«Ex-GI becomes blond beauty» var en typisk overskrift som omtalte Christine Jorgensen. Hun var født i 1926 og gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling i 1952. Media bruker fortsatt sensasjonalisme i forbindelse med omtale av kjønnskifte, mener kronikkskribenten.
«Ex-GI becomes blond beauty» var en typisk overskrift som omtalte Christine Jorgensen. Hun var født i 1926 og gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling i 1952. Media bruker fortsatt sensasjonalisme i forbindelse med omtale av kjønnskifte, mener kronikkskribenten.

Transfolk har historisk blitt sykeliggjort og latterliggjort. Men det finnes en tredje linje...

KRONIKK: Det er historisk tre linjer i hvordan samfunn og helsevesen har behandlet transfolket.

Å se på transfolk som en del av den menneskelige variasjonen er ikke noe nytt fenomen. At mennesker krysser samfunnenes kjønnsgrenser, beskrives så langt tilbake som det finnes nedtegnelser om menneskelig atferd. I Norge og flere andre land debatteres denne befolkningsgruppen ikke desto mindre på måter hvor vi har sett enkeltpersoner i beste sendetid i NRK bli hengt ut som menn, noe de beviselig ikke er eller føler seg som.

Representanter for Rikshospitalet og en del religiøse og noen feministiske ideologier, står fram som bedrevitere i en debatt der ingen av dem tilfredsstiller det mest grunnleggende krav til å mene noe bestemt om en gruppe mennesker: Nemlig å ha hatt kjærlige og likeverdige samtaler med minst hundre av dem.

Transpersoners juridiske rettigheter og kjønnsidentitet ble debattert på NRK Debatten 27. januar i år.
Transpersoners juridiske rettigheter og kjønnsidentitet ble debattert på NRK Debatten 27. januar i år.

Tre linjer for behandling av transfolk

Det er grunnlag for å se nøyere på hvilke tradisjoner, her kalt linjer, som ligger bak de standpunktene vi møter i debatten. Jeg går ikke helt tilbake til oldtiden, men tar utgangspunkt 1880-årene, fordi det etter den tid lar seg gjøre å følge tre forskjellige og stadig aktuelle linjer i hvordan samfunn og helsevesen har behandlet transfolk.

I Richard von Krafft-Ebings bok Psycopathia Sexualis fra 1886, finner vi starten på den første linjen, den sykeliggjørende.

I perioden fra 1879 til 1887 publiserte Henry Spencer Ashbee under pseudonymet Pisanus Fraxi, en trebinds bibliografi over erotisk litteratur. Ashbee kan stå som representant for den andre linjen, den hånende og latterliggjørende.

Med boken Die Tranvestiten fra 1910, står Magnus Hirshfeldt for den tredje linjen. Den føyer transfolket inn i den store enheten av normal menneskelig variasjon.

Hån og latterliggjøring ble medias arena

Jeg skal i det følgende dra disse linjene og noen av de konsekvensene de har hatt for den populasjonen jeg selv med stolthet tilhører.

De to første linjene kan med fordel sees under ett, selv om den sykeliggjørende hadde mest effekt i fagmiljøene, mens hån og latterliggjøring ble medias arena. Begge linjene har fått og får svært alvorlige, dels katastrofale følger for transfolk.

I 1949 skriver daværende distriktslege i Helserapporten til Grimstad kommune at kommunens primæroppgaver var å legge den åpne kloakken i rør, foruten å sterilisere fantene.

Nazistenes likte dårlig mennesker som på en eller flere måter kunne opptattes som mindreverdige eller degenererte. Det var ikke bare jøder, men også andre u-ariske mindreverdige, foruten lesbiske, homofile og bifile, og dermed også transpersoner, som ble arrestert og ført til konsentrasjonsleirer og gasskamre. Nazi-tiden tok slutt, men tankegangene lever videre ikke bare blant ny-nazister, men også i høyreekstremt styrte land som Polen og Ungarn og i det russiske diktaturet.

Dessverre lever de ikke bare der. Det er ennå mange som nekter oss retten til selv å bestemme hva og hvem vi er.

Kastrasjon av transfolk var eugenikk

Eugenikk er ifølge Store norske leksikon: En lære om å forbedre den menneskelige befolkningens biologiske kvalitet gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet. Individer eller grupper med potensielt dårlige arve-egenskaper skal ikke reprodusere, og i sin mest aktive form tok den ikke slutt i bunkersen i Berlin i 1945. I 1949 skriver daværende distriktslege i Helserapporten til Grimstad kommune at kommunens primæroppgaver var å legge den åpne kloakken i rør, foruten å sterilisere fantene (rapporten er i mitt personlige eie). Intet dermed sagt verken om distriktslegens moral eller ideologiske grunnsyn. Det var ganske enkelt slik en distriktslege tenkte den gangen. Det var et aktivt eugenisk virkemiddel.

Se vi på fortellingene om transfolket, var det her i Norge først i 2016 at kravet om kastrasjon falt bort som betingelse for å endre juridisk kjønn. Det er all grunn til å se dette også som eugenikk.

Transfolk ble oppfattet som forvirrede og psykotiske

I hele den vestlige verden førte sykeliggjøringen av transfolket inn i en psykiatriserende tenkning der transpersoner ble oppfattet som forvirrede og psykotiske. Kroppsjusterende behandling ble bare tilbudt der hvor det ikke lot seg gjøre å «helbrede» på annen måte.

I England falt mulighetene for å få endret fødselsattesten bort i 1960-70 årene, og ettersom mange jobbtilbydere hadde krav om fødselsattest, førte regimet til stor arbeidsløshet blant transpersoner. Svært mange ble utsatt for ydmykende og smertefull aversjonsterapi. I sin ytterste konsekvens førte sykeliggjøring til en dehumanisering av mennesker hvor kjønnsidentitet ikke var i samsvar med det kjønnsoppdrag de hadde fått ved fødselen.

Et eksempel fra England var Michael (tidligere Laura) Dillon som fikk kjønnsbekreftende kirurgisk behandling allerede under annen verdenskrig. I slutten av 1940-årene fikk han også av plastikkirurgen Sir Harold Gilles, konstruert en penis. Dillon var selv lege og arbeidet som skipslege inntil han i 1958 ble «avslørt» av avisen Sunday Express, mistet jobben, flyktet til India, ble buddhist og døde i fattigdom i 1962. Han etterlot seg blant annet boken SELF. A study in Ethics and Endocrinology.

«Ex-GI becomes blond beauty»

Vender vi blikket mot hån og latterliggjøring, ser vi at helt siden 1880-årene har denne og sykeliggjøringslinjen gjensidig inspirert og befruktet hverandre.

Dillon ble hånet, latterliggjort og døde nok av nettopp dette. Media gjorde og gjør ennå flittig bruk av sensasjonalisme knyttet til forskjellige utgaver av «kjønnsskifte». «Ex-GI becomes blond beauty» var en typisk overskrift som omtalte Christine Jorgensen. Hun var født i 1926 og gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling i 1952.

En samtidig var engelske Roberta Cowell født i 1918 som fikk konstruert en vagina i 1951, og som også fikk rikelig sensasjonell omtale. Hennes vei til kirurgisk justering var å få seg definert som intersex. I motsetning til Christine Jorgensen og mange andre, fulgte Roberta ikke helt den psykiatriske veien, men intersex-veien til sine mål.

En samtidig med Dillon, Jorgensen og Cowell var transmannen Sir Ewan Forbes. Han unngikk klokelig all offentlig oppmerksomhet, men måtte ikke desto mindre gjennom en rekke ydmykende prosedyrer for å få sin mannlighet bekreftet av de engelske domstolene. Den fortellingen er fengslende beskrevet av Zoë Faydon i boken The hidden case of Ewan Forbes. Denne boken fra 2021 omtaler og bekrefter levende det meste av det jeg skriver om her.

Regler for kjønnsskifte

David Oliver Cauldwell tilskrives av noen som den som først brukte begrepet «transexualisme» i 1949. Cauldwell var både hånende og sykeliggjørende i sin beskrivelse av fenomenet.

Den samme linjen ble konsolidert av den amerikanske psykologen John Money og de britiske psykiaterne Richard Green og John Randell etter First International Symposium on Gender Identity, London, 1969. Herfra henter vi lang og bred psykiatrisk utredning, streng portvokting, krav om å ha levd i ønsket kjønnsuttrykk uavbrutt i minst ett år, at du opplever å ha en kjønnsidentitet tilsvarende det «motsatte kjønn», at du ikke blir seksuelt opphisset av å framstå som det ønskede kjønn, og at du ønsker full overgang til det «motsatte» kjønn av hva som ble antatt ved fødselen. Alt dette må i dag for eksempel på Rikshospitalet, være på plass før eventuell kroppsjusterende behandling kan iverksettes.

Det foreligger ingen studier som bekrefter at disse kravene gir bedre resultat enn hva som kommer ut av den tredje linjen, der trans sees som en normal variasjon i det menneskelige mangfoldet, og hvor den enkeltes ønsker og behov er styrende, hva enten disse ønskene og behovene utspiller seg innenfor eller utenfor enten kvinne- eller mann-modellen for kjønn. Den som ikke plasserer seg selv i den tenkningen, kalles gjerne ikke-binær.

De som jobber med utgangspunkt i klientens ønsker og behov, skal gi omfattende informasjon og kunne fastslå at klienten er samtykkekompetent. Så nær som all foreliggende forskning fra de siste ti-årene bekrefter at denne tilnærmingsmodellen gir de beste resultatene.

Den respektfulle linjen har stått i skyggen

I tillegg til allerede omtalte Magnus Hirschfeld, finner vi briten Havelock Ellis blant representantene for de som verken så noe sykelig eller latterlig ved transfolk. Hirshfelds institutt ble ødelagt av nazistene, og hele hans boksamling ble brent. Ellis videreførte Hirschfelds arbeid og tenkning. Det samme gjorde professor A.P. Cawadias i sin bok Hermafroditos fra 1946, selv om han lager er ganske brutalt skille mellom transpersoner av intersex-type og transvestitter.

I 1966 skriver den amerikanske hormonlegen Harry Benjamin: «Siden det er åpenbart at det transseksuelle sinn ikke kan tilpasses kroppen, er det logisk og rettferdiggjort å forsøke det motsatte. Å tilpasse kroppen til sinnet.» (Min oversettelse.)

Den respektfulle linjen som også Benjamin representerte, har stått ubrutt, om enn i skyggene, fram til i dag. Generelt støttes denne av transfolket selv, og det er den tenkningen som ligger til grunn for den nye diagnoselisten ICD11(2019), fra Verdens helseorganisasjon. Der får trans navnet kjønnsinkongruens og plasseres i et eget, nytt og ikke-sykeliggjørende kapittel om tilstander med betydning for seksuell helse.

Den samme tenkningen er grunnlaget for de internasjonale standardene (SOC) fra World Professional Association for Transgender Health. Det er den organisasjonen som samler de fagfolkene fra hele verden som jobber med kjønnsinkongruens. Retningslinjene for helsetilbud til personer som opplever kjønnsinkongruens fra Helsedirektoratet (2020) er baserte nettopp på SOC og ICD 11.

Det er et sørgelig faktum at Rikshospitalet og en del religiøse og noen feministiske ideologier legger seg klart på det sykeliggjørende, hånende eller latterliggjørende.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS