I dagens system legges det altfor stor vekt på å møte livsmestringsproblemer som sykdommer, som må behandles av spesialister i psykoterapi. Hvis vi kan møte problemene tidligere, kan vi løse dem raskere, skriver professor Elsa Almås.
I dagens system legges det altfor stor vekt på å møte livsmestringsproblemer som sykdommer, som må behandles av spesialister i psykoterapi. Hvis vi kan møte problemene tidligere, kan vi løse dem raskere, skriver professor Elsa Almås.

Hva kan helsevesenet lære av en sexologisk tilnærming til behandling?

KRONIKK: Mange får ikke hjelp med psykiske problemer. Vi må tenke nytt, skriver Elsa Almås.

Det er mange som strever med psykiske problemer og har behov for hjelp, men som merker at det er vanskelig å få den hjelpen de har behov for. Mange kontakter privatpraktiserende psykologer eller psykiatere, og får beskjed om at det er minst ett års ventetid.

Hjelp uten diagnose

De som har råd til det, velger kanskje å gå til terapeuter uten driftstilskudd og betaler av egen lomme. De som prøver å få hjelp på klinikker for psykisk helse, vanligvis DPS-klinikker (distriktspsykiatriske sentere), kan få god hjelp. Men mange søknader blir avslått, og mange opplever at det tar lang tid med utredning før man kommer i gang med behandling.

Mange har behov for hjelp i vanskelige livssituasjoner, kriser, arbeidsledighet, skilsmisse, dødsfall, mobbing, diskriminering – men de har ikke nødvendigvis en psykisk eller en fysisk sykdom som tilfredsstiller kravene til en diagnose. Det kan derfor være nødvendig å tenke annerledes omkring psykisk helse, psykiske problemer og forebygging og behandling.

En sexologisk tilnærming i fire nivåer

Sexologien har en tilnærming til seksuelle problemer som kunne være nyttig også for andre typer problemer, denne tilnærmingen bygger på PLISSIT-modellen:

PLISSIT-modellen handler om å gi ulik hjelp og behandling på ulike nivåer.
PLISSIT-modellen handler om å gi ulik hjelp og behandling på ulike nivåer.

Denne pyramiden tenkes å romme alle seksuelle problemer, og de ulike nivåene i pyramiden representer ulike måter å møte problemene på.

1.

Det nederste nivået rommer den første bokstaven i PLISSIT: P, som betyr å gi «Permission», eller tillatelse til å være seksuell. Dette betyr at en terapeut eller en rådgiver anerkjenner problemet, og gir rom for at det kan vi snakke om. Mange har opplevd ikke-P, og mange leger, psykologer, og andre helsearbeidere unngår å komme inn på tema som har med seksualitet å gjøre. Når man gir anledning til å snakke om seksualitet, er man allerede kommet langt i å gjøre noe med problemet.

2.

Det andre nivået handler om LI, det vil si at man gir «Limited Information», eller begrenset informasjon om det problemet som blir tatt opp. Informasjonen kan være enkel, som for eksempel at det er normalt å få sædutløsning i drømme, eller at det er viktig at skjeden er våt før en har samleie.

Om vi ser på pyramidemodellen, ser vi at allerede nå har vi tatt imot, gjort noe med, og i noen tilfeller kanskje også løst over halvparten av problemene!

3.

Det tredje nivået handler om Specific Suggestions, eller det vi på norsk kan kalle å gi konkrete råd: «Kanskje du bør stimulere deg selv seksuelt for å finne ut hvordan kroppen din fungerer?», eller «kanskje du burde snakke med en rådgiver eller en terapeut om dette?» På dette nivået begynner vi å nærme oss terapi, men i forhold til friske, oppegående mennesker som har et problem på et begrenset område, kan behandlingen i stor grad bestå av rådgivning fra en kompetent fagperson.

4.

Omfattende psykoterapeutisk eller psykologisk behandling trenger ikke være nødvendig. På det øverste nivået nærmer vi oss det vi betrakter som sykdom, der man kan trenge behandling fra spesialister: Intensive Therapy - intensiv terapi.

Trenger bedre tilbud for psykiske problemer

Det finnes problemer som er sammensatte, som har utviklet seg over lang tid. Det kan være problemer som handler om mønstre som en ikke er bevisst selv, kroppslige reaksjoner som er del av forsvarsstrategier i forhold til overveldende negative hendelser. Når det kommer til slike problemer er det nødvendig med høyt utdannede spesialister, som har brukt mange år på å utvikle den nødvendige kompetansen.

Ved universitetet i Agder har vi i 20 år utdannet sexologiske rådgivere som er trenet i å arbeide med de tre nederste nivåene av PLISSIT-modellen. Det er imidlertid to store utfordringer når det gjelder å realisere tilfredsstillende behandling. Den ene er mangelen på stillinger for sexologiske rådgivere. Den andre er mangelen på sexologisk kompetanse hos psykologer og leger.

Dette er utfordringer for sexologifaget, men dette problemet kunne muligens løses gjennom å utvikle bedre tilbud for det vi kaller «psykiske» problemer generelt?

Psykiske problemer trenger ikke å være sykdom

I mine 40 år som psykolog, har jeg lært å se de problemene som blir presentert på mitt kontor mindre som sykdom, og mer som problemer som oppstår i relasjoner, og i forhold til det samfunnet en er en del av.

For mange tar det mange år før de tar kontakt for å få hjelp, og da kan problemene ha utviklet seg til harde knuter som det er vanskelig å løse opp. Men mange søker hjelp for vanskelige livssituasjoner de nettopp har kommet opp i. De trenger først og fremst rask hjelp, som er fokusert på det problemet som presenteres.

Er dette problemer som man skal gå til en psykolog med? I noen tilfeller, absolutt, der det er barn som endrer væremåte og gir uttrykk for å ha det vanskelig, eller der det viser seg at det foreligger endret virkelighetsoppfatning, eller manglende evne til å skille mellom seg selv og andre. Men i mange tilfeller kan fastlege, helsesøster, familiekontor, eller personalrådgivere på arbeidsplassen bidra til å løse problemet.

Vi mangler et ledd i helsevesenet

I dagens system legges det altfor stor vekt på å møte livsmestringsproblemer, som ofte kalles «psykiske», som sykdommer, som må behandles av spesialister i psykoterapi. Vi mangler et ledd i helsevesenet som tilsvarer SS i PLISSIT-modellen, som ville representere kompetente rådgivere i primærhelsetjenesten, som man kunne snakke med før en eventuelt henvises til spesialisthelsetjenesten.

Fakta: Diagnoser

Sykdom blir forstått gjennom diagnoser (dia- gnosis: kunnskap gjennom vinduer av viten). Det finnes to dominerende diagnosesystemer i verden, den ene er DSM (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), utviklet av den amerikanske psykiatriforeningen (APA), den andre er ICD (International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems), som er utviklet av Verdens Helseorganisasjon (WHO).

DSM omfatter bare mentale tilstander, og blir utfordret når det er behov for å forstå tilstander som blir behandlet av psykiatere og psykologer i et bio-psyko-sosialt perspektiv – eksempler på dette er kroniske smertetilstander, depresjon, ME – og ulike seksuelle funksjonsproblemer, spesielt når disse er relatert til andre fysiske eller psykiske lidelser.

ICD-systemet var opprinnelig en oversikt over dødsårsaker, men er i dag en klassifikasjon over sykdommer og relaterte helseproblemer. Den siste versjonen av ICD, ICD-11, ble godkjent av medlemslandene i WHO i mai 2019, og har tatt det første skritt i retning av å oppløse skillet mellom kropp og sjel gjennom innføringen av et eget kapittel for seksuell helse (kap.17).

I 2006 publiserte Sally Davis og Bridget Taylor en utvidelse av PLISSIT modellen der de kritiserte den opprinnelige modellen for å være for mekanisk. Istedenfor å tenke at man begynner med å gi tillatelse, fortsetter med begrenset informasjon, og deretter gir konkrete råd, for så å henvise til spesialist dersom intet annet hjelper, foreslår de at man kan bevege seg friere mellom nivåene. En familieterapeut kan for eksempel ta imot en mann med lav seksuell lyst (P), og tenke (SS) at her kan det være nyttig å sjekke testosteronnivået hans (LI), og henvise ham til spesialist i andrologi (IT) som utreder og eventuelt gir testosterontilskudd. Deretter må man kanskje tilbake til SS-nivået for å se på effekten av testosteron.

