I NRK-programmet Håpets Marked får vi høre at omtrent 80 nordmenn med Multippel Sklerose (MS) hvert år velger bort det norske behandlingstilbudet. De drar i stedet til utenlandske klinikker. Sett i lys av at det er omtrent 500 som får diagnosen hvert år, er det et betydelig antall mennesker som ikke har tillit til at det norske helsevesenet kan tilby de en god behandling.

Denne artikkelen er signert av 125 personer som har valgt å dra utenlands for en behandling vi ikke får i Norge. Vi bruker ikke lenger kostbare medikamenter som kommer med en rekke bivirkninger og ulemper.

Dyre medisiner

I Norge behandles MS primært med immunmodulerende medikamenter, ofte kalt bremsemedisin på folkemunne. Medikamentene koster alt fra rundt 30.000 kroner til 300.000 kroner per pasient per år, og pasientene vil bruke dem resten av livet. De fleste pasienter vil typisk leve i 20-50 år etter de får diagnosen.

Flere av disse medikamentene fører til et redusert immunforsvar der pasientene blir mer mottakelige for infeksjoner, og vaksiner blir mindre virkningsfulle. En norsk studie viste at hele 4 av 5 pasienter på to av de mest vanlige medikamentene for MS, hadde lite eller ingen antistoffer etter fullvaksinering mot covid-19.

Gjennomført en million ganger

Behandling som stadig flere norske MS-pasienter velger i utlandet kalles autolog hematopoietisk stamcelletransplantasjon (HSCT), ofte omtalt som en stamcellebehandling. Det er en engangsbehandling der immunforsvaret brytes ned med cellegift, for deretter å bygges opp igjen med stamceller høstet ut fra pasienten i forkant av cellegiften.

Målet er å få en varig effekt der immunforsvaret ikke lenger angriper myelinet, eller isolasjonslaget rundt nervesystemet. Det er ikke behov for medikamenter i ettertid.

Stamcelletransplantasjon er gjennomført over en million ganger på verdensbasis, første gang det ble brukt for å behandle MS var i 1996.

Mange studier

Siden stamcellebehandlingen sist ble evaluert av Kunnskapssenteret for helsetjenesten i 2015 er det publisert flere titalls studier fra hele verden. Blant disse finner vi flere langvarige observasjonsstudier, helseøkonomiske studier, en femårig randomiserte studie samt to metaanalyser på behandlingen.

To langtidsstudier publisert i Annals of Clinical and Translational Neurology og Neurology fulgte pasienter i inntil ti år. Resultatene viser at majoriteten av pasientene behandlet med stamceller hadde ingen sykdomsaktivitet (NEDA-3) i løpet av observasjonsperioden. Den femårige randomiserte studien og en toårig norsk studie viser det samme, majoriteten av pasientene er fri for sykdomsaktivitet i løpet av observasjonsperioden.

Dette står i sterk kontrast til resultatene fra en studie for de høypotente MS-medikamentene Tysabri og Gilenya, hvor man for begge medikamenter observerte ny sykdomsaktivitet blant majoriteten av pasientene allerede etter to år.

Helseøkonomisk gevinst etter få år

To studier publisert i Multiple Sclerosis and Related Disorders og Value in Health Regional Issues anslår at stamcellebehandlingen gir en helseøkonomisk gevinst allerede etter få år, sammenlignet med kostnadene for medikamentell behandling. Dette samsvarer med funnene til Kunnskapssenteret i 2015, som kom frem til at kostnaden for stamcellebehandlingen vil være i underkant av 500.000 kroner per pasient.

Resultatene fra studiene tegner et utvetydig bilde: Stamcellebehandlingen er en kostnadseffektiv og virkningsfull behandling for MS. Begge metaanalysene, publisert i Journal of the Neurological Sciences og Journal of Clinical Medicine trekker den samme konklusjonen.

Stamcellebehandling i Norge

Helsevesenet hevder dokumentasjonen for stamcellebehandlingen fortsatt er mangelfull, og kun noen titalls mennesker har fått denne behandlingen i Norge, primært gjennom studien RAM-MS.

Det er overraskende at Folkehelseinstituttet (FHI) valgte å ekskludere stamcellebehandlingen fra sin evaluering av MS-behandling i 2019. I rapporten kan vi lese at MS-forbundet etterspurte stamcellebehandlingen i evalueringen. Det ble ikke tatt med, og det er ikke oppgitt noen begrunnelse for hvorfor behandlingsalternativet ble utelatt.

Kunnskapssenteret påpekte i 2015 at en behandling med stamceller viste svært lovende resultater, men ville ikke trekke noen konklusjoner på grunn av mangel på gode randomiserte studier. Den femårige randomiserte fase 2 studien ble publisert i 2018.

Lite dokumentasjon på medikamentet rituksimab

Et behandlingsalternativ som ble inkludert i Folkehelseinstituttets gjennomgang var rituksimab. Dette er et medikament som ikke er godkjent for behandling av MS, og brukes såkalt «off label». Rituksimab ble først tatt i bruk i 1997, da for å behandle forskjellige typer blodkreft.

Folkehelseinstituttet fant for dette medikamentet tre kortvarige svenske observasjonsstudier, samt én randomisert fase 2-studie som hadde fulgt pasienter i 48 uker, altså mindre enn ett år. Rapporten påpeker at dokumentasjonen som ligger til grunn for rituksimab er svak og at tilliten til resultatene er lav.

Helsevesenet konkluderte med at medikamentets effekt og sikkerhet var tilstrekkelig dokumentert, og i 2019 ble rituksimab innført som et behandlingsalternativ for MS.

Vi kan bare spekulere i hvorfor det ikke utføres en fullverdig metodevurdering av stamcellebehandlingen. Ingen medikamentell behandling ser ut til å ha vært like omfattende studert på det tidspunktet medikamentet ble innført som et behandlingsalternativ, som det stamcellebehandlingen er nå.

MS-pasienters helse tilsidesatt

Folkehelseinstituttet publiserte en forenklet metodevurdering i 2021, men som det fremgår av konklusjonen er dette kun en kartlegging av pågående og ferdigstilte randomiserte studier og ikke en fullverdig metodevurdering av behandlingsformen.

Det som er klart er at MS-pasienter verken blir sett eller hørt, og deres helse og behandlingsønske blir fullstendig tilsidesatt til fordel for enkle, men mindre virkningsfulle løsninger. Vi som har valgt stamcellebehandling i utlandet sparer det norske samfunn for hundretusener, om ikke millioner av kroner. Ikke totalt, hver enkelt av oss.

Vi får ikke en krone i støtte for å ha valgt en dokumentert mer virkningsfull behandling.

Kronikken er signert av 127 personer som har gjennomgått stamcellebehandling i utlandet. Listen over signaturer presenterer navn, sted for stamcellebehandling og årstall for behanling:

Susanne Hansen, Moskva 2021
Lars Sverre Aasgaard, Moskva 2017
Anja Hylland, Moskva 2018
Arnstein Ekseth, Moskva 2018
Karin Rønning, Moskva 2017
Anne Holdhus, Moskva 2017
Hildegard Jensen, Moskva 2018
Sølvi Damsund, Moskva 2018
Anette Karlsen, Moskva 2019
Unni Mathisen, Moskva 2022
Inger Marie Bakkemoen, Moskva 2016
Bernt Magne Jonassen, Moskva 2020
Olga Solhaug, Moskva 2015
Stig Lunde, Moskva 2018
Elin Gundersen, Moskva 2017
Anne Kari Røn, Moskva 2017
Ingunn Lothe, Moskva 2018
Inga Dagestad Sausjord, Moskva 2017
Trude Justsen Moskva, 2018
Jørn Terje Olsen, Moskva 2016
Linda Mehus Sunde, Moskva 2016
Siren Cathrine Johnsen, Moskva 2017
Eva Kristin Langlo, Moskva 2015
Ann-Karin Andresen, Moskva 2019
Veronica Helmersen, Mexico 2016
Elin Hegna Nygård, Moskva 2017
Gunn Aarvik Vingen, Moskva 2020
Frank Tore Thornæs, Moskva 2019
Linn Gimmestad, Moskva 2017
Ingunn Skogstad Oksås, Moskva 2017
May Kristin Slaaen, Moskva 2021
Gro Folkvord, Moskva 2017
Sigrid Krohn Dale, Moskva 2014
Ole Fladset, Moskva 2020
Tove Klaven, Moskva 2017
Hanna Vesterager, Stockholm 2011 (henvist av norsk nevrolog, men måtte betale selv)
Linda Angell Emaus, Moskva 2017
Karina Haaland, Moskva 2018
Tina Øverbø, Moskva 2021
Verena Garcia, Moskva 2021
Bente Hjellseth Puebla, Mexico 2015
Frank Mehring, Pamplona 2018
Ingrid Thoresen, Moskva 2018
Sigmund Engesæter, Mexico 2015
Nina Revheim, Moskva 2021
Hilde Bringsvor Skinnes, Moskva 2021
Renate Holsen, Moskva 2021
Tomas Henden, Moskva 2018
Anita Belinda Halvorsen, Moskva 2017
Elin Hofvind, Moskva 2017
Vibeke Ophus Karlson, Moskva 2018
Erich Svendsen, Moskva 2021
Hege Kristin Vilke, Moskva 2021
Susanne Blomberg Nordrun, Moskva 2017
Kristian Sørensen Puebla, Mexico 2019
Liv Kristin Myhre, Moskva 2016
Margrete Otterlei Puebla, Mexico 2016
Pål Andrè Hope, Moskva 2017
Monica Thorheim, Moskva 2021
Kristin Elisabeth Floe, Moskva 2019
Hilde Amundsen, Moskva 2017
Anne-Karine Vivelstad, Moskva 2019
Trond Øygarden, Moskva 2017
Kjersti Morten, Moskva 2017
Rune Spets, Moskva 2018
Ellen Høiby, Moskva 2021
Trude Haram, Moskva 2017
Tove Nilsen, Moskva 2017
Lene Øygarden Puebla, Mexico 2016
Gunn Heidi Berge, Moskva 2014
Heidi Alice Vennevik, Moskva 2019
Jon-Kåre Olufsen, Moskva 2018
Hanne Sivertsen, Moskva 2015
Lene Mentyjærvi Hølvold, Moskva 2021
Kristian Anthony Evertsen, Moskva 2016
Sondre Albertsen, Moskva 2019
Solveig Elin Vatne, Moskva 2016
Lorraine Salvesen, Moskva 2015
Gro Larsen HSCT for CIDP, Moskva 2014
Anita Katarina Pettersen Puebla, Mexico 2015
Bjørg Frøyland, Moskva 2018
Jostein Jahren, Moskva 2017
Liz Tande Dukene, Moskva 2018
Helene Hultman, Moskva 2016
Hilde Bjerfa Moskva, 2016
Sigbjørn Rogne, Careggi Universitetssykehus, Firenze 2015
Audun Knapskog, Tel Aviv og Jerusalem 2015
Tone Beate Røyeng, Moskva 2018
Stine Vik Rokseth, Moskva 2021
Kjersti Holseth, Moskva 2015
Julie Maria Magelssen Eidem, Moskva 2019
Siw Christel Jaksland, Moskva 2021
Janne Løvlie, Mexico 2017
Katja Balke, Moskva 2019
Jan Andersen Puebla, Mexico 2017
Siri Forus, Moskva 2020
Anne Margrete Fjelldalselv, Mexico 2016
Elin Vatne Kristensen, Moskva 2016
Elin I. Holand, Moskva 2016
Katarina Bjørnevik Pents, Moskva 2021
Tove Lisbeth Arild, Moskva 2016
Ruth Jensaas Puebla, Mexico 2016
Anne Merethe Telle, Moskva 2016
Linda Merethe Hansen, Moskva 2017
Bente Riisem Sitter, Moskva 2016
Mai Gunn Autzen Bringsverd, Moskva 2016
Kari Mette Pedersen Puebla, Mexico 2016
Torill Synnøve Eilertsen, Moskva 2016
Lene Flagestad, Moskva 2019
Natalie Stensvik, Moskva 2017
Cathrine Lund Andrèsen, Moskva 2019
Marie Elizabeth Melly Lindebrekke, New Delhi, India 2018
Torill Myhre Holtan, Moskva 2021
Ida Maursund Ellefsen, Moskva 2017
Hilde Maaø Vikan, Moskva 2018
Mats Karoliussen, Moskva 2015
Carl Henrik Bache Pablona, Spania 2017
Anita Pettersen, Moskva 2017
Tone Marita Male, Moskva 2018
Ørjan Storhell, Moskva 2016
Malene Johnsen, Moskva 2021
Ingunn Hinna Thomassen, Universitetssykehuset i Firenze 2018
Alf Tore Hansen, Mexico 2017
Elisabeth Grimstad, Moskva 2021
Vidar Wahlberg, Moskva 2021

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap