Hva bør folk som forsker på og behandler ME gjøre? Lytt til pasienten, se pasienten, og ligg unna tilbud som har skadet mange, skriver innsenderen.
Hva bør folk som forsker på og behandler ME gjøre? Lytt til pasienten, se pasienten, og ligg unna tilbud som har skadet mange, skriver innsenderen.

Hva må vi gjøre med forskningen på ME?

KRONIKK: Du som arbeider med ME-pasienter: Ligg unna tilbud som har skadet mange, det er særdeles gode grunner til at tilbudene er frarådet i de nye britiske retningslinjene.

De britiske NICE-retningslinjene for behandling av ME har gjennomgått en betydelig oppgradering og modernisering. Jeg mener det nå er slått fast at en helhetlig («biopsykososioal») tilnærming er det som må til her.

Per i dag kjennes ingen effektiv behandling mot ME. Nettopp derfor er det viktig å gi pasienten best mulig livskvalitet mens man arbeider med å forstå de biokjemiske problemene i pasientens kropp. Etter en særdeles grundig prosess med bred deltakelse gjennom fire år, frarådes nå enkelte tilbud som innebærer betydelig risiko for forverring.

Positiv og riktig plass til kognitiv terapi

Publisering av retningslinjene har blitt utsatt flere ganger for å sikre at det ikke fantes vektige argumenter mot å sette dem i verk. Man har tatt utgangspunkt i beste tilgjengelige relevante forskning, og man har lyttet til pasientene.

Nå frarådes to tilbud uttrykkelig, dels fordi det ikke finnes god forskning som støtter dem, dels fordi mange pasienter melder å ha blitt sykere av dem. Dette gjelder både Lightning Process og gradert trening, se for eksempel ME-foreningens brukerundersøkelse.

NICE-retningslinjene gir en positiv, og ut fra det jeg har sett av data riktig, plass til kognitiv terapi. Det kurerer ikke ME, men det kan gi bedre livskvalitet for noen pasienter.

Nedgraderte studier

Det har fra enkelte hold blitt hevdet at de nye NICE-retningslinjene legger for liten vekt på enkelte tidligere studier. Dette er studier som av gruppen som utformet NICE-retningslinjene er vurdert til å være av veldig lav (89%) eller lav (11%) kvalitet. Ingen av dem er ansett å være av vitenskapelig verdi. Denne gruppen nedgraderte studier forutsetter ikke anstrengelsesutløst symptomforverring som kriterium for ME. Det er faktisk er det viktigste symptomet.

Nedenfor vil jeg kort oppsummere de viktigste prinsippene som etter min mening burde ligge til grunn for all medisinsk forskning:

  • Må undersøke mulige skadevirkninger

Det burde være en selvfølge at man ikke utsetter pasienter for behandlinger eller tilbud som har gjort tidligere pasienter sykere, uten å undersøke hva som gikk galt. Det florerer med rapporter om pasienter som har blitt sykere etter Lightning Process (LP), se for eksempel mine kronikker på forskersonen.no 14. og 20. januar i år eller Facebookgruppen «Lightning process - ME syke med forverring eller ingen effekt».

Mitt forslag er at om man vil forske på LP må man starte med å intervjue pasienter som har blitt sykere etter dette kurset fra alternativbransjen og om mulig utvikle produktet slik at farene blir redusert.

  • Må ha tilgang til objektive data

Det er meget vanskelig å få frigitt objektive data fra studier som konkluderer med å anbefale medikamentfrie behandlinger mot ME. PACE-studien var en svært kostbar britisk studie på om man kunne oppnå bedring for ME-pasienter med kognitiv terapi eller fysiske treningsopplegg. Tilgjengelige data fra PACE-studien, som jeg har omtalt på ME-foreningens nettside, viser at det kan man ikke. Dataene gir et helt annet inntrykk enn det som ble rapportert.

For å vurdere utførte studier på en god nok måte, er det derfor helt nødvendig at man har tilgang på rådata så man også kan vurdere gyldigheten av de statistiske analysene. Det er ikke så mye data som skal til, for eksempel diagnosekriterier, deltakelse i arbeidsliv og utdanning, måling av fysisk aktivitet, kondisjonsmåling og kanskje noen blodprøver.

Det må registreres objektive data før behandling og et år etter behandling, gjerne flere ganger underveis.

  • Spørreskjemaer har liten verdi alene

Spørreskjemaer har liten eller ingen verdi som eneste utfall av et forskningsprosjekt. Det store problemet med spørreskjemaer er at man kan få tilsynelatende nøyaktige data fra tallfestede resultater. Dessverre vil ulike personer oppfatte de ulike mulige svarene ulikt, så dataene er i utgangspunktet upålitelige.

Du som arbeider med ME-pasienter, kan gjøre en stor forskjell i menneskers liv.

Kombinert med objektive data og kvalitative dybdeintervjuer kan spørreskjemaer likevel av og til gi interessante tilleggsopplysninger. En spørreundersøkelse som tyder på at et behandlingstilbud skader mange, må tas på alvor. Tilgjengelige data fra PACE-studien viser at kognitiv adferdsterapi i tillegg til standard medisinsk behandling gir marginalt bedre resultater på pasientenes selvrapporterte subjektive mål enn standard behandling. Slike subjektive mål kan være opplevd utmattelse eller opplevd helsetilstand. Men studien viser også svakere resultat på en test på hvor langt pasientene kunne gå på 6 minutter. Gradert trening er presentert som et tilbud som gir bedring.

En nærmere undersøkelse av dataene gir mer forståelse for hvorfor det nå blir frarådet:

  • 13% ble dårligere
  • 25% ble bedre, men med mindre bedring enn gjennomsnittet for bare standard behandling

For de to gruppene over (38%) ville det ha vært bedre om de ikke hadde gjennomgått treningsopplegget.

  • 38% ble bedre, også sammenliknet med standard behandling, så den gruppen er omtrent like stor som den over
  • 31% falt ut av studien

Dette er problematisk, da vi ikke vet hvorfor de falt ut. Jeg mener det er stor fare for at de falt ut fordi de var blitt for syke til å gå i 6 minutter. Det er grunn til å mistenke at treningsopplegget har ført til en dårligere helsetilstand hos pasientene enn om man ikke hadde brukt det. Nettopp derfor blir det frarådet i NICE-retningslinjene.

  • Samarbeid med pasienter, pårørende og deres organisasjoner

Forskeren har det hele og fulle ansvar for samarbeidet med pasientene, se for eksempel hva Arne Grønningsæter og Anne Kielland skrev på Forskersonen 23. april i år.

Katarina Lien er en av Nores ledende forskere på ME, og kanskje den som er best til å forklare de biomedisinske problemene som gjør at ME-pasienter blir utmattet. Jeg kan ikke si det bedre enn Katarina Lien da hun fikk tildelt forskningspenger som ME-foreningen disponerte:

«Det er givende å jobbe med ME-pasienter. Det er ikke en utakknemlig og vanskelig gruppe, det eneste de ber om er å bli møtt på samme måte som alle andre pasienter, og alle andre mennesker, bli møtt med å bli sett, hørt, trodd. Det er ingen av dere som forventer at jeg skal utrette mirakler når jeg har dere på legekontoret, og vi som jobber med ME, vi synes det er påfallende mange som takker oss etterpå, med blomster og tårer i øynene, bare fordi vi har oppført oss normalt. Med folkeskikk. At vi har behandla folk på en ordentlig måte. For det er tydeligvis fremdeles en mangelvare for ME-pasienter, og det synes jeg er trasig, og det er det som driver mange av oss som forsker med dette til å jobbe videre. Jeg ble veldig rørt, tusen takk.»

Du som arbeider med ME-pasienter, kan gjøre en stor forskjell i menneskers liv. Lytt til pasienten, se pasienten, hjelp til så de får det de trenger fra NAV, rett og slett vis folkeskikk.

Ligg unna tilbud som har skadet mange, det er særdeles gode grunner til at tilbudene er frarådet i de nye britiske retningslinjene. Stol på det massive arbeidet som ligger bak de nye NICE-retningslinjene. Du kan lett gjøre det uten å komme i konflikt med nåværende norske retningslinjer. Så får vi håpe norske retningslinjer snarest blir oppdatert etter våre dagers kunnskap.

Interessekonflikter: Forfatteren har vært nærmeste pårørende til en alvorlig syk pasient gjennom 30 år.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS