På den 18. mars 1962 blir Evian-avtalen signert av Den algeriske GPRA, en provisorisk regjering dannet av den nasjonale frigjøringsfronten FLN, og den franske regjering. Denne setter sluttpunktum for 132 år med fransk kolonistyre i Algerie.

Ved frigjøringskrigens utbrudd i 1954 utgjør europeerne omtrent 10 prosent av totalbefolkningen i landet. De er ikke nødvendigvis rike, men har som regel bedre levekår enn algerierne, som er gjort til annenrangs borgere gjennom loven om de innfødte fra 1881 (Code de l’indigénat).

Krigen varer helt til 1962 og setter dype spor på begge sider av Middelhavet. Ett av disse sporene er det evige tilbakevendende spørsmål om hvordan krigen skal huskes. Dette har et navn på fransk: minnekrigen.

«Ikke rør minnene mine!»

Hva menes med «minnekrigen»? Avhengig av hvor man har stått i konflikten sorterer man vekk det man ikke vil skal huskes, i et forsøk på å ta politisk eierskap over den historiske arven.

På algerisk side har FLN framstilt seg selv som landets frigjører, mens de tidde om hvordan de gjennom brutale forfølgelser og henrettelser knuste landsmenn som var uenige i deres politiske syn og metodene de valgte for å fremme dem.

På fransk side har man gjerne lagt vekt på Frankrikes tapte storhet og koloniseringens gode intensjoner eller gjerninger. Bruk av tortur under politiavhør eller hos den franske hæren, var derimot lenge et tabubelagt emne. Andre hendelser ble dysset ned, som massakren av fredelige algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961, eller massakren av nesten 700 europeere i Oran 5. juli 1962.

Et annet tabu er de reelle vennskapsbåndene som ofte oppstod mellom algeriere og europeere, til tross for brutale hendelser og et sett med svært diskriminerende lover.

Minnekrigen har vært et gnagsår i den offentlige debatten i Frankrike siden 1962. Et eksempel blant mange er loven som ble vedtatt i 2005 til fordel for franskmennene som måtte forlate de franske koloniene da disse ble uavhengige. Lovforslaget utløste kraftig motstand fra ulike hold, på grunn av et par paragrafer som ble tolket som et forsøk fra statens side på å lage en offisiell versjon av det som skulle huskes. De aktuelle paragrafene ble fjernet før loven ble vedtatt.

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

I 2017 dro den daværende presidentkandidaten Emmanuel Macron til Algerie. Der gjestet han en algerisk tv-kanal for å snakke om sine visjoner for samarbeidet mellom Algerie og Frankrike. Da han ble spurt om å uttale seg om Frankrikes fortid som kolonimakt, sa han at «kolonisering var en forbrytelse mot menneskeheten».

Der flere så et bevis på mot, så andre et taktisk grep for å sanke stemmer fra venstresiden. Krigsveteraner med flere tok til motmæle ved å understreke at deres «forbrytelse mot menneskeheten» bestod i å gi landet infrastruktur og hjelpe personer i nød. Macron har siden tatt flere skritt i retning av Frankrikes oppgjør med sin fortid. I 2018 erkjente han for eksempel den franske statens ansvar i bortføring og tortur av Maurice Audin, en ung kommunist som var for Algeries uavhengighet.

Reagerer på ny minnekommisjon

I sommer utnevnte Macron historikeren Benjamin Stora til å lede en minnekommisjon som skal se på hvordan Frankrike og Algerie kan legge kolonitiden bak seg og forsones. På algerisk side har Abdelmadjid Chikhi, leder for Nasjonalarkiv i Algerie, fått en tilsvarende oppgave.

Begge utnevnelsene utløste skeptiske reaksjoner. Flere mener at franske Stora, til tross for sin ubestridde kompetanse innen kolonispørsmål generelt og Algeries historie spesielt, er politisk for partisk, dette på grunn av hans tidligere tilknytning til trotskisme og kommunisme. Når det gjelder algeriske Chiki, mener flere at han sitter for nært FLNs maktapparat for å kunne sikre et objektivt og upartisk arbeid.

Disse reaksjonene er symptomatiske på nettopp det de er ment å løse: «minnekrigen».

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Har Macron større sjanser til å lykkes enn sine forgjengere? Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere. François Mitterrand var innenriksminister da krigen brøt ut i 1954, og Jacques Chirac var sekondløytnant i Algerie under krigen og senere personalsjef i Landbruksdirektoratet i landet. Derfor er det grunn til å håpe at Macrons arbeid for å få minnekrigen til å slutte, vil lykkes.

Det avdekkes også stadig saker det lenge har vært for vane å tie i hjel. Man kunne nylig lese i Le Monde (25. 09. 20) at den franske staten bestilte drap på egne borgere under Algerie-krigen. Historikeren Jean-Jacques Jordi publiserte i 2011 en omfattende studie om forsvinningssakene under krigen. Disse stod FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og ALN (Den nasjonale frigjøringshær) bak, uten at den franske staten grep inn. Minnekommisjonen utnevnes derfor på riktig tidspunkt.

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

En betingelse for at en minnekommisjon skal lykkes, er at alle hemmelighetene kommer til overflaten. Det vil si, blant andre ting, at det skal sikres fri og ubegrenset tilgang til arkivene fra Algerie-krigen. Til tross for loven som sikrer fri adgang til arkivene, setter byråkratiske og juridiske irrganger alvorlige begrensninger for en slik frihet. Hemmelighetsstemplede dokumenter eldre enn 1970 som gjelder Frankrikes nære fortid, er det umulig å få tilgang til.

Macrons sjanser til å lykkes med sin minnepolitikk avhenger også av det som skjer i Algerie i nærmeste framtid. FLN, som har sittet ved makten siden 1962, viser ingen vilje til politisk endring, dette til tross for Hirak, protestbevegelsen som startet i februar 2019. Hirak ønsker å kvitte seg med alt det styrende partiet står for. Får FLN bukt med Hirak, er det lite håp om at partiet vil være villig til å se på sin egen historie med et nytt blikk.

Til slutt bør det reises spørsmål om hvorvidt et slikt historisk arbeid er nok. Historien framstilles nemlig også i skjønnlitteratur og andre uttrykksformer. Der er det større rom for å bearbeide opplevelser og minnene fra kolonitiden, krigen og den postkoloniale tiden enn det er i historiske tekster. Det er viktig, på begge sider av Middelhavet, at vitnene og deres etterkommere stadig oppfordres til gjensidig forståelse. «Hvordan legge historien bak seg uten at den er skrevet?», kunne man nylig høre i en dokumentar vist på den franske kanalen France 2. Svaret mitt er at det skal skrives mange historier før vi i det hele tatt klarer å legge Historien bak oss.

Hør også:

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?