og spise meg – hvis hun vil. Men jeg kan utfordre henne, erte henne, tulle med henne, så lenge jeg gjør det på riktig måte, med den riktige stemmen og de riktige, overdrevne bevegelsene. Jeg kan brumme og forsøke å fange henne, hun vil hoppe til siden, knurre, lekebite, late som om hun er farlig, og jeg kan late tilbake. Hun elsker det.

Dyr leker med hverandre – og ettersom de ikke har språk, bruker de bevegelser som forteller at «jeg mener det ikke, altså, jeg bare leker».

Dette er en mulig forklaring på ritualenes opphav, men hvorfor driver vi mennesker med slikt?

Her må jeg blande inn litt evolusjonsbiologi.

De fleste ritualer er mindre dramatiske enn glødende kull. De handler om å vise hvem du er, og samtidig vise omverdenen at du er en av dem. Samholdet styrkes.

Mange evolusjonsbiologer er uenige. De avviser tro og religion som et slags historiens slaggstoff. De betrakter vår hang til å tro som en mer eller mindre uheldig bivirkning av det å være et intelligent menneske, med evnen til nettopp å gruble over dette og hint. Og gjør man det, vil man jo før eller siden også begynne å tenke på det hinsidige.

Jeg tipper årsaken til denne måten å tenke religion på, ligger i at de ikke tror på gruppeseleksjon. Og det gjør de nok rett i – det finnes ingen kjente seleksjonsmekanismer for grupper.

Evolusjonen foregår nemlig på individnivå. Men det betyr ikke at grupper er verdiløse, så religion (og dermed også ritualer) hjelper deg også på individnivå. De gjør deg til en del av gruppen. For deg som individ byr det på mange fordeler, og jo bedre gruppen fungerer, desto bedre for deg.

Så du går i kirken, synger, danser, klemmer, bukker, bekjenner, spiser – gjør alt som kreves, på den måten det kreves.

Ritualer sender et signal

Alle ritualer er imidlertid ikke like lette å gjennomføre.

Selvpisking forekommer, fasting og andre former for selvplaging også. For de fleste av oss er det liten vits i å piske seg selv, sånn for piskingens skyld, så vi får regne med at det ligger en religiøs forklaring bak – men hva ligger bak den igjen?

Evolusjonsbiologisk sett, sender du et sterkt signal. Du viser hvor mye du tror, hvor knyttet du er til de andre, hvor mye du er villig til å ofre, hvor fryktløs du er. Sterke signaler; det er vanskelig å forfalske blødende sår.

Hva i helvete er det jeg driver med?

Det jeg var i ferd med å utføre, var et religiøst ritual kjent fra mer enn 3000 år gamle indiske skrifter. Utover India, går man i dag på kull flere steder i Polynesia, i Hellas og i Spania. Det sender religiøse signaler.

I tillegg har jeg en følelse av at det befinner seg en liten dash seksuell seleksjon inni her et sted.

Hjertet hamret, hormonene sprutet og kullet glødet. Hva i helvete er det jeg driver med?

Nå må det sies at det slett ikke er så vanskelig å gå på kull. Ikke hvis kullbitene har kjølnet til rundt 500 grader, og har fått et askelag på overflaten – og ikke hvis du går, ikke så fort at du ser redd ut, men ikke langsomt ruslende, heller. Sørger du for det, er det bare varmt, men ikke drepende.

Men det ser imponerende ut – det ser ut som et kostbart signal, like imponerende som elgens gevir. Eller en blødende rygg.

Inn i romjula

Så jeg gikk. Ett skritt, så ett til. Rolig nå, ikke for fort. Og, for Guds skyld, ikke for langsomt! For det var varmere enn jeg forventet. Men heldigvis hadde min kompis raket og gjort det «behagelig».

Men han slurvet kanskje?

Plutselig kom smerten. Det brant. Det brant noe så inne i helvete! En liten klump, rødglødende og uten aske hadde kilt seg fast mellom høyre lilletå og naboen – og der satt den. Mens jeg fremdeles hadde flere meter igjen å … spasere rolig og med en hverdagslig mine.

Det sto antagelig kvinner og så på, jeg husker ikke, men det må det ha gjort, for hvorfor skulle jeg ellers fortsatt uten å skrike høyt?

Jeg slet med det brannsåret resten av høsten og halve vinteren. Sikkert også gjennom romjula.