Rusbehandling som eksempel

I behandling av rusproblemer kan en tilsvarende fram-og-tilbake-tilnærming også være nyttig: Rusmisbrukere møter helsevesenet på mange nivåer, det første kan være oppsøkende sosialrådgivere som begynner å snakke (P/LI) med rusmisbrukerne. Etter hvert er det kanskje på sin plass å foreslå tiltak eller behandling på spesialistnivå (IT) for avgiftning og kanskje langtidsbehandling for å lære en rusfri tilværelse. Etter slik behandling kan det være på sin plass å henvise tilbake til LI/SS-nivå i kraft av en kommunal tjeneste.

Dette er en modell som følges på mange områder av helsevesenet, ikke minst de som jobber med kroppslige problemer, der fastlegene representerer et godt tilbud på LI/SS-nivå.

Problemene kan løses raskere hvis de møtes tidligere

Et tilsvarende system mangler når det gjelder livsmestringsproblemer.

Spesialisthelsetjenesten har begrenset kapasitet til å følge opp klienter over tid, noe som ofte er nødvendig for å etablere nye mønstre og bedre livsmestring.

Kommunehelsetjenesten kan spille en nøkkelrolle i å fylle et hull i systemet ved å samordne og profesjonalisere rådgivning og terapi på førstelinjenivå – ikke ved lavere kompetanse, men ved relevant kompetanse.

Kommunepsykologer kan ta en ledende rolle i å organisere tjenestene til sosionomer, barnevernspedagoger, fysioterapeuter, vernepleiere og andre yrkesgrupper som har sine spesifikke kompetanseområder. Kommunehelsetjenesten ville kunne representere alle de tre nederste nivåene i PLISSIT-modellen, men også ha tilbud på IT-nivå der problemene representerer konflikter i organisasjoner, skole, arbeidsplasser, eller familie.

Der problemene setter seg som fastlåste mønstre over tid hos et individ, vil spesialister i psykoterapi (IT), være den riktige tilnærmingen. Men dersom man møter problemene tidligere, og ser problemene i sin sosiale sammenheng, kan man forhåpentligvis løse problemene raskere, lettere og forebygge utvikling av alvorlig psykopatologi.

Forskningen bak kronikken:

  • Almeida, N.G.; Britto, D.; Figueiredo, J.; Moreira, T.; de Carvalho, R.; de Melo Fialho. 2019. PLISSIT-model; sexual counseling for breast cancer survivors. Experience Report, Revista Brasileira de Enfermagem, 72, 4, 1109-13.
  • Almås, E & Hildebrand, A. 2003. From funnel to pyramid – the PLISSIT-model as basis for planning sexological treatment and education. seXologi, 1, 5-10.
  • Annon, J. 1976. The PLISSIT model: a proposed conceptual scheme for the behavioural treatment of sxual problems. Journal of Sex Education Therapy, 2, 1-15.
  • Daneshfar, F.; Behboodi-Moghadam, Z.; Khakbazan, Z.; Nabavi, S.M.; Nayeri, N.D.; Ghasemzadeh, S.; Montazeri, A. 2017: The influence of Ex-PLISSIT (extended permission, limited information, specific suggestions, intensive therapy) model on intimacy and sexuality of married women with multiple sclerosis. Sexuality and Disability, 35(4) 399-414.
  • Dangesaraki, M.; Maasoumi, R.; Hamzehgardeshi, Z.; Kharaghani, R. 2019. Effect of Ex-PLISSIT model on sexual function and sexual quality among women after hysterectomy: a randomized controlled trial. Sexual Health, 16 (3) 225-232.
  • Davies, S. & Taylor, B. 2006. From PLISSIT to Ex-PLISSIT. Kap 6 I Sally Davies (red.): Rehabilitation. The use of theories and models in practice. Elsevier. ISBN: 0 443 10024 1
  • Karimi, F.; Babazadeh, R.; Asgharipur, N.; Esmaili, H.; Latifnejad Rousdari, R. 2019. The effectiveness of Counselling using PLISSIT Model on Depression, Anxiety and Stress, among Postpartum Women with Sexual Dysfunction: A Randomized Trial. JMRH, 7 (4) 1912-1920.
  • Shabazi, Z.; Farshbaf-Khalili, A.; Sattarzadeh, N.; Kamalifard, M. 2019. The effect of sexual counselling based on PLISSIT-model on sexual function of pregnant women: a randomized controlled trial. Int J Women´s Health Reprod Sci, 7, 372-379.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS